Namsos bys Historielag

Namsosgater

Overhallsveien byens hovedgate for en spesiell periode

En situasjonsrapport fra en svunnen tid med trengsler og nød – sommeren 1940

 

 

Det tidsbildet jeg vil forsøke å beskrive, er tiden umiddelbart etter bombingen av Namsos i april 1940 og de store utfordringer hver enkelt av byens borgere sto ovenfor. For de fleste var situasjonen slik at de hadde tapt det meste av det de eide. Mange hadde etter krigshandlingene bare det de stod og gikk i.  Boliger var bombet og brent og bedrifter lå i grus. Det var mangel på alle slags varer og okkupanten bestemte tilgangen, til hver enkelt  - i den grad varer overhodet fantes.

Hele Bråholmen var utslettet. Byen var borte. Det eneste som kunne benyttes til forrretningsmessige aktiviteter var noen sjøpakkhus som stod igjen. Meieriet som var bygd rett før krigen kunne settes i stand og dette arbeidet ble igangsatt umiddelbart. Namsen Trælastforening (som lå der Storsenteret ligger) ble skånt for de verste skader under selve bombingen, men i august samme år brant store deler av dette anlegget ned.

 Sommeren 1940

Det var nå nødvendig å finne løsninger på de akutte problemene for både beboere og bedrifter. Det er dette jeg skal forsøke å beskrive hvordan utviklet seg og hvordan en improvisert by etter hvert fant sin form og folk kunne gjenoppta sine jobber og komme i lønnet aktivitet.

Overhallsveien var fra gammelt av byens innfartsåre fra bygdene i øvre Namdal og derved sentral i byens daglige liv. Frem til straks før krigen (1925/26) gikk kommunegrensa mot Vemundvik omtrent der hvor bensinpumpene på bensinstasjonen nå ligger.

Faksimile fra Namdalen, oktober 1940.

 

I Overhallsveien hadde det brent ned en del gårder i den nederste delen, men det meste var fortsatt inntakt og måtte utnyttes til den siste kvadratmeter – og det ble det virkelig. Det er slik at det i ettertid fremstår som særdeles imponerende hvilken improvisasjonsevne folk hadde.

Reguleringsplan fra før krigen. Legg merke til gatenavnet for veien til Bjørum. Nederste del hette den gang Anders Havigs gate. Den øvre delen Ludv. Kr. Daaes gate. Nederste del og hele veien rundt Bjørumsjordet ble senere til Olav Duuns vei. Anders Havigs Alle ble da liggende i strekket fra Sven Oftedals veg til Jørgen Johs Havigs gård. Den går langs Kringkastingstomta og krysser Namdalsveien ved Prix. Ludv. Kr. Daaes veg går fra Anders Havigs Alle til Olav Duuns veg, ovenfor barneskolen. Etter bombingen ble veien opp til sykehuset flyttet 2 boliger lenger øst. Dermed ble Aunes hus i nr. 23 liggende på hjørnet av Overhallsveien og Sykehusalleen.

 

Vi skal nå ta for oss bykartet fra sommeren 1940. Det var egentlig oppi “vein” livet tok til igjen for folk flest. – Vi starter øverst  - ved Hans Evensens gård. I første etasje hadde Namsos Apotek etablert seg og i  kjelleren finner vi Namsos Samvirkelag. I tillegg holdt Evensen opp sin aktivitet som elektrisk forretning, i den grad varetilgangen lot dem gjøre dette.

Rett over gata finner vi et lite rødt hus (det har blitt noe større nå). Der finner vi Knut Aursnes lille klokkeforretning. Der hadde også hans bror advokat Ivar Aursnes funnet plass til sine juridiske aktiviteter. Samtidig hadde man også plass til kontorer for Namdalens Aktie Dampskibsselskap (Folla og Herlaug). Dette huset var egentlig oppsatt av en forening som jeg mener hette Namsos yngre Kjøpmannsforening og var opprinnelig brukt til deres møteaktiviteter. I Lynumgården ved siden av hadde Leif Skillingstad fortsatt sin kolonialforretning, -  arealer som han nå måtte dele med Undertøyhuset as, men i etasjen over hadde tannlege Sørvig flyttet inn. I bolighuset til Edmund Røthe måtte huseieren dele sin leilighet med  selveste lensmann Fuglår. Edmund Røthe husker mange gamle namsosinger som bokholder og kasserer ved Samvirkelaget i en årrekke.

Greiff-huset i Overhallsveien. Bildet er tatt etter at postkontoret er flyttet ut og Sorenskriveren har flyttet inn.

 

På andre siden av veien hadde Asbjørn Olsen flyttet sine kontorer hjem til eget hus og familie. Men disse lokalene måtte han for en god stund dele med Postkontoret. Postkontoret ble i løpet av 1941 flyttet lengre ned i Overhallsveien til Julius Bjerkans gård (nr. 13) som ble gjenreist raskt. Som dere vil se på  et av bildene som illustrerer dette, er det på ett eller annet tidspunkt også funnet plass til Sorenskriveren i denne gården.

I lokalene ved Birkelunden hadde O. C. Dahl etablert sin papirforretning og bokbinderi i Solvanggata. Videre ned i denne gata finner vi O. Hojems Trykkeri i kjelleren på Hjulstadgården. Deres eiendom i Overhallsveien 9 hadde brent ned sammen med eiendommene til Østrem, Bjerkan, Lindseth, Wullum og Selloten.

Rett før bombingen ble det pengeknapphet i Namsos. Da organiserte banksjef Ingulv Barstad i Forretningsbanken produksjon av lokale penger. Han som fikk oppdraget som lokal “falskmynter” var min far, Arne Hojem, som da var 15-16 år. Penger ble trykt i en fart og til dels distribuert før bombingen.

På andre siden av veien og oppe på høyden ligger et staselig hus, som i sin tid ble oppført til bruk for Namsen Fellesfløtnings sjef Ola Seem. Huset er nok i dag bedre kjent som Helsingenvillaen. Der hadde Overlege Helsingen sin private praksis i tillegg til full dag ved sykehuset.

En kuriositet er at byggmester og arkitekt for dette huset var en kar ved navn Odd Soot Ryen.

Han og hans familie er på et tidspunkt omkring 1910 registrert som bosatt på denne eiendommen. Forholdene omkring denne eiendommen og Soot Ryens virksomhet i distriktet er verdt en nærmere studie.

Hans barnebarn ved navn Trond Soot Ryen er i dag en velkjent programleder i  NRK.

 

På  andre siden av Solvangata, akkurat i hjørnet mot Overhallsveien holdt barberer Gulbrandsen til. Jeg kan fortsatt godt huske lembrua vi måtte over for å komme inn i hans lokaler for å bli klippet.

Like ved siden av i nr. 50, Aunes gård, hadde Fylkesbilene fått etablert seg med kontorer. Dette var ganske rasjonelt og naturlig all den tid de fra tidligere hadde sine garasjer, verksted og drivstoffpumpe nede på Solvang.

Samme motiv sommer og vinter: Fra Overhallsveien ved oppkjørselen til Alfheim. Huset til venstre ble påført en del skader, men ble istandsatt og er fortsatt i bruk. Det neste huset tilhørte “Drøbak”-Nilsen. Deretter følger Skomaker Løvmo, smed Skjelbred og Paul Børstad på samme side.

 

I nr. 44 bodde og drev Skomaker Løvmo sitt reparasjonsverksted. Ett yrke det nok ville bli god bruk for i de årene som nå ble innledet. Dette huset er et av få som senere er revet i dette området. Ved siden av han i nr. 42 drev smed Charles Skjelbred sin lille aktivitet. Jeg tror faktisk den smia står fortsatt.

I Ovesengården (nr.31) hadde tannlege Lennert Johansen etablert sin praksis. Senere flyttet Ortskommandanten inn i denne gården.

I Sørensengården nr. 29, (senere Birger Pedersen) hadde sakfører Sverre Sundh funnet innpass til sine kontorer mens familiens kolonialforretning ligger i nabogården, nr. 27. Denne forretningen hadde sitt utspring i et firma ved navn Anton Hustad. Han var far til Magnhild Sundh.

På andre siden av veien, i nr. 32, ved innkjørselen til Idrettens Hus ligger bokhandler Reidar Buseths bokhandel og trykkeri. Denne bokhandelen ble senere overtatt av bokhandler Ottesen og ble avviklet på 50-tallet. Gunnar Aagesen overtok deretter dette huset.

Den veien som gikk ned mot "Russerleiren" het opprinnelig O.G. Olsens gate. Noe smått i forhold til navnets krav, spør du meg. Senere fikk O.G.Olsen en noe større gate oppkaldt etter seg på Bjørum.

Idrettens Hus var opprinnelig bygd for en bedrift ved navn Namsos Trevarefabrikk. (Soot Ryen og Sivert Sivertsen.) Omkring 1930 overtok Namsos Idrettslag og Namsos Turnforening eiendommen og den ble omdøpt til Idrettens Hus. I 1939 kjøpte Hans Evensen og Tomas Bugge eiendommen. Ved tiden omkring sommeren 1940 var som kjent Tyskland og Sovjetunionen allierte. Behovet for russiske fangeleirer kommer først høsten 1941, etter tyskernes angrep på Sovjetunionen samme sommer.

I familien Aagesens gård, nr. 30, hadde familien fått i gang sin skoforretning.

I nr. 28, Dalberg-gården, finner vi brødrene Petterson med sin forretning, Namsos Barbersalong, samt Johs. Bedsvaags manufakturforretning. Imponerende tatt i betrakning at Dalbergfamilien, selv etter datidens målestokk var en stor familie.

Tanntekniker Haakon Olsen residerer som tidligere i nr. 26.

Vi er nå kommet til den østre innkjørselen til sykehuset. Huset som lå aldeles på hjørnet der brant ned ved bombingen. Det tilhørte familien Selotten.  Grunnmuren ble stående en god tid og var en yndet lekeplass for den oppvoksende slekt. I dag ligger inngangen til psykiatrisk avdeling der hvor dette huset lå. Familien Selotten kom fra Overhalla og drev tidligere verftet i Verftsgata.

Dette utbombete huset lå langs Steinsbekken, mellom Wullums hus og det som nå kalles Rødkløverhuset. Huset ble faktisk istandsatt og brukt som bolighus gjennom krigen.

 

Nå har vi kommet til Steinsbekken. Nedenfor her lå Akselfabrikken og i tidligere tider også Bjørumsbruket (Pina). Steinsbekken kom på denne tiden ut vest for dette området. Det området ble i de første åra etter krigen benyttet til flis og bakhonlager av van Severen. Da hadde utløpet av Steinsbekken blitt flyttet noe østover. Senere (midt på 60-tallet) bygde de barkingsanlegg for tømmer på området. I dag ligger Østre bo og servicesenter der.

Jenssens Bilverksted lå i hjørnet ved Steinsbekkgata/Overhallsveien. Bak der finner vi området Lonet hvor Sigurd Olsen, Thormod Schanke og flere familier bodde.

I Hans Formos gård, nr. 15 ved hjørnet av Overhallsveien/Sykehusalleen har gullsmed Knut Ofstad og tannlege Otto Steen funnet sine muligheter.

Bak dette huset lå det en eldre bygård, hvor søstrene Evensen hadde hjemmebakeri. De var anerkjent for sin høye kvalitet.

I denne brakken holdt O. Hojems Trykkeri hus fram til høsten 1946. Samtidig bodde familien på loftet. Etter at nytt trykkeri i kombinasjon med bolig sto ferdig på branntomta ble brakken benyttet til hybelleiligheter og lagerutleie. Den ble først revet på midten av 60-tallet.

 Eiendommene nr. 7, 9, 11 og 13 ble alle fire brent. Imidlertid er Julius Bjerkan, Severin Lindseth og Kristine Hojem og sønner i gang med byggeplaner. Bjerkan skulle etter planen også skaffe bedre kontorer til posten i første etasje. Både denne og Lindseth-gården kom raskt opp igjen. Mens Hojems virksomhet ble etablert i en brakke på samme tomta. Nytt bygg sto ferdig her i 1946/47.  Marie og Palmer Østrem (Palmer Bryggmann) fikk aldri sette opp noe hus på sin tomt. Her kom etter hvert NS-huset.

Her er Lindseths og Bjerkans gjenreiste gårder på plass. Bildet kan tidligst være tatt vinteren 1941/42.

 

På andre sida av veien lå en fremragende kafeforretning. Den het Centralkafeen og ble drevet av frk. Susæg. Utnavnet på kafeen var meget spesielt. Den ble kalt Likstua. Ukjent av hvilken grunn.  Kaffebrødet og maten var av en meget god kvalitet så det var ikke av den grunn. Frk. Susæg drev denne kafeen til slutten av 50-åra. Den ble deretter revet og ga plass for blokka i nr. 6. Jeg husker at rivingen ble foretatt av en innflytter fra Mosjøen, ved navn av Pedersen. Bedre kjent som Setto-filo-viko.

Bak kafeen og noe lavere i terrenget lå Namsos Trevarefabrikk. Der var det etablert bank, idet Namsos Sparebank hadde flyttet inn. Bankens hvelv var imidlertid fortsatt i det gamle bombeskadete huset nede ved Kapteinholet. Morgen og kveld måtte derfor kassabeholdningen fraktes imellom kontor og hvelv. Denne bygningen lå så lavt at floa av og til sto nærmere Overhallsveien enn selve fabrikken.

Der  bensinstasjonen nå ligger hadde fru Strømsnes etter hvert fått  til en brakketilværelse.

Vi må også ta med aktivitetene i Eidsvolds gate. Der var Namdalens største bedrift A/S Van Severen og Trælastforeningas kontorer havnet for en kort periode. Ved siden av, i egen gård gikk driften i Valryggs kafe videre. Denne holdt det gående til en stund ut på 50-tallet.

Nå kommer vi til Snippen og Havvikveien. Oppe ved siden av gammelheimen hadde kommunen funnet et krypinn til noen av sine kontorer. M. Hågensens (senere Ragnv. Hågensen) forretning gikk sin gang i de gamle lokaler. I Brørsgården er det bakeri og telegrafkontorer. Der er Aug. Olsen og Namdal Telefonselskap.

I Overhallsveien 1 – Reiersengården finner vi A/S Forretningsbanken og sakfører Schøyen. Plass til firma B. Røthe hadde det også blitt.

På andre siden av veien, akkurat der Namdalsveien etter hvert skulle ta til, ligger Namsos Garn & Tricotageforretning og Bertha Johansens blomsterforretning i en brakkebygning.

En kolonne med tyske soldater som er på veg i motsatt retning. Bak ser vi husene til Konrad Knutsen t.h. og Harald Knutsen til venstre. Beliggenheten var rett overfor den nåværende Kvalstadstatuen. Husene ble stående lenge etter krigen. Konradstu ble stående igjen alene ganske lenge og ble først revet på slutten av 70-tallet.

 

Nå har vi kommet til Knutsen-husene på sørsiden av veien.  Begge disse husene overlevde krigshandlingene. I det øverste huset, som ble kalt Knut-stu bodde Harald Knutsen med sin familie som nå hadde fått selskap av Erik Sandnes og hans tekstilforretning. Det andre huset som var betydelig mindre ble kalt Konrad-stu. Disse to karene var brødre.

Dette bildet viser en kolonne med tyske soldater. Til høyre bak ser vi Hammerhuset og helt bakerst huset til Hans Formo.

 

 Oppi “Bakkan” hadde  O. B. Olsen og Harald Frang fått fin sveis på sin frisørvirksomhet.

Før vi forlater Overhallsveien må vi også nevne at på hjørnet av Abel Meyersgaten og Overhallsveien holdt firmaet Autocyk til. Ovenfor der sto det igjen 2 gårder som berget unna brann og bomber, nemlig Aavatsmarkhuset og Johnsen-huset. I dag er det bare en ensom elg igjen på det området.

Når vi oppsummerer status for Overhallsveien sommeren 1940 kan vi konstatere at byens tyngdepunkt var flyttet fra Bråholmen og oppi “vein”. Det var et rikt og godt utvalg av tannleger,  frisører, sakførere, banker, boktrykkere. Det var nok betydelig dårligere stilt med vareutvalg og – tilgang på nødvendighetsartikler. Det var tid for vareknapphet, rasjonering og erstatningsprodukter av ymse slag. For en del produkter varte dette til ut på 50-tallet.

Dette var i korthet fortellinga om en midlertidig by. Det foregikk selvsagt virksomheter ellers omkring på Vika, Prærien  og nede ved havna. Det får være en annen historie ved en annen anledning.

Siste akt.

Dette bildet er på mange måter historisk. Datoen må være 8. mai 1945 på ettermiddagen. Det norske flagget er heist.  Beboerne i Namsos er kommet ut på gatene. Tyske vakter geleider de russiske fangene tilbake til Russerleiren for siste gang. I bakgrunnen til høyre det såkalte NS-huset. Bak det ser vi Brørs- og Reiersengården. Ved Hågensenhuset (bak NS-huset) ble det raskt rigget opp en høyttaler som overførte dagens gledelige nyheter til både nordmenn og russere. Kanskje var nyhetene gledelige for krigstrøtte tyske soldater også.

 

I tillegg til disse “nyetableringene” fantes det aktive bedrifter i området fra før. Nevnes kan: Aunes og Løvolds respektive fiskeutsalg. Sigurd Olsens tilsvarende, Jenssens bilverksted mm.

Dette har selvsagt feilpotensiale i seg og jeg er takknemlige for de korrigeringer som måtte dukke opp. Her er heller ikke gjort noe forsøk på å beskrive de forhold folk måtte ta til takke med i denne perioden. Det er jo en annen og stor oppgave å forsøke seg på.

Namsos 11.4.2012.

 

Gunnar Hojem

Takk til:  Espen Sandmo for hjelp med bilder o.a. -  Avisa Namdalen fra sommeren 1940 med flere artikler.

Kalender

November 2018
M T O T F L S
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30

facebook