Namsos bys Historielag

1940 - 1945

De tyske troppene i Namsos

Tysk militærparade ved Bastionen seinhøsten 1940.

Dette er en historie om de tyske troppene som oppholdt seg i Namsos og distriktet rundt byen under krigsårene fra 1940 til 1945. De første tyske troppene kom til Namsos 4. mai 1940. Nesten en måned etter at Tyskland okkuperte flere norske byer 9. april.

 

Dramaet rundt bombingen av Namsos den 20. april 1940 er godt kjent. Kort fortalt handlet det om at tyske tropper hadde gått i land i Trondheim, som et ledd i kampen for å okkupere hele landet. England og Frankrike bestemte seg for å ta opp kampen mot Tyskland, og bestemte seg for å gå i land i Norge for å slå tyskerne tilbake.

Fra den 14. og 15. april startet den allierte landsettingen av tropper i Namsos og i Åndalsnes. Flere tusen soldater skulle sendes mot Trondheim for å ta opp kampen. De tyske overvåkningsflyene oppdaget etter hvert de allierte soldatene i Namsos, og gikk dermed til angrep på byen. Hele sentrum ble ødelagt i bombingen. De allierte så fort at de ikke kunne ta opp kampen med den tyske krigsmakten, og trakk seg tilbake i starten av mai 1940.

Natta mellom 2. og 3. mai ble de allierte soldatene evakuert fra Namsos med båter. Dagen etter kom de første tyske soldatene til byen, uten å møte motstand.

Nysgjerrige namsosinger

I starten var mange namsosinger veldig nysgjerrige på de tyske okkupantene, som i utgangspunktet la seg på en fredelig linje. Ifølge en artikkel Haakon Olsen skrev i Namdal Arbeiderblad tok det ikke lang tid før soldatene var omsvermet i det utbombede Namsos.

«Jeg var i byen den 4. mai også og så de første motoriserte troppene komme. Motoren var en sykkel, og det var bare en håndfull østerrikere som kom den første dagen. Men de hadde ikke vært mange minuttene i byen før de fikk kontakt med damene. Jeg så en gjeng stå nedenfor kirken og det så ut som de forsto hverandre godt allerede», skrev Olsen.

I utgangspunktet var det tropper fra 181. Infanteridivisjon som inntok Namsos og Grong. Senere var det Infanteriregiment 340 med oberst Fischer som sjef, som overtok i Namsos, Ranem, Grong og Snåsa. Det tyske politiet etablerte seg på Spillum og i Grong.

Brynjar Meldal på Spillum var 12 år i 1940. I boka «Krigsvåren» (1990) fortalte han om da han så de aller første tyskerne den 4. mai.

- Det var en sykkelpatrulje om lag 30 mann. De kom sakte langs vegen. Flere hadde maskingeværet festet på tverrstanga på sykkelen. Soldatene var tydelig spente og nervøse for hva som møtte dem. Vi guttungene sto og så på dem, og da de kom nærmere sprang vi inn i et skogkratt og gjemte oss. Det skulle vi ikke ha gjort, for de ble tydelig ekstra årvåken for hva som var i ferd med å skje. Det gikk imidlertid bra, fortalte Meldal.

Fra militærparaden i Namsos seinhøsten 1940. Vi ser Aavatsmark-gården, og videre til venstre Johnsen-, og Knutsen-gårdene.

I Namsos fant tyskerne store mengder etterlatt krigsmateriell som de allierte soldatene hadde reist fra i hui og hast.

Hans Mülhauser fra Østerrike var en av soldatene som kom til Namsos i løpet av mai 1940. I boka «Krigsvåren» forteller han om det han opplevde det året han oppholdt seg i distriktet.

- Jeg skammet meg over å være okkupantsoldat. Jeg følte det hele ubehagelig. Derfor søkte jeg ikke kontakt med noen nordmenn under mitt opphold i Namsos, fortalte Mülhauser.

De tyske okkupantene tok raskt kommandoen i byen, og etablerte sitt første ortskommandantur i Ovesen-gården i Overhallsvegen. Senere holdt kommandanten til i Fischerleiren på Østbyen, som var oppkalt etter Herman Fischer som hadde ansvaret for oppbyggingen av leiren det første krigsåret. Han var også kommandant i Namsos fram til 1941 da Gerhard van der Osten overtok. Tyskerne okkuperte de hus og bygninger som passet seg, men ganske raskt ble det satt i gang arbeid med å bygge brakker til alle soldatene. I løpet av høsten og vinteren det første krigsåret ble det bygd husrom for flere tusen soldater i Namsos-distriktet. Både nordmenn og tyskere deltok i byggearbeidet, og for mange namsosinger var det kjærkomment arbeid etter flere år med arbeidsledighet på 1930-tallet.

Herman_Fischer.jpg

Herman Fischer som var den første tyske kommandanten i Namsos.

Tillitsforhold

I april 1941 ble Gerhard van der Osen sjef for det tyske regiment 722, og de overtok ansvaret i Namsos-distriktet fra våren 1942 og ut krigen. Osten hadde et tillitsforhold til den lokale NS-ordføreren i Namsos under krigen. Det var en av hans få norske kontakter. Men ordføreren var ikke redd for å si ifra til tyskerne, og tolken vegret seg enkelte ganger å oversette hans noe udiplomatisk utfall i samtale med ortskommandanturet i Namsos.

Det kommer fram i boka «Fra krig til fred» av Kåre Olav Solhjell og Friederich Traphagen. Traphagen var en del av Infanteri/Grenaderregiment 722, og var i Namsos fra mars til september 1944.

Soldatene i infantariregiment 722 kom fra Hinterpommern, øst for Oder. De holdt først til på Korsnes i Nordland, men i april 1942 ble de flyttet til Namsos. Før den tid var det altså Infanteriregiment 340, nå med oberstløytnant Stahn i ledelsen, som hadde ansvaret i Namsos-distriktet. Mannskapene hadde ansvaret for et stort geografisk område i Namdalen.

Sommeren 1942 ble det bygd anlegg i Namsos, på Ranem og på Bangsund. 3. bataljon under kaptein Dr. Bendler ble i Namsos underlagt van der Osten. 2. bataljon på Bangsund ble ledet av kaptein Karstens. De beskyttet også Utvorda og hadde kompanier på Selnes, Rørvik og Statland. 1. bataljon hadde ansvaret for de østligere områder under ledelse av major Lotze.

I Namsos-området var det leire i Kleppen (Stahn-lager), Østbyen (Fischer-lager), Daltrøa, Hylla, Spillum, Prærien, Guldholmstranda, Ramsvika og i Åkervika. I noen av dem holdt mannskaper fra Organisasjon Todt til. Det var en organisasjon som bygde militære intallasjoner og veier.

26. april 1942 inviterte Osten flere øvrighetspersoner i Namsos til et møte. Det var NS-ordføreren, lensmannen, politimesteren, kretsføreren i NS og den lokale gruppeføreren i NS. Dette var et møte for å bedre kontakten med øvrighetspersonene i Namsos.

Terboven i Namsos

Sommeren 1942 kom også Josef Terboven på Namsos-besøk. Han var den øverste sivile tyske lederen i Norge under krigen, og kom for å se på forholdene i byen og de tyske planene for den videre utbyggingen. Generaloberst Falkenhorst skal også ha vært i Namsos på gjennomreise i denne perioden. I mars 1943 kom general Engelbrecht med 30 unge menn fra en av de tyske eliteskolene til Namsos. Dette skulle bli de framtidige lederne i Nazi-Tyskland.

Infanteriregiment 722 skiftet i 1943 navn til Grenaderregiment 722. Regimentet ble reorganisert. Staben i 2. bataljon flyttet fra Bangsund til Stahn-leiren i Kleppen. 5. kompani fra Rørvik, og 6. kompani fra Selnes flyttet inn Granheim-leiren. 7. kompani fra Statland, og andre flyttet til Stahn-leiren, mens 8. kompani fra Bangsund flyttet inn til leiren i Ramsvika.

9. og 10. kompani flyttet fra Namsos til Rørvik, og 11. kompani fra Ramsvika til Bangsund og 12. kompani til Statland.

Det ble også etablert et sykkelkompani på Høknes. Om vinteren brukte disse soldatene ski. Regimentets musikkorps ble ledet av stabssersjant Möller i Namsos. Musikerne måtte i perioder også betjene de to luftvernkanonene i Namsos på grunn av mangel på mannskaper. Senere betjente de også to panservernkanoner.

For artilleriet førte omorganiseringen i 1943 til at 1. batteri artilleriavdeling 662 ble liggende i Åkervika. 2. batteri flyttet fra Selnes til Ranem, og 3. batteri fra Skage til Selnes. Også politiet omorganiserte i 1943, og på Spillum flyttet staben for 2. bataljon og ett politikompani inn i leiren der Kvernbekkvegen går i dag.

Bygde ut militæranlegg

Utbyggingen av militæranleggene i Namsos-distriktet fortsatte utover 1943 og 1944. Havneanlegget i Namsos ble utbedret, og arbeidet utført av tyske og norske arbeidere i tillegg til krigsfanger. Arbeidet ble organisert under ledelse av Organisation Todt.

Utbedringen av havna i Namsos skyldtes tyskernes frykt for en alliert invasjon med panserkjøretøy. Det ble bygd pansergrav gjennom Namsos sentrum, og det ble lagt ut minesperrer. De tyske styrkene måtte stadig avgi mannskaper til andre fronter - også Østfronten.

I august 1943 ble Osten syk, og lå på lasarettet i Overhalla til april 1944. I hans fravær ble regimentet ledet av oberst von Unger fra armèkorpset i Trondheim.

I mars 1944 kom en ny omorganisering i regiment 722. Tyskerne fryktet allierte angrep både fra fly og båter i Midt-Norge. Stadig yngre mannskapene ble sendt til regimentet. Dette var stort sett 18-19-åringer.

Tyske soldater i Hestmarka under krigen. Bildet er hentet fra krigsbilder.net.

Fra 19. november 1944 startet den tyske Operasjon Nordlich. Det betød troppetransport av tyske soldater sørover i Norge. Fra sommeren 1944 måtte Grenaderregiment 722 dekke hele området fra kysten til svenskegrensa. Kystkompaniet ble svekket og mannskapene flyttet sørover.

I juli 1944 kom general Edelmann på inspeksjonsreise til Namsos og Statland. 3. bataljon i Namsos ble ledet av major Greiss. Denne bataljonen hadde en høy gjennomsnittsalder. 36 tyske kvinner ble også stasjonert i Namsos-området i sambandstjenesten.

Ellers drev tyskerne opplæringssenter på Guldholmstranda for unge, sivile tyskere. Namsos-avdelingen var ellers svært fredelig for de tyske soldatene.

Fra mars 1945 kom en ny organisering av artillerigruppe Namsos. Staben og stabskompaniet i 722 gikk sammen med 1. bataljon, uten 3. kompani, foruten 13. og 14. kompani. På Bangsund lå 3. kompani og på Ranem 5. kompani.

Tyskerne satset på økt og styrket vakthold langs grensa i denne perioden. Kraftstasjonen på Fiskumfoss og transformatoranlegget i Grong ble blant annet strengt bevoktet i frykt for sabotasjeangrep.

Men de tyske troppene gikk etter hvert lei av krigen og de var nærmest likegyldige til Hitlers død 30. april 1945. Men det ble markert under oppstillingen morgenen etter, og da ble det lest et minneord over føreren.

Når det gjelder det tyske kystartilleriet tilhørte batteriene utenfor Namsos hærens kystartilleri og inneholdt 34 kanoner. På Ledangsholmen var det fire torpedorør. De tyske kanonene var stort sett krigsbytte fra kampene i Tsjekkoslovakia, Frankrike og Norge.

Ellers kan det nevnes at det vinteren 1945 var en øvelse i Namsos under ledelsen av adjutant i 1. bataljon, Hans Martin Mehl.

Gunther Bühring var regimentsadjutant i Namsos på slutten av krigen. Han lyttet sammen med den lokale politimesteren på de norske radiosendingene fra London uten at det fikk konsekvenser for han, i følge boka «Fra krig til fred».

Soldat rømte

Det hendte også at krigstrøtte soldater rømte. Det skjedde blant annet den 3. september 1943 da Obergefreiter Gielow fra sykkelkompaniet på Høknes stakk av. Han tok senere sitt eget liv.

Den 7. mai 1945 begynte allerede noen namsosinger å vifte med det norske flagget fordi de skjønte at freden nærmet seg. Da ba den tyske kommandanten, van der Osten, politiet om å oppfordre folk til å vente med feiringen i frykt for at tyske soldater oppfattet det som en provokasjon.

Den 8. mai var krigen endelig over. Dagen etter ble det lokale NS-dominerte politikorpset fjernet fra sine stillinger, og Ivar Aursnes overtok som politimester.

De tyske styrkene forholdt seg rolig til det som foregikk, og kunne se på at jublende namsosinger endelig kunne ta fram flaggene og synge «Ja, vi elsker» etter fem lange krigsår.

Tyske soldater på ski i bakken nedenfor Høknes-gården under krigen. Det er her veien opp til Høknesåsen går i dag. Bildet er hentet fra krigsbilder.net.

De amerikanske etterretningsfolkene William Colby og Hans Skabo Erichsen kom til Namsos i slutten av mai 1945 og holdt flere møter med van der Osten som var ansvarlig for de tyske soldatene i regionen.

De var fornøyd med hvordan Osten organiserte sine tropper på og takket for det gode samarbeidet. Colby ble jo senere også sjef for CIA.

Etter at krigen var slutt ble de tyske styrkene internert i leire både i Namsos, på Ranem, i Grong, og i Snåsa.

23. mai 1945 var det 3810 internert i leiren på Ranem. Av dem 123 kvinner og barn. I Namsos var det 3459 mennesker, og her var det 51 kvinner i leiren. I Grong 1999 (32 kvinner), og i Snåsa 1539 (33 kvinner).  Det var altså over 10.000 tyske soldater i denne regionen da krigen var slutt.

Selv om det var mange tyske soldater her da freden kom, var det ingen alvorlige episoder som hendte. Tyskerne oppførte seg stort sett disiplinerte. Van der Osten styrte leirene med hard hånd. I Åkervika var det sportsskole for soldatene, og der ble bråkmakere og kamphaner plassert. Ellers var det organiserte teatergrupper, og det ble vist film og holdt foredrag i leirene. Det var også flere hundre hester i regiment 722. De ble for det meste solgt på auksjon i Stahn-leiren i Kleppen.

Flere fangeleirer

Tyskerne opprettet etter ei stund fangeleirer i Namsos. Både i skolehuset i Gullvikmoen, og ikke minst i Idrettens hus i Overhallsvegen som de leide av Hans Evensen. Tyskerne betalte punktlig husleie for fangeleiren under hele krigen, opplyser Storm Evensen.

Sommeren 1944 var det for øvrig 80 krigsfanger i Namsos, og de ble passet på av 26 soldater fra en egen bataljon.

De tyske styrkene fikk etter frigjøringen ansvaret for opprydding av miner og piggtråd, og under et slikt arbeid i Klinga 30. august 1945 omkom dessverre sju soldater. Etter hvert ble soldatene sendt tilbake til Tyskland i store skip, men uttransporten kunne ikke skje før alle miner var ryddet bort.

Lederne mente ryddingen gikk for sakte og soldatene ble lovet Jernkorset av 2. klasse - dog uten hakekors. 29. juli reiste de første soldatene med båt fra Namsos til Køln, Düsseldorf og Aachen. 12. september ble det som var igjen av regimentet og 1. bataljon flyttet til en leir på Støren.

De siste tyske soldatene reiste ikke fra distriktet før på nyåret i 1946.

Van der Osten døde for øvrig i 1950.

 

KILDER:

Boka «Fra krig til fred» av Kåre Olav Solhjell/Friederich Traphagen

Boka «Krigsvåren» av Roger Rein (1990)

Diverse avisartikler

Kalender

Oktober 2021
M T O T F L S
1 2 3
4 5 6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27 28 29 30 31

facebook