Namsos bys Historielag

Skihistorien i Namsos

Graanhatten i Gullvikmoen var Namsos idrettslags første skikkelige hoppbakke. Den ble mest benyttet i årene 1905-1925.

 

Skihistorien i Namsos går langt tilbake i tid. Ja, lenge før idrettslagene ble stiftet ble det arrangert skikonkurranser.

Det første skirenn som er omtalt i Namsos-avisene fant sted i Bjørumsbakken den 7. mars i 1875.

Avisa Namdals Tidende var på plass: "Præmieskirend for 20 ukonfirmerte gutter. Der var anlagt 2 baner. Første rend med stav nedad en brat Brink. Ved hvis ende var anbragt et saakaldt Hop eller Stup. Andet rend stavløft ned av en noget flatere Bane. Under løpene var der ikke saa faa der som man siger, skjøt rett store Bjørne, og som efter at Dyret var fældet stak hovedet op for at undersøge om paa hvilken Kant av Jordkloden det befandt sig. I det hele rendte de konkurrerende meget godt, enkelte endog smagfuldt, trods det dårlige føre. Efter endt Rend samledes man kl. 5 i Skolegaarden, hvor følgende erholdt Præmie:

1. Ivar Lund (13 år) - en tegnebog

2. Peder Moe (14 år) - 1 bestikk

3. Andreas Erlandsen (12 år) - 1 bog - Asbjørnsens folkeeventyr

4. Ole Hagemann (12 år) - e pennekniv

5. Otto Lahlum (12 år) - 1 pengepung

6. Fridtjov Gullichsen (12 år) - 24 skilling

7. Gustav Karlsen (15 år) - 24 skilling

8. Johan Valstad (14 år) - 24 skilling

9. Ludvig Nilsen (12 år) - 12 skilling

10. Oluf Pettersen (12 år) - 12 skilling

Ca. 200 mennesker var mødt fram for å se rendene."

I disse årene fram til Namsos skilag ble stiftet i 1904, var det Namsos skytterlag (1877) som arrangerte skirenn. Men også en skiklubb som kalte seg "Sport" eksisterte i byen rundt århundreskiftet.

I 1893 var det nytt premierenn for byens skole i Bjørumsbakken.

Avisa Nordtrønderen fulgte rennet: "Veiret var udmærket, men Føret ikke det aller bedste. 93 Gutter og Piger deltok i Rendet, og udfallet blev:

Gutter over 12 år:

1. Robert Scheistrøen - 1 sølv spiseskje

2. Rikkard Lie - et par guldknapper

3. Aksel Salater - et par guldknapper

4. Olav Pedersen - en guldslipsnål

5. Oluf Kolås - en tollekniv

6. Ludvig Rynning - en guldslipsnål

7. Karl Gundersen - en Nansen-lue

8. Sivert Thingstad - en guldhalsknapp

Herman Berg fikk ekstrapræmie for dristigst hop - 1 guldslipsnål

Piger over 12 år:

1. Valborg Wessel - et par guldknapper

2. Agnes Rynning - 1 sølvfingerbøl

3. Ida Larsen - et handskje tein

4. Hansine Taraldsen - en nøstekurv

5. Ivara Tellefsen - en nøstekurv

6. Sanna Sunde - et poesialbum

Gutter mellem 9 og 12 år:

1. Johannes Kolås - et skrivesett

2. Meier Petersen - en tollekniv

3. Anders Andersen - en pennekniv

4. Gustav Danielsen - en pengepung

5. Karl Lie - en guldslipsnål

Gutter under 9 og Piger under 12 år:

1. Hjalmar Christiansen - en guldslipsnål

2. Kristian Johansen - en tollekniv

3. Kristine Greiff - et syetui

4. Salomon Liaunet - en pengepung

5. Harald Bach - en penneholder

6. Hanna Johansen - en nålpute

7. Karl Valstad - en lommekniv

Der utdeltes præmier for et samlet beløp av kr 41,15. Der var indkommet dels ved Deltagernes indskrivningspenger, dels ved velvillige bidrag.

Om Rendet i si almindelighet kan det siges, at der blandt de større Gutter er mange flinke skiløbere, og at Smaapigerne gjorde sine saker overraskende godt, de viste både Freidighet og Dygtighed. Stav i almindelig Fosrstand brugtes slett ikke. Enkelte havde i haanden er liten kjep, men ogsaa denne kjeppen burde man kaste, thi den er slett ikke ufarlig. Vil man i Bakkerend have noget i haanden, bør det kun være en Kvist."

- Imponerende bakke

Skisporten stod sterkt i Namsos på denne tiden, og i 1904 ble idretten organisert gjennom opprettelsen av Namsos Skilag den 24. november. Men skifolket ville ha større utfordringer enn de små bakkene i Bjørumslia, Hagemannsbakken, Valabakkan, Grønnebakkan og Brattlia. Derfor ble Graanhatten tatt i bruk ute i Gullvikmoen i 1905.

Avisa Nordtrønderen refererte fra det første rennet: "Med Musik i Spidsen togede i gaar Eftermiddag skiløberne, ledsaget av en større Menneskemasse udover mot Graanhatten. Det var en frisk og strålende vionterdag, og føret var udmærket. Når man kom derut blevm man snart klar over at styret for Namsos Skilag havde gjort et godt fund ved Opdagelsen av denne Bakke, som ikke tidligere har vært benyttet ved Præmierend. Bakken i Graanhatten er ganske imponerende, og minner om Holmenkollen.

Under Prøverendet så det til en begyndelse lite lovende ut. Et par voldsomme Fald begyndte at sætte Skræk i Folk. Bakken nedenfor Hoppet er temmelig Bratt, og Sneen var desuden saa Hard, at den som Faldt, tumlede eller gled i de mest forunderlige Stillinger helt ned til Sletten. Den første som klarte Bakken, blev ogsaa hilst med kraftig haandklap. Lengste staaende Hop var 21,5 meter. Det længste Hop som blev gjort var 26,5 meter, men etter rendet hoppet Karl Valstad 30 metyer, men Faldt.

Der var 20 Deltagere - nesten alle fra Namsos, og med Musikken i Spidsen gikk det store Tog tilbake til Byen hvor det oppløstes ved Torvet. Aavatsmark udbragte et leve for skiidrætten, i det han udtalte at som Kristiania havde sin Holmenkoll, Drammen sin Konnerud og Trondhjem sin Graakall, saa havde Namsos sin Graanhatt.

Førstepræmie til Einar Kaspersen med Ingvald Jakobsen og Hans Thørring paa de næste plassene. Samtlige præmievindere blev hilset med livligt bifald. Præmieutdelingen foregik i Teateret og vinneren blev løftet op av stærke hender og båret rundt på guldstol."

Dagen etter skulle det være langrenn, og 11 løpere stilte til start. Men her gikk så mange feil i løypa at hele konkurransen ble avlyst.

I 1907 var det stiftsrend i Namsos med 51 løpere. Karl Olsen fra Namsos langrennet foran Johannes Bergin fra Grong og Jonas Engan fra Namsos. Hopprennet i Graanhatten ble vunnet av Ingvald Jakobsen som klarte å stå på 25 meter. Og nesten hvert eneste år framover ble det holdt hopprenn i Graanhatten og langrenn i forskjellige løypetraseer rundt byen.

I 1909 gikk løypa fra Hylla, over Bjørum, Gammelveien, Havikskaret, Bekken, Hammerenget, Alhusvatnet, Høknesvatnet, gamle Høknesseter, Rørdalen, Fuggelbakken, Fossbrenna og tilbake til Hylla igjen.

Ja, skilaget ga faktisk ut et eget publikumsprogram til dette amtsrendet. Programmet kostet 10 øre. Langrennet over ca. 15 kilometer ble vunnet av Jonas Engan med ei tid på 1 time 19 minutter og 50 sekunder.

"Bakken har sine svake sider"

Om Graanhatten i 1909 het det: "Bakken har sine svake sider. Den er lovlig smal, og der finnes her og der sten og stubber som helst burde vært borte. Men Roma blev jo ikke bygget på en dag..... flere løpere har godt herredømme over sin kropp, og fører den smukt. Men der såes dog også mange krokete knær og rygger, og viftende armer."

Skilaget var også med da Namsos IL ble stiftet 28. september 1910, der Olav Aavatsmark ble valgt til formann. I 1911 satte Einar Kasperesen bakkerekord i Grånhatten med 36 meter. Dette hoppet var det lengste stående hopp i Norge så langt den vinteren. Bakkerekorden stod til 1916 da Jonas Engan klarte 37,5 meter. I disse årene var Engan klubbens store navn, og i 1915 vant han kongepokalen i Steinkjer.

I 1919 var det igjen stiftsrend i Namsos. Langrennsløypa på ca 15 km, gikk fra Guldvika, over Vassabakkan, Havikskaret, Haviksetra, Bekken, Ramsvika, Lænn, Hals og til Guldvika igjen. 21 løpere stilte til start, og Fridtjof Saugestad fra Overhalla vant med tida 1,25,51. En ung Olav Kjelbotn ble nummer fire.

Så var det klart for hopprenn i Graanhatten, og avisa Nordtrønderen skrev et fyldig referat: "Allerede tidlig på formiddagen begynte enkelte at styre kursen utover mot Vika, især da av de yngste. Imidlertid gikk der snart en bred strøm udover mot Graanhatten som laa klar til start. Der var lagt meget arbeide paa bakken i aar for at faa den i presentabel stand, men den tok sig ganske godt ut. Men det tjener til intet at fortie at bakken i sig selv er for smal. Den burde gjøres bredere, men det koster penger, mange penger. Kommer tid kommer raad. Føret var ikke det aller bedste, liksom vinden var adskillig generende. Dette bidrog til at faldprocenten blev meget stor. I det hele var det ikke mange av deltagerne som greide at levere 2 staaende hop. I anden omgang maatte flere sikreste karene overende. Vi nævner ikke navne.

Festen i Athenæet var besøkt av saa mange som lokalene anstendigvis kunde rumme. En vakker samling av glad ungdom var kommet sammen for at hylde seierherrene. Kaptein Aavatsmark rettet på vegne av Namsos idrætslag en tak til alle som ved sine bidrag hadde lettet arrangementet av stevnet. Det var ved denne anledning vist en offervilje som viser at interessen for skiidrættens utvikling er levende blant byens borgere. Vinner i kombinertrendet ble Ole Skarholt fra Orkdal, mens Einar Kaspersen fra Namsos blev best i hopprennet.

Et morosomt intermesso var framvisningen av en rekke lysbilleder av fotografier tat under hoprendet. Flere av bildene var udmærket gode, og ideen var jo saa morsom at hele forestillingen fortjente den applaus den fikk. Så blev det danset lenge og væl. I en pause udbragte formanden for Namsos idrætslag, guldsmed Vallum, et leve for en av stevnets deltakere, Peder Olsen fra Namsos. Han deltok for flere aar siden i Graanhatten i yngste klasse. Han var en kjekk og uforfærdet liten kar. Reiste saa til sjøs for 8 aar siden, torpedert under de aller vanskeligste forhold, eneste mand av "ruffen" som berget sig, maate springe på sjøen i svarte natten. Nu kom han hjem for kort tid siden, har ikke hat ski på beina paa 8 aar, han faldt med ære i Graanhatten. Nu blev han hyldet, og det var fortjent. Saa fortsatte dansen og ungdommen moret sig. Der var en udmærket stemning, og stevnet sluttet like vellykkt som det var begyndt," skrev avisa.

Gjennombrudd på Skage

I 1923 fikk Olav Kjelbotn sitt store gjennombrudd da han vant fylkesrennet på Skage. Samme år vant han 30 km i Gråkallen i Trondheim.

Så i 1925 var det klart for Namsos-rennet med 75 påmeldte løpere. 34 av dem i langrennet som gikk fra Promenadecafeen om Granheim, Vassabakkan, Lennamarka, Bjørndalen, Bekkamarka, Alhusvatnet, Rørdalen, Fossbrenna, Prestegårdmarka og tilbake til Promenadecafeen.

Langrennet ble vunnet av H. Langstrand fra Namsos foran Olav Kjelbotn. Nordtrønderen skrev blant annet: "Kjelbotn sprang bakkene op i en fart med flittig hjelp av sine kraftige armer så skiene fikk ikke tid til å gjøre noen bakutgående bevegelser. Det var ingen som gikk med det samme humør, kraft og spenstighet som Kjelbotn. Kreftene formelig spruder ut av ham. Men mon han ikke ødsler vel meget av dem?"

Senere var det hopprenn som ble sett av 700 tilskuere, og det ble vunnet av Jonas Engan foran Einar Kaspersen.

 

Kort tid etter var det klart for stiftsrendet i Namsos, og for første gang ble Granåsen tatt i bruk i en større konkurranse. Egil Strand fra Namsos vant hopprennet, mens Olav Kjelbotn vant langrennet over 18 km foran Langstrand. I 1925 satte forøvrig senere stortingsmann Olav Benum bakkerekord i Granåsen med et hopp på 54 meter.

 

I 1926 var det landsrenn i Namsos. "Storhopperen Tullin Thams var dagens attraksjon. Han var dessverre så uheldig å falle på dagens lengste hopp, men man fikk jo se hans svev, krops og skiføring som var noget for sig selv"... "Billettørene slapp opp for billetter efter at de hadde solgt ca. 1900"... "Influensapatienten A.O. Hammer startet også på tross av feber kvelden forut. Straffen uteblev da heller ikke, om den heldigvis ikke får alvorlige følger. Uheldet fulgte ham gjennom hele løpet i det han brakk stavene 3 ganger - en straff som i forhold til risikoen var meget mild." 

 

Olav Kjelbotn i aksjon på 5-mila i Holmenkollen i 1926.

 

I 1926 vant Olav Kjelbotn overlegent 5-mila i Holmenkollen med tida 3,45,19. Han var nesten ett minutt foran toreren, Ole Hegge fra Bardu.

"Han er gærn"

I avisomtalen etterpå stod det blant annet: "Kjelbotn tilhører den sjeldne slags idrettsmann som alltid har et smil, selv om det er en aldri så hård konkurranse han går til, og under selve konkurransen kan det endog hende at selskapsmennesket Kjelbotn seirer over løperen."

"- Han er gærn han, sa Torleif Haug efter å ha stått på post i Lahti. - Tror du ikke han stoppa opp og begynte å diskutere stil og teknikk med mig midt i løipa!" Og under ski-VM i Lahti i Finland endte Kjelbotn på tredjeplass på 5-mila, og sjuendeplass på 3-mila.

Senere på vinteren vant han 17 km under landsrennet i Namsos. Men det var hopprennet i Granåsen som fanget den store publikumsinteressen. Nordtrønderen skrev bl.a.: "Allerede tidlig på morgenen begynte bilene og båtene å komme inn fra distriktene, og folkevandringen mot Granåsen holdt jevnt ut i flere timer. Ennu en halv time før rennet skulle begynne var billettørene sluppet opp for billetter efter at de hadde solgt ca 1900. Folkemengdens størrelse er derfor noget vanskelig å kontrollere, men gratistilskuerne medregnet skulde det vel ikke være for hardt itatt å anslå tilskuernes antall til minst 2500, hvad sikkert er rekord for hvilket som helst slags stevne i Namdalen."

Olav Kjelbotn vant kombinertkonkurransen med hopp på 41 og 37 meter, mens Egil Strand vant hopprennet med hopp på 49,5 og 46,5 meter.

I 1927 var det landsrenn i Namsos, og Didrik Lian fra Frol vant både 3-mila og 17 kilometeren foran Olav Kjelbotn. Kongepokalen gikk til Ole Hegge fra Bardu. Hopprennet i Granåsen samlet ca 1000 tilskuere.

I 1928 var det OL i St Moritz og Olav Kjelbotn ble beste nordmann på 5-mila med sin fjerdeplass etter tre svenske løpere. Nordmennene skyldte på dårlig smurning, og Kjelbotn selv måtte smøre om ti ganger underveis og brukte over fem timer på løpet. På et forferdelig føre med 12 plussgrader i skyggen, og 40 grader i sola.

Lavere interesse

Men utover 1930-tallet gikk interessen for skisporten tilbake. Kjelbotn flyttet fra byen og la opp toppsatsinga. Og i et leserinnlegg fikk styret i NILs skigruppe skylda for elendigheten: "Det gjøres for lite, eller intet for å få opp interessen blant småguttemne. Skisporten er her på stedet som den nu drives, inne på et meget feilaktig spor!"

Ja, noen særlig oppmerksomhet fikk ikke skisporten i byens aviser før Namsos idrettslag arangerte landsrenn i 1954. Endelig ble det litt liv igjen, ja faktisk stod superveteranen Olav Kjelbotn på startstreken igjen. Kongepokalen gikk til Simon Slåttvik til tross for skibrekk og fall. Start og innkomst i langrennet var fra Namsos folkeskole på Bjørum hvor rundt 700 tilskuere var samlet. Men enda flere folk tok turen til Granåsen og hopprennet. Ifølge avisene var nær 3000 mennesker til stede. Simon Slåttvik hoppet lengst med 62,5 meter.

"Premieutdelingen søndag kveld som var lagt til Bastionen, ble en stor folkefest. Over 2000 mennesker var til stede og jublet mot premievinneren, mens nordlyset flommet over byen!", skrev Nordtrønderen og Namdalen.

 

Hopprennene i Granåsen samlet mye publikum utover 1950- og 60-tallet.

 

I 1962 kom noen av landets beste hoppere til Namsos, men ikke for å hoppe i Granåsen. Nå var det hopprenn i Guldvikbråten. Og i flomlyset hoppet Toralf Engan 55,5 meter. Unge Knut Lillemoen fra Namsos ble andremann etter et hopp på 50 meter, men den enda yngre Kurt Westerberg imponerte de rundt 1500 tilskuerne med hopp på 42,5 og 45,5 meter.

1500 tilskuere

I 1966 var det internasjonalt hopprenn i Granåsen som en del av den Den nordenfjeldske skiuke. Rundt 1500 tilskuere møtte fram for å se Toralf Engan og de andre storhopperne. Engan imponerte igjen og satte bakkerekord med 69,5 meter. Han vant rennet foran Hans Olav Sørensen og Lars Grini, med Namsos-hopperen Knut Schjerve på en fin fjerdeplass.

Men selv om Namsos har hatt besøk av kjente skinavn som Bjørn Dæhlie og Vladimir Smirnov de senere år, og det er blitt arrangert to Hovedlandsrenn for de yngre løperne, er det nok ingen tvil om at storhetsperioden for skiidretten i Namsos ligger noen tiår tilbake i tid. Og den største av dem alle var Olav Kjelbotn. Han var en av landets beste skiløpere gjennom flere år.

Og la meg også avslutte med en artig liten historie fra avisa Nordtrønderen i 1926 da Kjelbotn nettopp hadde vunnet 5-mila i Holmenkollen. På et bilde ser vi Kjelbotn sammen med skiforeningens formann, major Qvale. Bildetektsen er som følger:

"Efter glimrende utført 50 kilometer rend blir Olav Kjelbotn budt en havaneser av skiforeningens formann, major Qvale, men avslår den smilende da han ikke røker".

Ja, det skulle vært i dag...

 

 

 

 

 

 

Litt om byens fotballhistorie

 

Namsos i angrep på Høknesøra en gang tidlig på 1930-tallet. Bildet er utlånt av Svein Jakobsen. Hans far, Sverre, spilte på Namsos-laget i 30-årene.

Namsos har for første gang på 40 år rykket ned til femte nivå i norsk fotball, etter en tung sesong i 3. divisjon. Dermed blir det 4. divisjonsfotball i Kleppen i 2012. Sist laget spilte på samme nivå var altså i 1972. Men fotballhistorien i byen inneholder mange oppturer, men dessverre flest nedturer.

Fotballsporten kom til Namsos tidlig på 1900-tallet. Første gang fotballen er nevnt, er i forbindelse med idrettsstevnet på Lauvhammerstranda på Spillum 8. juni 1908. Da ble det først arrangert friidrettstevne med deltakere fra Namsos, Spillum og Vemundvik. I alt deltok det 23 mann i konkurransen. Og etterpå ble det spilt en fotballkamp mellom deltakerne. Og mens deltakerne skiftet om, spilte Spillum Musikkorps noen nummer. Fotballkampen ble fulgt med stor interesse av ca. 200 tilskuere. Året etter var det idrettsstevne i Overhalla på seinhøsten, og to lag fra Namsos og Vemundvik møttes. Kampen endte 1-1. Året etter vant Vemundvik 1-0 på Ranemsletta, i en kamp avisa Nordtrønderen omtaler som meget jevn og pen, og som ble "omfattet med megen interesse". Vemundvik fikk et ukjent pengebeløp for seieren, og pengene gikk til innkjøp av en ny ball, skrev avisa.

Trente tirsdag og fredag

Da Namsos idrettslag ble stiftet høsten 1910 ble fotball en av undergruppene, og i 1911 kan vi lese i avisa Nordtrønderen at bokholder Sverre Dahl har vist laget den velvilje å være instruktør. Da foregikk treningene i Daltrøa hver tirsdag og fredag aften fra klokka 20.30.

I 1913 var klubben Spark fra Namsos aktiv, og laget slo Bangsund 5-0. Men også NIL stilte lag og slo bangsundingene 2-1. NIL vant også 3-0 over Spark. Kampen ble spilt på Høknesøra. Men senere på høsten fikk Bangsund revansje og slo NIL 5-0. I 1914 dukket Namsos-klubben Lyn opp, og de tapte to kamper for Bangsund. NIL slo et sammensatt lag fra Grong og Overhalla 6-0 på Høknesøra. I 1915 kom Blink fra Stjørdal på besøk. Først slo de NIL 5-2, og deretter Bangsund 10-1 "med en mængde tilskuere til stede på Øra". Høsten 1915 gikk spillerne i NIL og Lyn inn i fotballklubben Trygg. I 1916 hadde Trygg opparbeidet en ny grusbane i Daltrøa, og laget klarte 5-5 mot gjestene Blink fra Stjørdal. Namdal idrettskrets arrangerte et eget KM i fotball i 1916 med Bangsund og Overhalla som de beste klubbene.

I 1917 hadde Trygg styrket laget og innledet sesongen med å slå Bangsund 9-0 i Daltrøa. Spillum ble slått 5-1, og Grong 5-0. Dermed vant Trygg KM-tittelen i Namdal idrettskrets.

I 1919 var Namsos-klubben Frigg stiftet, men de tapte 1-3 for Trygg i sin første kamp foran 100 tilskuere i Daltrøa. Samme høst skiftet Frigg navn til Brå. I 1919 feiret Trygg 5-årsjubileum og inviterte Steinkjer Fotboldklubb til stort stemne i Daltrøa, med hornmusikk og oppmarsj oppover Havikveien. Det ble en riktig så spennende jubileumskamp som endte 3-3, med mellom 300 og 400 tilskuere til stede. I returkampen på Steinkjer var hjemmelaget best og vant 4-0.

I 1920 skiftet Trygg navn til Namsos Ballklubb, og nå hadde Steinkjer tydeligvis skjøttet treningen best, for i åpningskampen denne sesongen vant Steinkjer 7-0 på hjemmebane. I 1921 deltok både Brå og ballklubben i KM-spill i Nord-Trøndelag fotballkrets uten særlig suksess. Men i en privatkamp mot Steinkjer slo ballklubben til og vant 5-1. 1922-sesongen ble innledet med at Brå knuste Snåsa 8-0 i en KM-kamp, og Brå fulgte opp med å slå Blink fra Stjørdal 3-2 i finalekamp i klasse B på Levanger. Men Neset ble for sterke i kvalifiseringen for opprykk til klasse A, og vant 4-1 på seinhøsten 1922.

I 1923 gikk ballklubben inn i Namsos idrætsforening, og de startet sesongen med å tape 1-3 for Sverre fra Levanger. Senere ble både Steinkjer og Harran slått i privatkamper.

Namdal fotballkrets

Høsten 1923 ble Namdal fotballkrets stiftet, og i 1924 var byens beste spillere samlet i Namsos idrettslag. De startet KM-spillet med å slå Snåsa 8-2 i Daltrøa, og under noe spesielle baneforhold, ifølge avisa Nordtrønderen: "Det tilreisende lag valgte den søndre banehalvdel som på grunn av sterk heldning ned mot mål er vanskeligere å forsvare seg på enn den nordre halvdel. Namsos forstod straks å nyttiggjøre seg fordelen og benyttet resolutt det psykologiske øyeblikk, før Harran-guttene hadde fått oreintert seg - og plante to baller like på hinannen i motstanderens nett." Baneforholdene i Daltrøa var som man skjønner dårlige, og kampene ble etterhvert flyttet til Høknesøra.

NIL vant KM-tittelen i 1924 og dominerte namdalsfotballen de nærmeste årene. I 1925 debuterte klubben i NM. Spilte 2-2 mot Steinkjer i 1. runde på Høknesøra, men tapte 4-2 i omkampen. Men selv om NIL dominerte i Namdalen hang de etter de beste lagene i Nord-Trøndelag. For i NM ble det klare tap for både Steinkjer og Sverre. Først i 1931 klarte Harran bryte seiersrekken til NIL. Norges Fotballforbund sendte ut trenere til distriktene i disse årene, og både Johan Gårder og Alf Simensen var flere uker i Namsos og ledet treninger på 1920 - og 30-tallet.

Utover 1930-tallet ble idretten i Norge politifisert og Norges Arbeideridrettsforbund ble stiftet. I Namsos ble arbeideridrettslaget en kraftig konkurrent til NIL-laget, og splittelsen svekket de sportslige resultatene. I 1934 ble storlaget Sarpsborg invitert til Namsos, og sarpingene vant 6-0 på Høknesøra foran 400 tilskuere. Men de ble overrasket over den gode motstanden, og spesielt en av NIL-spillerne - keeper Edvin Hognes. Hognes ble regnet som en av kretsens aller beste på denne tida.

Tapte for Spillum

Men avstanden fra byen til Høknesøra ble for stor, mente mange, og i 1935 ble banen på Tiendeholmen åpnet etter mye dugnadsarbeid. Mosjøen slo NIL 3-2 i åpningskampen, og resultatet viste dessverre at nivået på NIL-fotballen var svekket. Til og med Spillum ble for sterke i 2. kvalifiseringsrunde i cupen samme år. Spillum vant nemlig 3-2. Året etter var svenske Järpen de første internasjonale fotballgjestene i Namsos. Før kampen appellerte fotballformann Bjarne Evensen til publikum i et leserinnlegg: "Alt tyder på at vi får en en virkelig fotballdag på Stadion i morgen. Det er bare å ønske at ihvertfall de som har arbeide ikke benytter seg av gratishaugen. Et sådant arrangement koster penger og fotballgruppen behøver sannelig den støtte de kan få for sitt arbeide for å fremme fotballsporten i byen." Om lag 500 tilskuere møtte opp etter defilering av lagene gjennom byens gater. Kampen endte 2-2. Og den tidligere omtalte Edvin Hognes reddet NIL-gutta. Ifølge avisa var han fenomenal og hadde mange gode redninger " ja, enkelte ganger var det slik at vi måtte beundre ham" sto det i kampreferatet.

Mot slutten av 30-årene kom NIL med i ligaspill mot lag fra andre deler av Trøndelag uten særlig suksess. Noen uavgjorte kamper mot Sverre, Nessegutten og Verdal var det beste laget oppnådde før krigen brøt ut.

Etter frigjøringen samlet de beste spillerne seg i Namsos idrettslag igjen og fotballen fikk et oppsving i byen. Ja, enkelte ganger var det nærmere 1000 tilskuere tilstede, og i 1947 møtte det opp 1800 tilskuere til seriekamp mot Steinkjer som gjestene vant 2-1. Anført av sterke spillere som Karsten Mediå, Leif Jakobsen og Nils Haukø hadde NIL nå fått adgang til å spille sammen med lag fra hele Nord-Trøndelag, i tillegg til de vanlige KM-kampene i Namdalen.

Havnet på sykehus

I 1947 ble en av tidenes mest dramatiske kamper i byen spilt mot Steinkjer på Tiendeholmen. Det var nemlig klart for finalen i NILs årlige pinsecup. Kampen endte 4-4 etter at NIL sensasjonelt ledet 3-0 etter kort tid. Kampen ble omtalt som en flau forestilling på grunn av det knallharde spillet. To av Steinkjer-spillerne måtte bæres av banen, og NILs Meier Jakobsen måtte på sykehus med brukket kragebein. Og publikum fikk mye kritikk for sin opphaussing av egne spillere og kjefting på gjestespillerne.

NIL-spillerne fikk også kritikk fordi de trente for lite, og enkelte likte ikke "den hersens gymnastikken foran treningen.." Avisa oppfordret UK til å bruke spillere som møtte opp på treningene. Ja, det gikk så langt som at folk møtte opp og pep mot sine egne spillere da laget vendte hjem etter et 1-4-tap for Stjørdal.

I 1949 ble det også svært så ampert da NIL og Bangsund møttes på Tiendeholmen. Namsos ledet 3-1 i den avgjørende KM-kampen da en av Bangsund-spillerne felte Nils Haukø på tur framover. Bangsund-spilleren ble utvist av NIL-dommeren Helge Grydeland. Deretter forlot hele Bangsund-laget banen i protest mot avgjørelsen - ti minutter før slutt. Og nettopp nabooppgjørene mot Bangsund satte sitt preg på Namsos-fotballen utover 1950-tallet. Det var lokaloppgjør i serien, i NM og i KM. I tillegg til privatkamper mot naboklubben. Alltid med stor spenning og voldsom entusiasme både blant spillere og tilskuere.

For ellers var det langt mellom høydepunktene for NIL-fotballen, selv om det østerrikske storlaget Grazer ble invitert til byen i 1949. Østerrikerne vant 5-2 og avisa skrev: "det er beklagelig at man ikke kunne filme en slik kamp. Det ville kunne bli en bra instruksjon for våre gutter å se kampen igjen på film og bedømme sin egen innsats i fotball". Våren 1949 var forøvrig laget like ved å rykke opp blant de aller beste trønderske lagene, men Blink fra Stjørdal vant den avgjørende kampen på Tiendeholmen med 4-3.

1950-tallet ble en lang marsj blant de nest beste nordtrønderske lagene med enkelte små lysglimt. Som da et veteranpreget Trondheim bylag ble slått 5-3 i en privatkamp i 1956. Men mot slutten av tiåret kom en klesselger ved navn Johan Riseth til byen. Han var toppdommer og en stødig spiller og trener. Han var trener og spilte også noen sesonger på A-laget rundt 1960. Men Riseth var mest kjent som dommer. Faktisk en av landets beste på denne tiden, og han fikk dømme cupfinalen mellom Rosenborg og Sarpsborg i 1964.

Åpnet Kleppen stadion

På slutten av 1950-tallet fikk NIL et habilt juniorlag som ga håp for framtida. For nå kom det fram en stor generasjon fotballspillere som hadde vokst opp med løkkefotball etter krigen. Samtidig var planleggingen av et stort idrettsanlegg i Kleppen i full gang etter en opprivende strid om plasseringen av det framtidig idrettsanlegg. Kampen stod mellom Daltrøa og Kleppen, og utfallet vet vi jo alle, selv om mange mente Kleppen lå for langt unna byen og var svært utsatt for kalde vinder...

 

Fra åpningskampen i Kleppen mellom Namsos og det østerrikske laget Westbahn Linz i juli 1961. Namsos vant 4-2. Her redder NIL-keeper Stein Bergum et skudd. Olav B. Olsen var fotograf.

Men før noe blir bedre må det helst gå litt dårligere. For selv om det østerrikske laget Westbahn Linz ble slått 4-2 da gressbanen ble tatt i bruk i 1961, gikk det bare nedover for NIL-fotballen med sine unge A-lagsspillere. Bangsund var blitt storebror i Namdalen, og høsten 1962 rykket Namsos ned til 5. divisjon. Men laget kom sterkt tilbake, og vant 5. divisjon i 1963. Dermed var laget til bake i 4. divisjon i 1964. Nå med en av tidenes beste NIL-spillere på laget.

Åge Jakobsen debuterte på A-laget i 1964, og to år senere var han med på å spille laget opp i 3. divisjon for aller første gang. Da med Tor Haagensen som entuasiastisk trener for unggutta. Etter at NIL vant den nordtrønderske 4. divisjonen ble Brekstad og Orkdal slått i kvalifiseringskampene, og rundt 800 tilskuere møtte fram til de avgjørende oppgjørene i Kleppen.

1967-sesongen ble et aldri så lite høydepunkt for Namsos-fotballen. Laget startet sesongen med å spille 1-1 i Trondheim mot Falken, og fulgte opp med flere sterke seire gjennom sesongen. Åge Jakobsen er nevnt, men også Åge Waagan og brødrene Finn og Stein Bergum var viktige brikker på det til da sterkeste NIL-laget gjennom tidene. Og publikum møtte opp. Ja, til oppgjøret mot Brekstad kom det 1200 tilskuere. Bare så synd at en dommer fra Trondheim blåste i stykker kampen. Og etterpå måtte han få politibeskyttelse da sinte og aggressive NIL-supportere skulle ta mannen i den svarte drakta. Namsos tapte forøvrig kampen 1-0.

Skulle banke hållingene

I 1968 rykket Namsos ned etter en svak sesong, og selv om laget berget brukbart i 4. divisjon i 1969, gikk en epoke mot slutten. For Åge Jakobsen bestemte seg for å satse på fotballen, og flyttet til Steinkjer. I 1970 rykket laget ned i 5. divisjon, og nå var Grong blitt storebror i Namdalen, og flere NIL-spillere gikk dit. 1971 ble tidenes svakeste sesong. Laget tapte to ganger for Grongs B-lag og for Hållingen, Bangsund og Nordli!!! Det var etter tapet for Hållingen på Høylandet, Helge Grydeland, i fullt alvor lurte på å ta med seg en gjeng hardhendte namsosinger for å banke opp spillerne på Hållingen...

I 1972 kom storscoreren Trond Elstad fra Verdal. Han banket inn rundt 30 mål for klubben og laget rykket opp i 4. divisjon igjen etter at de slo Stod 5-0 i en avgjørende kvalifiseringskamp. Og på rekrutteringssida skjedde det store ting. Med Meier Jakobsen i spissen ble det drevet systematisk trening fra guttene var 10-12 år gamle. Namsos ble en av landets beste klubber på teknisk trening, med et stort antall spillere som tok gullballen utover 1970-tallet. Flere av talentene fikk også prøve seg i 4. divisjon etter hvert.

I 1973 havnet laget midt på tabellen i 4. divisjon, men anført av trener Svein Jakobsen var laget suverene i seriespillet året etter. Og da Orkanger, Hasselvika og Tynset ble slått i kvalifiseringskampene, var laget tilbake i 3. divisjon i 1975. Nå med en ung Per Olav Glømmen mellom stengene, rutinerte Åge Sylstad som midtstopper, og unge lovende Lasse Tyldum og Håvard Moen framover på banen. Laget berget seg gjennom 3. divisjon takket være en sterk høstsesong, og at vinneren Nessegutten klarte å kvalifisere seg til 2. divisjon. Men først og fremst huskes 1975-sesongen for cupseieren over Steinkjer på grusbanen i Kleppen. Kristian Rolstad stupte inn seiersmålet, og sendte NIL til 2. runde for første gang siden mellomkrigstiden. I 2. runde ble Mo for sterke, og NIL tapte 3-0 på bortebane. I 1976 rykket laget ned etter en svak sesong.

Laget kjempet i toppen av 4. divisjon både i 1977, 78 og 79 - med vekslende trenere. Både Åge Jakobsen og Reidar Tessem forsøkte å få laget opp i 3. divisjon, men først i 1980 lykkes klubben med å rykke opp fra 4. divisjon.

Bra cupinnsats

Men Namsos gjorde seg likevel bemerket i cupen. Laget slo 2. divisjonsklubbene Nessegutten 2-1, og Stjørdals-Blink 3-1 i Kleppen. I 1978 tapte laget bare 3-2 på Guldbergaunet mot Steinkjer som da spilte i toppserien. NA mente laget ble felt på dommertabber, og hyllet spillerne for en fantastisk innsats mot gulskjortene fra nabobyen. Samme år var for øvrig det engelske topplaget Middlesbrough på Kleppen-besøk. 1300 tilskuere fikk se engelskmennene vinne 7-0, men det berget ikke økonomien for klubben. For NIL tapte titusener av kroner på kampen…

Foran 1981-sesongen satset fotballformann Bernt Røthe på den 21 år gamle engelskmannen David Dunthorne som spillende trener. Nå viste det seg at mange av spillerne ikke var "modne" for den knallharde fysiske treningen med lange løpeturer opp og ned byens mange bakker. I tillegg fikk ikke Dunthorne spillerlisens.

Midtbaneeleganten Jan Laugen flyttet til Oslo og spilte for Lyn i toppserien. Namsos-laget slet tungt gjennom hele sesongen, og til slutt fikk Dunthorne sparken. Åge Waagan steppet inn som trener i et forsøk på å redde laget. Men også han trakk seg på høstparten. - Jeg gidder ikke bruke tid på dette når bare tre-fire spillere møter på trening, sa han til Namdal Arbeiderblad. Etter 1-4 for Stjørdals-Blink i Kleppen, rykket laget ned til 4. divisjon igjen.

I 1982 var Reidar Tessem tilbake som trener, og den gamle Lillestrøm-spilleren Ulf Borgan spilte spiss sammen med Håvard Moen. Men det ble likevel for ujevne resultater og opprykket glapp.

Så reiste Borgan fra byen, og Moen gikk til Rosenborg. Også toppscorer Lasse Tyldum hadde forlatt klubben, og søkte lykken i 2. divisjonsklubben Grand Bodø. 1982-sesongen vil også huskes for det store slaget på Svenningmoen. Et Overhalla-lag trent av Ramon Hunt vant nemlig 2-1 over Namsos i et legendarisk oppgjør hvor Håvard Moen ble utvist, og med 2500 tilskuere på sidelinja!!

Ramon Hunt overtok

Den samme Hunt ble høsten 1982 engasjert som NIL-trener, og han tok over et ungt mannskap som få hadde noen særlig tro på foran 1983-sesongen. Men Hunt satset på fysikken. Harde treningsøkter som mange av spillerne husker med gru tilbake på i dag. Det var både løpetrening og styrketrening, og det betalte seg. For Hunt hadde respekt i spillergruppa, og unge tekniske NIL-spillerne som Jan Laugen, Pål Furre, Tronn Homo, Bjørn Berg, Stig Holm og Erling Lundstadsveen feide over motstanderne. På høsten ble Overhalla slått 4-0, Sverre og Grong 7-1, og i den avgjørende opprykkskampen i Tydal vant NIL 9-1!!!

I 1984 var laget tilbake i 3. divisjon, og NIL hevdet seg brukbart og endte midt på tabellen. Håvard Moen kom tilbake fra Rosenborg, og fotballinteressen i byen nådde nye høyder. I 1985 tok det helt av da laget vant 3. divisjon. Over 1000 tilskuere møtte opp på flere av oppgjørene, og laget tapte bare to av de 22 seriekampene. Nå hadde klubben hentet inn den sterke engelske midtstopperen Kevan Bird fra Stjørdals-Blink. Han dannet et solid midtstopperpar sammen med Kolbjørn Ekker. Framover var Jan Laugen drivkraften på midtbanen. Den hurtige spissen Jan Ola Ertsås kom fra Steinkjer, og fra egne rekker gjorde de lovende 18-åringene Tor Lian og Per Ivar Fornes seg bemerket.

En viktig drivkraft på denne tida var fotballederen Robert Williamsen. Han skaffet sponsorpenger og hadde store ambisjoner på vegne av Namsos-fotballen. Samtidig hang fortsatt gamle gode Helge Grydeland med. Han hadde sittet i fotballstyret siden 1930-tallet og var fortsatt like engasjert. Hvor mange kamper var det ikke han gikk glipp av, fordi han rett og slett ikke turde å se på. Spenningen ble rett og slett for stor!

I 1986 satset laget storet foran debutsesongen i 2. divisjon. Budsjettet lå på rundt en million kroner og sesongen startet med at laget slo Sunndal 2-1 på bortebane. Jan Laugen fikk æren av å score det aller første Namsos-målet i 2. divisjon.

4100 tilskuere i Kleppen

Foran den første 2. divisjonskampen i Kleppen mot selveste Brann, var forventningene skyhøye og og interessen enorm. Supporterne organiserte seg og gikk i samlet flokk fra puben ved hotellet opp til Kleppen, og det kom 4100 tilskuere!

Blant annet for å se landslagsspilleren Erik Soler. Brann vant 3-0, men alle husker da Torger Geving lurte landslagsmannen trill rundt med sin berømte Geving-vipp!! - Torger var bedre enn meg i dag, mente Soler etter oppgjøret.

Så gikk det slag i slag. NIL slet på hjemmebane men var svært gode på bortebane, om en ser bort fra 0-7 for Vard i Haugesund. Et nytt høydepunkt kom en vårkveld på Guldbergaunet da Namsos for aller første gang slo Steinkjer i seriekamp. Jan Laugen og Per Ivar Fornes scoret de historiske målene som ga NIL 2-0-seieren.

I cupen spilte Namsos enda bedre enn i serien, og Nessegutten, Stjørdals-Blink og Mo ble slått i de tre første rundene. 1. divisjonslaget Viking kom til Kleppen en julikveld for å spille 4. rundekamp. NIL presset og presset uten å få mål, men i ekstraomgangene avgjorde innbytter Jan Ola Ertsås til øredøvende jubel fra de 2300 tilskuerne rundt banen.

De største optimistene trodde på cupfinale på Ullevål, men ble nok mlitt betenkte da Rosenborg ble trukket som mostander på Lerkendal i kvartfinalen. Namdalingene valfartet til Trondheim, og i Namsos stengte mange av butikkene allerede i 14-tida. Nesten 10.000 tilskuere så trønderduellen som RBK vant 1-0. Namsos hadde også en ball i mål, men Håvard Moens scoring ble annulert for frispark på keeper. - Bittert, mente mange, selv om Rosenborg dominerte det meste av banespillet. Sesongen ble avsluttet med en glimrende 4-0-seier over Mjølner, og dermed ble det femteplass på tabellen.

I 1987 ble det også femteplass i serien, selv om kapteinen Kolbjørn Ekker hadde forlatt NIL til fordel for Bryne hvor han avgjorde cupfinalen samme høst.

Høydepunktene i 87-sesongen var nok borteseirene over Bodø/Glimt, Hødd, Eik og Ørn. I cupen ble Rosenborg for sterke nok en gang. I 3. runde vant RBK 3-0 foran 3000 tilskuere i Kleppen. For første gang var Namsos det suverent beste fotballaget i Nord-Trøndelag, og det neste beste i hele Trøndelag. For Steinkjer måtte spille i 3. divisjon etter nedrykket året før.

1988-sesongen ble langt tyngre. Per Ivar Fornes gikk til Mjøndalen, men fra Ytre Namdal kom forsvarsspillerne Leif Nordli og Yngve Helmersen som tettet godt igjen. En sterk høstsesong berget ny 2. divisjonskontrakt med et nødskrik. Best huskes nok 4-0-seieren over Strømsgodset, 5-1 mot Sunndal, og 5-2 mot Strindheim i Kleppen. I cupen ble det en pinlig exit allerede i 1. runde. 4. divisjonslaget Beitstad vant nemlig 3-1.

Ledet 2. divisjon

1989 vil nok for mange være høydepunktet rent sportslig i NIL-historien. Anført av spillere som Per Olav Glømmen, Yngve Helmersen, Kolbjørn Ekker, Leif Nordli, Mats Ivar Sandmo, Jan Ove Gulstad, Bjørn Engelin, Pål Furre, Bjørn Berg, Håvard Moen og Bent Sæther ledet laget sin 2. divisjonsavdeling gjennom hele vårsesongen.

Det første tapet kom i vårsesongens siste kamp, da Fyllingen vant 1-0 i Kleppen. - Tyveri, brølte NIL-trener Ramon Hunt etter kampen da det hardtspillende bergenslaget scoret like før slutt. Men før den tid ble Djerv 1919, Ålesund, Strindheim, Clausenengen, Fredrikstad og Råde slått av NIL-gutta som vartet opp med festfotball.

 

Håvard Moen og Namsos slo Strindheim 1-0 på Lerkendal Stadion våren 1989.

Ja, til og med Sportsrevyen dukket opp i Kleppen da sensasjonslaget fra Namsos lå an til å rykke opp blant eliten i norsk fotball. Men laget tapte 2-1 for den gamle storheten Fredrikstad med tv-kameraene på plass. Høstsesongen ble en liten nedtur, og laget endte på fjerdeplass. Men NIL var faktisk det eneste laget som slo serievinneren Fyllingen i Bergen - 3-2.

Året etter startet nedturen for alvor. Vårsesongen ble svært tung, og da laget bare stod med seks poeng etter halvspilt serie, fikk trener Ramon Hunt sparken av NIL-styret, ledet av den unge og ambisiøse hotelldirektøren Ole Jonny Korsgaard.

Juniortrener Arnstein Holmvik steppet inn, men klarte ikke å redde klubben selv om høstsesongen ble bedre. Da Råde vant 1-0 i Kleppen en søndag i oktober 1990, var Namsos tilbake i 3. divisjon. Men en 18 år gammel goalgetter fikk i likhet med flere andre juniorer sjansen under Holmvik. Kjetil Hoddø debuterte med å score to ganger da Råde ble slått 3-0 på bortebane.

Mange nedturer

Hoddø ble sentral de neste årene da Namsos slet i 3., og det som senere ble til 2. divisjon. Hoddø scoret mellom 15 og 20 mål hvert år før han forlot NIL til fordel for Ham-Kam og spill i toppserien høsten 1993. Høydepunktene disse årene var nok lokaloppgjørene mot Steinkjer, og de to cupkampene mot Rosenborg. I 1993 ble det 4-1-tap i Kleppen i 3. runde, mens RBK vant med samme sifre på Lerkendal i 1990 etter en fantastisk scoring av unggutten Ola Karoliussen som ga NIL ledelsen i kampen.

Men hele 1990-tallet ble preget av vanskelige økonomiske arbeidsforhold. Oppholdet i 2. divisjon kostet mye penger, og gjelda var i en periode på nærmere en million kroner. Dermed var det slutt på spillerkjøp og gode kontrakter. Klubben måtte spare penger, og det skulle gå nesten ti år før gjelda var nedbetalt.

I 1994 var det også slutt på NILs sportslige storhetstid. Laget kapret bare 12 poeng og forsvant ned i 3. divisjon, selv om en gammel helt som Kevan Bird gjorde comeback sammen med NIL-trener Ramon Hunt. Året etter var Hunt fortsatt trener, og laget rykket rett opp igjen etter en dramatisk sesongavslutning.

NIL ledet serien lenge, men sviktet litt på høsten. Blant annet vant Bangsund 2-0 i lokaloppgjøret i Kleppen, og i den siste kampen mot Tranabakkan ble det tap 2-1 på Steinkjer. Men heldigvis tapte også opprykkskonkurrent Kvamskameratene, og dermed kunne NIL-gutta ta fram champagnen og feire opprykket i Tranamarka!

I 1996 var Kjetil Hoddø tilbake fra oppholdet i Ham-Kam, og laget lå lenge an til å havne midt på 2. divisjonstabellen. Men en svak innspurt gjorde at NIL så vidt berget plassen. En overbygd tribune ble satt opp i Kleppen dette året, og det meste ble gjort på dugnad. Dessverre kom det ikke folk nok til å fylle den opp, for i 1997 rykket laget ned i 3. divisjon igjen.

Treneren Yngve Helmersen trakk seg allerede på vårsesongen etter at laget tapte 12-0 for Rosenborg 2 i Trondheim. En helsvart dag for NIL-fotballen, og bedre ble det ikke for NIL-patriotene at naboklubben Bangsund passerte klubben i seriesystemet høsten 1997.

Men oppholdet i 3. divisjon ble kortvarig. Anført av den gamle storscoreren Per Ivar Fornes var NIL suverene i 3. divisjon i 1998, men 1999-sesongen ble en stor skuffelse og laget rykket ned igjen med bare åtte poeng. Rekrutteringen var god også på slutten av 1990-tallet, men problemet den gang som nå var at spillerne flyttet vekk fra Namsos så fort de var ferdige med videregående skole. Dermed ble det et ungt og urutinert lag som tok fatt på 2000-sesongen. En sesong som dessverre best huskes for 14-0-tapet for Vuku.

Tapte for Bangsund

I 2001 var laget nær ved å rykke ned til 4. divisjon etter blant annet to tap for naboene fra Bangsund. I 2002 klarte Einar Heia å føre laget til andreplass i 3. divisjon, noe som er den beste plasseringen de siste årene. Håkon Borkmo ble toppscorer for første gang, og Borkmo har de siste sesongene vært blant klubbens viktigste spillere med mange mål i både cup og serie.

Foran 2003-sesongen overtok Arnstein Holmvik laget, og flere spillere vendte tilbake fra spill i 2. divisjon for Steinkjer. Både Kjetil Hoddø, Pål Tore Råbakken og Espen Opdal styrket laget, men ikke nok til å slå suverene Kolstad. Også Ranheim kom foran på tabellen. I 2004 ble det fjerdeplass, men nå var også Rørvik bedre enn NIL på tabellen. Men sesongen hadde også sine høydepunkter; som da Strindheim 2 ble slått 10-0 i Kleppen.

I 2005 overtok Sigurd Pettersen som leder for NIL-fotballen, og han satte etterhvert fokus på baneforholdene i Kleppen. To år tidligere ble treningshallen åpnet, men Kleppens en gang så grønne gressmatte var både nedslitt og svært ujevn. Ja, så dårlig var forholdene i perioder av sesongen at kamper måtte spilles både på Spillum og i Overhalla. Tre år senere ble dette arbeidet avsluttet da kunstgressbanen åpnet.

Når det gjelder A-lagets prestasjoner i 3. divisjon har de fortsatt svingt litt for mye til at laget har klart å henge med helt i toppen. I 2005 ble det nok en fjerdeplass, i 2006 ble det åttendeplass, og i 2007 ble NIL nummer fem, nå med Kjetil Hoddø som spillende trener sammen med Per Olav Glømmen og Knut Erik Heia. 2007-sesongen huskes også med glede for cupoppgjøret mot Rosenborg som trakk 2300 tilskuere til Kleppen. Men som alltid før ble Rosenborg for sterke og vant 5-1.

De siste sesongene har laget havnet omtrent midt på 3. divisjonstabellen. I 2011 ble seriesystemet endret og to trønderavdelinger i 3. divisjon ble til ei. Det høynet nivået, og for Namsos ble det en svært tung sesong. Først og fremst på bortebane der laget presterte å spille13 kamper uten seier. I den siste bortekampen, mot Stjørdals-Blink, ble det tap med 11-0. Dermed var nedrykket til femte nivå et faktum.

Kalender

Juni 2019
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30

facebook