Namsos bys Historielag

Da Namsos brant på 1800-tallet

Dette er Namsos sentrum i 1869. Fotografen er ukjent. Vi ser den første Namsos-kirka fra 1859, og Ole Gunerius Olsens hvite trevilla ved siden av den oppe på kirkehaugen. Legg også merke til skolen i Rollaugs gate. Murbygningen ble satt opp på 1860-tallet, og overlevde brannen i 1872.

Dette er historien om de to bybrannene på 1800-tallet som utslettet store deler av Namsos sentrum. Den første skjedde i 1872. Da bodde det ca 1300 mennesker i byen, og den 27. juni begynte det å brenne i et uthus i formann Thor Olsens gård i andre kvartal i Namsegata. Det hadde lenge vært tørrvær i Namsos den sommeren, og det blåste dessuten en sørøstlig bris. Derfor spredte brannen seg ganske raskt fra hus til hus. I Ole Severin Aavatsmarks bok "Namsos - Byens anlæg og utvikling" står det:

"Byen hadde en eneste brandsprøite, og det tok adskillig tid før den kom tilstede. I de to vandkummer var der ingen beholdning, saa det var meget vanskelig at skaffe vand til sprøiten. Det ble gjort store anstrengelser for at bekjæmpe ilde; men de knitrende flammer spottet enhver anstrengelse.

Efter en times arbeide indsaa man at ethvert forsøk paa at stanse ilden var forgjæves. Gnister fløi gjennem luften og tændte paa flere steder. Flammene herjet i en fart kvartalerne nedenfor Namsegaten, og raset videre opover byen. Ved titiden tændtes trælastoplagene paa Gulbrandsons dampsag.

Kampen sto i Rollaugs gate

Utpaa natten blev der ved hjælp av brandsprøiten atter optat et ihærdig arbeide i den øvre delen av byen. Kampen stod nu i Rollaugs gate, hvor særlig skolen på 10. kvartal var sterkt truet. Ogsaa damer stillet sig i de lange vandlangingsrækker nedover mot sjøen. Det lykkedes at redde skolen og i det hele at stanse ilden ved Rollaugs gate.

Ved tretiden om natten var ildens magt helt brutt; men da var omtrent 4/5 av byen brændt. Skolen, distriktsfængslet, boktrykkeriet, bedehuset og ca. 20 vaaningshuse i den øvre del av byen stod igjen. Derimot brændte saagodtsom alle forretningslokaler og kontorer, kirken, apoteket, dampsagen med trælastbeholdninger, verftet med beholdning, toldboden, telegrafstationen, samtlige sjøpakhuse og et par fartøier. Den samlede brandskade paa eiendomme forsikrede i brandkassen var 448.451 kroner.

Åtteåring stod bak

Det var barns lek med fyrstikker som voldte brannen. Under brandforhøret blev det oplyst at en otteaars gut hadde fundet en æske fyrstikker paa gaten ved Toldbodhaugen, hvor der foregik minering. Han tok den med sig, og han skulde more sig med at rive av en stikke; den faldt paa gulvet hvor der laa flis og andet rusk. Det fænget, og saa hadde man ulykken. Han hadde en yngre bror sammen med sig.

Efter branden var der i begyndelsen mangel paa mat; men den blev dog snart avhjulpet. Kommunen kjøbte en del matvarer, og fra flere kanter paa landet kom der forsending. Dagen efter branden gik dampskibet "Namsen" til Trondhjem for at hente en større forsyning. De husvilde tyet for en del til landsgaardene, og mange leiret sig paa marken utenfor byen. Fra Trondhjem kom 60 telte, som de militære myndigheter overlot. Distriktsfængslet hadde heldigvis intet belæg, og det skaffet derfor husrum for ikke saa faa".

Allerede i oktober 1872 ble den nye reguleringsplanen for byen godkjent av sentrale myndigheter, og samme høst startet en livlig byggevirksomhet i Namsos. I løpet av 1870-årene ble byen større, og det var gode tider i byen med god arbeidsfortjenetse for veldig mange.

 

Dette bildet tok fotograf Axel Lindahl av Namsos i 1891.

Fra 1870 til 1880 steg folketallet med 200. I 1880 bodde det derfor 1500 mennesker i den lille byen under Klompen.

I 1881 ble bygrensene utvidet, og byens innbyggertall lå på 1960 i 1885. Men tidene ble dårligere, og byggevirksomheten stoppet opp. I 1890-årene fortsatte stagnasjonen, men det ble bygd en del nye gårder i Lavika. Så rammet tragedien byen igjen.

For søndag 30. mai 1897 brant Namsos for andre gang, og Aavatsmark skrev dette om brannen:

En strålende vakker dag

"Søndag den 30. mai 1897 var en straalende vakker og varm sommerdag, og mange folk fra byen hadde reist ut paa landet. Det var søndagsstilhet over byen, en stilhet som paa en hurtig og sørgelig maate blev avbrutt.

Henved halvfemtiden om eftermiddagen skræmte ordet "brand" op byens befolkning, og før aftenstid var hele byen en rykende ildsmørje. Det hadde tændt paa Joh. Sommerschilds sjøpakhus, hvor ilden fik rik næring i et kullager. En sort, tyk røk veltet indover mot byen, og ut av røkmassene skjøt vældige, graadige flammer. Det heter i Nordtrønderens beretning om branden:

At bryggerne ved siden av vilde gaa med, saa man straks; men derimot haapet man en stund at byen forøvrig skulde kunne berges. Men søndenvinden øket paa, og alt hvad vandverkets slanger spyet ind i flammerne av sit indhold syntes at være ganske frugtløst. Omtrent samtidig med at det tændte i Greiffs bakgaard, lød det: "Kirketaarnet brænder!" Paa samme tid eller umiddelbart efter brændte det på Frediksberg (Hagemanns tidligere gaard) og straks efter saa man at det hadde fænget i lynget oppe i Bjørumsklumpen.

"Rædselsfuld virkelighet"

Nu var situasjonen i al sin rædselsfulde virkelighet saa temmelig klar; hele byen var prisgit luernes umættelige graadighet, og utenfor byen hadde man en større skogbrand i utsigt. Fra nu av gik det med en slik rivende hastighet at det var vanskelig at ha greie paa i hvilken følgeorden kvartaler og hus brændte. Brandmandskapene retirerte og tok en ny stilling; men ilden spottet ethvert forsøk paa at stanse den.

Herjende la den sig over byen, og brfandvæsenets tilbaketog maatte ofte ske saa hurtig at man ikke engang fik avstængt kranerne i brandkummene. Som uhyre flammebølger veltet ilden op gjennem gaterne, og en hel bys befolkning var i ilsom flugt opover mot landet. Syke blev baaret, mødre ilte avsted med sin lille paa ramen; de fleste hadde ellers tat hvad de i farten kunde faa med, en bylt klær eller et stykke husgeraad. Selv i øvre kvartaler blev det ikke tale om redning av indbo og løsøre i større utsttræning. Fra først av trodde man ikke der var nogen fare, og da saa faren virkelig meldte sig, gik det med slik fart at man mange steder hadde nok med at bringe sig selv og sine utenfor fare, og de fleste som engang gik hjemmefra for at bringe en eller anden gjenstand i sikkerhet, betraadte ikke mere hjemmets tærskel, da huset stod i luer naar de atter vendte tilbake".

Så langt avisa Nordtrønderen og Ole Severin Aavatsmarks beretning om brannen. Resultatet ble at bare noen få hus på østsiden av byen, i den øvre del og i Lavika berget fra ildens herjinger.

Sagbrukene berget

Det som stod igjen var C. Gulbrandsons dampsag og materiallager, 12 mindre gårder i øvre del av Meyersgaten og langs Overhallsveien. Sprøythuset på Torget, og ute i Lavika berget Sommerschields dampsag og høvleri med materiallager og åtte mindre gårder.

Taktsummen for alle de ødelagte gårdene lå på nesten 1,5 millioner kroner i 1897.

Byen fikk etterhvert tilført mat fra gårder på landet. Senere kom det også mat og andre nødvendige varer fra Steinkjer og Trondheim. Men byen hadde mer flaks i 1897 enn i 1872 i og med at sagbrukene og materiallagrene berget. Dermed kunne gjenoppbyggingen starte ganske så raskt. Bybrannen i 1897 førte dessuten til strengere byggeregler i Namsos. Det måtte ikke bygges sammenhengende av tre på større grunnflater enn 250 m2, og ingen bygning måtte være høyere enn åtte meter. Det måtte også være minst fem meter mellom gårdene.

I løpet av få år vokste det igjen fra en vakker liten treby i Namsos. Den skulle få stå stort sett uberørt helt fram til 20. april 1940. Da kom tyske bombefly inn over byen og utslettet byen for tredje gang. Men det er en annen histore.

 

 

Da Namsos ble bombet

 

Harald Hagen tok dette bildet ved jernbanestasjonen i Carl Guldbrandsons gate om formiddagen den 20. april 1940 etter at de første bombene hadde falt over Namsos.

Den 20. april for 1940 ble Namsos totalt ødelagt av tyske bomber. Bakgrunnen for bombingen var de alliertes landgang i Namsos. Både britiske og franske soldater ble satt i land i Namsos, i et forsøk på å gjenerobre Trøndelag fra de tyske okkupantene. Men tyskerne oppdaget fienden, og sendte mange bombefly opp til Trøndelag. 

Strategisk viktig

I april-dagene 1940 ble Namsos en svært strategisk viktig by i verdenskrigen som raste. Tyskerne hadde okkupert Norge 11 dager tidligere, og de tyske styrkene beveget seg nå rundt i stadig større deler av Trøndelag. Men i Paris og London bestemte de seg for å gjøre et forsøk på å jage tyskerne tilbake.

Et tysk fly over byen 20. april 1940. I forgrunnen ser vi Namsos Auto som lå i krysset Abel Meyers gate - Overhallsveien. Harald Hagen var den modige fotografen.

Fra midten av april ble det derfor satt i land rundt 7000 britiske og franske soldater i Namsos. Tyske fly hadde i flere dager flydd over byen på rekognoseringstokt. På Adolf Hitlers bursdag, slapp de de bomber over en by uten antiluftskyts. Ewald Vågan opplevde det hele på nært hold, og fortalte dette til NRK i 1985: - De første bombene falt oppe ved Namsbrua, før de rakk å sikte seg inn. Deretter traff de Van Severen-sagbruket, og plankestablene fløy i lufta, minnes Vågan.

- Ingen panikk

Haldis Lian var også i byen da de tyske flyene kom. I 1985 ble hun også intervjuet av NRK. - Vi både så og hørte de tyske flyene. Det var djup snø, og de tyske fleyene kom igjen flere ganger, og namsosingene gjemte under trærne rundt byen mens de ventet på en pause i bombinga, slik at de kunne løpe videre, forteller hun. - Folk hadde ikke panikk, og jeg så ingen forvilelse. Folk hadde nok med å berge seg unna, og det hele gikk gemyttelig for seg, sier hun.

Trygve Olsen lå og sov i huset sitt i Abel Meyers gate da tyskerne angrep utpå formiddagen lørdag 20. april. - Vi løp opp i en hage, og da falt det ei bombe like ved oss. Vi lå ved en hekk, og den forsvant. Jeg fikk en splint i låret, og kom meg ikke videre på egen hånd. Men jeg ble hentet av to franske soldater som hjalp meg videre, fortalte Olsen til NRK i 1985.

13 ble drept

De fleste namsosingene var allerede evakuert fra byen da den ble angrepet av de tyske flyene. De som var igjen søkte ly i kjellere og i skogene rundt byen. Flyene angrep i flere bølger utover dagen, og snart stod hele byen i flammer. Eilif Hansen var brannmann. - Det var ikke stort for oss å gjøre. Vi løp bortover Bråholmgate, og forsøkte å komme ned i en kjeller. Det var fullt over alt, og vi kom oss ned i kjelleren på posthuset. og vi opplevde noen fryktelige drønn da bombene falt, fortalte Hansen til NRK i 1985.

Etter bombinga var så og si hele Namsos sentrum helt ødelagt. Tre sivile og ti soldater ble drept. For Eilif Hansen og resten av brannkorpset i Namsos var det lite å gjøre. - Kona og datteren min hadde reist opp til Skogmo i Overhalla, og da jeg kom dit ble det stor gjensynsglede. For de hadde hørt at ingen av brannfolkene hadde overlevd brannene i Namsos.

I begynnelsen av mai 1940 marsjerte de tyske soldatene inn i Namsos. Her fra innmarsjen i Overhallsveien. Harald Hagen var fotograf. Vi ser Formo-gården midt på bildet.

Kalender

Juni 2019
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30

facebook