Namsos bys Historielag

1945 - 2000

Skoleinspektør Erling Beisvåg - En som ville noe med sin stilling

    

               

 

beisvåg1.jpg

 

 

 

 

 

 

 

Skrevet av John H. Stamnes

Erling Beisvåg

Namsos september 2016

Forord

Vi skapar lagnaden vår i vårt bilete og

     andre skapar  ettermæle vårt i sitt bilete

Kven er vi så?

          Vi er eit for ein og noko anna for ein annan

                                                                                   (Fra Olav Duuns roman Ettermæle fra 1932)

Endelig er arbeidet med en kort biografi om skoleinspektør om Erling Beisvåg ferdigstilt. Arbeidet har klart vært med på å gjødsle min mentale åker. Selv om jeg har satt sluttstrek er jeg smertens klar over at med et slikt arbeid blir man aldri ferdig. Arbeidets art er i sin natur en fortsatt undersøkelsesprosess. Biografien er forsøkt skrevet for en skolehistorisk allmenhet, men håper den også kan være nyttig for personer med interesse for, og tilknytning til Namsos.

Takk til Torunn Fløan Hoås ved servicekontoret i Namsos kommune for hjelp med skolearkivet. Takk også til ansatte ved Namsos folkebibliotek. Spesielt har Reidun Drange vært utrolig hjelpsom og brukt mye tid for å hjelpe med å søke spor. God hjelp har jeg også fått ved biblioteket ved Hint, avdeling Namsos. Jeg ønsker også å takke Erling Beisvågs to barn, Edvin og Sølvi for nyttige samtaler og opplysninger.

Innledning

 

Det finnes ingen biografisk beskrivelse av skoleinspektør Erling Beisvågs liv og karriere fra han vokste opp i Beisvågen til han døde 65 år senere. Dette arbeidet er et forsøk på å kaste noen streif over hvilken person han var, og hva han fikk utrettet som skolemann. I studien har jeg også forsøkt å se på hvilke ideer og hvilken filosofi som lå bak hans engasjement for å etablere en foregangsskole i Namsos.  

 

 

beisvåg3.jpg

 

 

beisvåg4.jpg

 

De fleste som tar mål av seg til å skrive en kort eller utfyllende biografi om et annet menneske blir raskt konfrontert med spørsmålet om det er mulig. Kan mennesket rekonstrueres, og har en mulighet til å spore et annet menneskes identitet på de data som finnes?

Jeg er smertens klar over at uansett hvor rikt materiale som er arbeidet frem, så vil ikke det være nok til å gjenskape et liv. Hadde man spurt Erling Beisvåg om han ønsket en slik omtale er jeg ikke sikker på om han ville svart ja. Beisvåg søkte ikke ytre forfengelighet. Selv om denne studien bare representerer fragmenter av et liv håper jeg at bidraget vil gi et innblikk i hans rolle i Namsosskolen gjennom flere tiår.

Erling Beisvåg barne- og ungdomsår

 

Erling Beisvåg ble født 4. desember 1913, og vokste opp i Beisvågen på Elvalandet, den gang i Otterøy kommune i Fosnes prestegjeld. Hans opprinnelige etternavn var Bedsvåg, men ble senere endret til Beisvåg av han selv. Hans foreldre hadde et gårdsbruk som trolig mora Lotte Andreasdatter hadde hovedansvaret for sammen med barna. Erlings far, Edvin Bedsvåg, var nemlig skipper på egen skute, så han var nok borte fra heimen i lange perioder. Han startet sin sjømannskarriere med seilbåt, og fikk oppleve å gå over til damp. Bedsvåg tok forskjellige oppdrag som befraktning av trelast, sleping, samt oppkjøp av sildesteng som han tok med til Otterøya, saltet på brygga og videresolgte. Ifølge barnebarnet Edvin Beisvåg opererte bestefaren langs hele kysten ned til Bergen.

beisvåg2.jpg

 

Kjøpmann Johs Bedsvaag overtok gården, og er i dag i eie hos denne familien. Erling Beisvåg hadde seks søsken. Johannes ble kjøpmann i Namsos, Rolv virket som prest flere steder i landet, bl.a. i Lofoten. Jentene ble alle husmødre. Borghild ble gift med lærer Tøtdal ved Klingenberg skole, senere lærer på Bangsund, Gudrun giftet seg med lærer Olav Aune i Vemundvik.1 Solveig ble gift med advokat Hegstad på Steinkjer, og Line ble gift med gårdbruker Aglen på Otterøya.

 

 

beisvåg5.jpg

                                     

Beisvåg gikk på skole i heimgrenda Beisvågen, ikke i eget skolehus, men antakelig i et rom på en av de to gårdene som den gang ble drevet.II  Det er usikkert hvor mange år han gikk der for dokumentasjon viser at han en periode gikk på Kallkleiva skole, som også holdt skolehus i en av gårdene. Avgangsvitnemålet derfra viser svært godt resultat.

 

I Beisvågen hadde han de første årene Jakob Bach som lærer, senere fikk han Olav Aune.III  Vinteren 1928/29 gikk han et tre måneders framhaldsskolekurs på Otterøya og fikk undervisning i «kyrkesoge, norsk, rekning, regnskapsførsle, landkunne, fysikk, soge, teikning og song1 

Så gikk det noen år en har lite kunnskap om hva han var aktivisert med. Men, fire år etter endt framhaldsskole, begynte han i 1933 på folkehøgskolen i Havika.IV  Vitnemålet derfra viser også svært gode karakterer, hvor Vemund Benum skrev at han møtte på skolen med gode forkunnskaper, og arbeidet godt i alle fag. «Difor nådde han og svært langt». Til slutt tilføyde han at Beisvåg benyttet skolens boksamling mye utenom undervisningen.2 V  Litterært interessert skulle han bli hele livet.

 

Årene mellom 1927 og 1935 er blitt kalt fattigvesenets siste istid. For mange ble det fattigdom og mye slit. Krisene tidlig på 1920-og 1930 tallet var felles for den vestlige økonomi. Etter at krakket på Wall-Street- børsen slo inn i norsk økonomi i 1931, steg ledigheten til over 40 %, og produksjonen falt med 25 % dette året.3 Dette gjorde det vanskelig for mange å tenke på å ta seg fri for utdanning. Imidlertid ville han videre, og søkte om opptak på Nesna lærerskole og kom inn på det 4- årige studiet i 1936. De fire årene på Nesna brukte han godt. Han tilegnet seg solide kunnskaper og fikk også der en svært god eksamen (se kopi).4 VI I tillegg til å arbeide hardt med studiene, tok han seg tid til å bli kjent med Bergljot Lium (1917- 2014), opprinnelig fra Folldal, som også var student ved lærerutdanningen. De to kom godt overens, og kom til å holde sammen resten av livet.                                                                                                               

                        Lærerjobb

 

Før Beisvåg reiste fra Nesna søkte han seg tilbake til Namdalen. Han fikk som 27 åring jobb ved Guldvik skole i Vemundvik kommune, og ble der en vinter. I attesten derfra beskrives han som en dyktig lærer som arbeidet grundig og samvittighetsfullt. Til tross for vanskelige forhold for skolen, hadde barna gjort gode fremskritt. I attesten underskrevet av lærerinne og kretsformann Astri Kvaale kom det frem at han var lett å samarbeide med, «elskverdig og likefrem i sitt vesen».5 VIII  Beisvåg var nok lærer på flere plasser i Vemundvik. På vegne av Vemundvik skolestyre skrev Olav Aune i en attest datert 14. juli 1945 at i lærerjobben på folke- og framhaldsskolen hadde Erling Beisvåg vist sterk arbeidskraft og arbeidsvilje. Videre tilføyde han at han var «meir enn vanleg kunnskapsrik». Under okkupasjonstiden hadde han hele tiden vist fast nasjonal vilje og framferd.6

Erling Beisvågs barn kunne fortelle at han hele livet var interessert i friluftsliv og fysisk aktivitet.IX  Mens han var lærer i Vemundvik tok han høsten 1941 permisjon for å gjennomgå Statens Gymnastikkskole, nederste avdeling. Også her oppnådde han gode resultater.

 

På slutten av 1940-tallet var Beisvåg en tid sløydlærer i Havika. Ifølge Inge Kvaale hadde han han som sløydlærer på buret i Benumgården.7  I en avisreportasje i Namdal Arbeiderblad i juni 2015 kunne Bjørn Myrvold fortelle at han gikk på skolen i det som ble kalt “størhuset” i Havika, eid av Olav Benum.8  De holdt til bare 50 m. fra sameskolen, men det var strengt forbudt å ha noe kontakt med dem.X Samme opplevelse hadde også Ola Myrvold de årene han gikk på skole i Havika. Det kunne være “litt avstandskrig” mellom folkeskolens elever og elvene ved sameskolen. De ble aldri så nære at han ble kjent med noen av dem, eller kjente noen navn.9

 

Det er godt mulig at Beisvåg hadde planer om videre studier på Universitet, for våren 1947 avla han examen artium som privatist, og høsten 1947 gikk han i gang med forberedende prøver i filosofi. Imidlertid ble det ikke ytterligere universitetsstudier. Han var da i ferd med å stifte familie så det ble praktisk vanskelig. Mange kan underskrive på at Beisvåg hele karrieren var faglig nysgjerrig og ønsket stadig å fordype seg innen spesielt pedagogikk, psykiatri og psykologi. Denne nysgjerrigheten resulterte bl.a. i et studieopphold innen disse områdene i England i 1952. Beisvågs barn er i dag noe usikre på studiets navn, og det finnes ingen dokumentasjon fra det oppholdet. Han var svært opptatt av de fagene i tillegg til filosofi. Datteren hevdet at det var mange engelske fagbøker i bokhylla hans.XI  Noen år senere fikk han permisjon fra skoleinspektørjobben for videre /etterutdanning.

 

Ekteskap

 

Erling Beisvåg og Bergljot Lium hadde kjent hverandre i flere år da de endelig ble gift i Namsos den 4. september 1948, noe forsinket bl.a. på grunn av krigen. De fikk to barn, Sølvi født i 1949 og Edvin i 1952. Ekteparet kjøpte et såkalt «Svenskhus» i Sven Oftedals veg 20 i 1948. Huset ble bygd i 1941. Broren Johs Bedsvaag var første eier, men da han etablerte seg i sentrum med egen forretning, ordnet han leilighet i andre etasje. Bergljot ble født i Folldal hvor hun bodde til hun var fire år. Da fikk faren jobb som maskinmester i Glomfjord, og der ble hun boende frem til hun begynte på lærerskolen.

 

Lærerjobb ved folkeskolen i Namsos

 

Med unntak av Statens gymnastikkskole, oppholdt Erling seg i Namsos i hele perioden 1940-48, mens kona arbeidet tre år i Meløy i Nordland, og to år i Orkanger etter endt dimittering fra lærerskolen i 1940.De begynte begge ved folkeskolen i Namsos i 1948, og begge engasjerte seg raskt ut over undervisningen. Forhandlingsprotokoll for styret for Namsos folkeskoles vikarkasse viser at de allerede første skoleåret deltok i fagforeningsarbeid. 1. April 1949 ble Erling Beisvåg valgt som formann i vikarkassen, den gang med en beholdning på kr 7861, 91. Bergljot ble også med i styret, og begge betalte inn til vikarkassen for skoleåret 1948-49. Det er uklart hvor lenge han satt som leder, men mest sannsynlig til 1951/52. Vikarkasser ble opprinnelig brukt til å kompensere for tapt lønn ved sykdom, og ga dermed en viss form for trygghet. Praksis utover landet ble nok noe forskjellig. Forhandlings- protokollen viser at det ikke ble utbetalt midler i forbindelse med sykdom etter 1941, men brukt til å skolere lærerne for å øke kompetansen på ulike områder. Kravene til folkeskolen etter krigen økte voldsomt, også på det spesialpedagogiske området. Få av lærerne maktet å ta seg fri uten lønn for videre /etterutdanning. I Namsos varierte innskuddet fra ¼ % opp til 2 % av lønnen. Siste gang Bergljots navn nevnes i protokollen er i 1977, og Erlings for skoleåret 1958/59.10

 

Da de to begynte som lærere ved folkeskolen i Namsos var det gått 10 år siden Åse Gruda Skard skapte røre ved publisering av sin kjente artikkel “Korleis ter verda seg for barna?” i Norsk Skuleblad.11   Artikkelen var en populær- vitenskapelig artikkel som hadde som formål å nå flest mulig. Skard klarte med sine uttalelser om barn som tenkende individer å gjøre noe med den autoritære barneoppdragelsen. Hun var motstander både av blind lydighet og av å se barnet isolert. Barn var ikke vonde av natur og de hadde demokratiske rettigheter. Skards artikkel var neppe pensum på Nesna lærerskole mens Beisvåg gikk der, og det er umulig å fastslå om Erling Beisvåg kjente til Skard og lot seg inspirere. Når en ser på hvilken argumentasjon han kom til å bruke for å gjøre folkeskolen i Namsos til en foregangsskole i landet, er det tydelig at han hadde evnen til å ta barnas perspektiv og var influert av deler av den moderne barneoppdragelsen.

Lærerlagsarbeid

 

Det skulle bli mer fagforeningsarbeid på Beisvåg. Han meldte seg raskt inn i lærerlaget, deltok aktivt, og satt en periode som leder. Beisvåg begynte tidlig å orientere seg i de nye signalene som var på gang innen skole og helsevesen. Allerede i 1953 ble behovet for psykologisk hjelp diskutert i lærerlaget, og det var i

utgangspunktet stor interesse for å arbeide videre med saken. Man sto overfor så store utfordringer i Namsosskolen at man anså det som nødvendig med kompetanse ut over det en lærer kunne bidra med. Rundt 1950 startet man forsøk med såkalt hjelpeklasse ved folkeskolen, og man trengte kyndig hjelp til testing og utvelgelse. Diskusjonene innen lærerlaget bidro til at saken ble holdt varm og kanskje modnet og videreutviklet seg.XII

 

Da Beisvåg begynte ved Namsos folkeskole hadde han en del års erfaring fra skolestua, og som nevnt fikk han gode skussmål for jobben han hadde utført. Sannsynligvis hadde han også gjort seg noen betraktninger om hvilke mangler skole og elever led under, og som dermed hadde et forbedringspotensiale. Denne erkjennelse utløste trolig noe hos han. Han stilte seg i alle fall stadig spørsmål om hva skolen kunne gjøre spesielt for de elevene som hadde vansker. Tidlig kan man ane en instrumentalistisk holdning hos han. Beisvåg ønsket bedre resultater ut i fra de resursene som ble satt inn i skolen. Spørsmålet ledet han over på intens lesing /studier innen pedagogikk, psykologi og filosofi. Denne nye kunnskapen tok han med seg inn i møte både med skole og lærerlag. Han så tidlig at det var lurt å arbeide på begge arenaene. Dessuten holdt han seg godt orientert om hva som rørte seg i departementet og hva som ble publisert av ulike nevner og utvalg. Han hadde en god evne til å sette seg inn i debrytninger” som skoleverket ble tvunget inn i, skrev Gunnar Solum i en attest.12  Beisvågs sekretær, Jorunn Grande, ved skolekontoret brukte uttrykket “fremsynt” i sin karakteristikk.13

 

                                                                                                                          Nye signaler som fikk betydning

 

Samordningsnemnda for skoleverket ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 7. mars 1947 og kom i de påfølgende år frem til 1953, med hele 19 innstillinger som skulle få stor betydning for skolens innhold og organisering ved at de bl.a. bar bud om de nye ideene som var på gang i departementet og som bygde på ny psykiatrisk- psykologisk kunnskap. En så en klar dreining bort i fra å behandle elevenes vansker symptomatisk i skolestua, og over mot at tilpasningsvanskene elevene slet med, måtte søkes i relasjonen mellom eleven og miljøet. De nye ideene krevde at man tok inn og analyserte elevens totale miljø. Det er ikke tvil om at Beisvåg tok dette opp i seg, og startet med å lage en plan for hvordan man kunne anvende de nye ideene aktivt i skolen.

Samordningsnemnda satte bl.a. i 1949 ned et eget utvalg som skulle ta seg av skolehygieniske og andre sosialpedagogiske tiltak. Innstilling XVIII Tilråding om spesialpedagogiske tiltak i folkeskolen fokuserte bl.a. hvilke behov som burde tilfredsstilles dersom en harmonisk utvikling i barne og ungdomsårene skulle finne sted. Økt fokus på planmessig helsearbeid ble nå betraktet på en ny måte, der den gryende skolepsykologtjenesten fikk stor plass. Dette er det tydelig at Beisvåg fanget opp og lot seg inspirere av. I senere skriv viste han bl.a. til nevnte innstilling. Han ønsket å gjøre skolegangen så effektiv som mulig ved å fjerne tilpasningsvanskene ved å arbeide opp mot både skole og heim.

 

Det er også på sin plass å nevne at det i samme tidsperiode kom spennende ideer og signaler fra andre innstillinger og utvalg som “Innstilling fra Barnevernkomiteen som ble oppnevnt i 1947 og avga innstilling i 1951, samt “Utvalget for psykisk helsevern” oppnevnt i 1952 og som fire år senere i 1956 presenterte resultatet av sitt arbeid. Alt dette lot Beisvåg seg inspirere av, og en spennende plan tok etter hvert form. Noen av tankene delte han med lærerlaget og resultatet ble at man etter hvert reiste kravet om skolepsykolog i Namsos. Ikke minst gjaldt det i forhold til elever med så store tilpasningsvansker at hjelpeklasse eller andre spesialpedagogiske tiltak var påkrevet. Utvelgelse og riktig tilbud til disse elvene hadde ikke skolen forutsetninger for å utføre. Utvelgelsen ble for tilfeldig. Ikke minst var Beisvåg klar over skolens begrensede muligheter til å drive mentalhygienisk arbeid.14  Utsagnet tyder på at Beisvåg hadde kunnskap om, og var orientert om mentalhygienebevegelsen og dens arbeid.XIII

 

I Beisvågs korrespondanse for å øke den psykologiske kompetansen ved folkeskolen nevnes hjelpeklassen flere ganger, og det ser ut til at det var en vanskelig sak. Det var Edel Ødegaard Tranås som av sin far skolestyrer Leif Ødegaard ble bedt om å starte opp med hjelpeklassen i 1955. Edel Tranås fortalte i intervju at Beisvåg var inne i bildet ved planleggingen, men kjente ikke til hvor aktivt.15  Heller ikke Edels søster Unni Iversen hadde noe kunnskap om dette.16

 

Beisvåg ble ansatt som skoleinspektør

 

Fra midten av 1950- tallet fikk skoleinspektør Ødegård tiltagende problemer med helsa. Året 1957 ble skikkelig ille og han var det året mye sykmeldt, og han døde i august s.å..XIV I hans sted ble Erling Beisvåg ansatt året etter.XV  Som skoleinspektør fikk han kontor på folkeskolen, og ble der til Namsos barneskole ble ferdigstilt i 1971. Da flyttet han over dit. Samtidig begynte også kona på den nye barneskolen.

 

Beisvåg skulle bli rett mann på rett plass, og ble raskt en profilert skolemann. Han hadde krefter til å sette sine visjoner ut i praktisk virkelighet. Hans innsikt i skolespørsmål skulle bli et viktig fortrinn i arbeidet som skoleinspektør. Flere hevdet at Beisvåg ble stadig mer og mer opptatt av det spesialpedagogiske feltet, og de elevene som hadde vansker og fikk lite igjen av skolegangen.

 

Ved siden av å lede folkeskolen i Namsos og arbeidet med forberedelsene til administreringen av skolene i “Stor Namsos” etter kommunesammenslåingen som han så ville komme, arbeidet han også parallelt med en rekke spesialpedagogiske tiltak. Det han åndet for hevdet datteren, var å favne alle, og gi dem et godt skoletilbud. “Ville at alle skulle lykkes”. Når det gjaldt skole og helsespørsmål var han tidlig ute, og sammenhengen så han bedre enn de fleste. Han startet raskt med den konkrete planleggingen av “Barnepsykologisk kontor”, en ide han hadde båret på og latt modne i flere år.

Etablering av hjelpeklasse

 

Det var skoleinspektør Ødegaard som fikk etablert ordningen med hjelpeklasse, men Beisvåg fikk etter hvert oppgaver med å få ordningen til å fungere etter hensikten. Dette ga han ikke så lite hodebry. Han så at både utvelgelsen og innhold ble noe tilfeldig, og at individuell tilnærming til hver enkelt elev var vanskelig å oppnå. Årsakene til at elever havnet i hjelpeklassen var mangeartet, men de fikk tilnærmet samme tilbud, noe han ikke var fornøyd med. Utvelgelse krevde grundig testing, analyse og vurdering ut over det lærerne hadde kompetanse til. Dette så Beisvåg klart, og misforholdet gjorde han mer og mer overbevist om at man trengte psykologisk kunnskap inn i skolen. Ved lovendring av folkeskoleloven av 30. juni 1955 ble § 6 i landsfolkeskolen og § 7 i byfolkeskolen forandret slik at skolestyrene ble nødt til å sørge for hjelpeopplæring for barn som hadde vansker med å nyttiggjøre seg tradisjonell undervisning i folkeskolen. Hjelpeundervisningen var ikke beregnet på de som i utpreget grad hadde nedsatte evner, altså de som kom under spesialskolene. Jordheim skrev at allerede i 30 årene begynte enkelte kommuner å benytte betegnelsen hjelpeskole og hjelpeklasse.17  Endring i 1955 av skolelovene av 1936 slo fast hjelpeundervisning som artsbetegnelse. Fra Norsk Skuleblad i 1946 kan man lese at få kommuner i Norge hadde hjelpeklasser.18  Interessant er her å bemerke at O.S. Aavatsmark allerede i 1891 skrev at det i Namsos ble opprettet en såkalt “hjelpeklasse” for særskilt undervisning, men ble inndratt igjen i 1894, for så å bli gjenopptatt i 1896 frem til brannen i 1897.19

 

Hjelpeklasse skulle imidlertid ikke bli eneste spesialpedagogiske tiltak Beisvåg forsøkte å stable på bena for å gjøre Namsosskolen til en foregangsskole.  

 

Barnepsykologisk kontor

 

Beisvåg var opptatt av forebyggende arbeid blant barn og unge, for å fremme både fysisk og psykisk helse.Etter krigen ble det som nevnt ovenfor oppnevnt en rekke nemnder og utvalg som fikk betydning for offentlige tjenester og ytelser her i landet, noe som resulterte i adskillelse og oppsplittelse i ulike enheter / sektorer. Denne oppsplittelse så Beisvåg resulterte i lite effektiv tjenesteyting overfor barn med tilpasningsvansker. Han ønsket derfor større grad av samordning og samarbeid. Problemløsning burde i større grad skje i fellesskap.

 

Ut i fra samtaler med personer som samarbeidet nært med Beisvåg, og det han skrev og brukte i argumentasjonen for å øke den psykologiske kompetansen i kommunen, er det tydelig at han gikk for et tverrfaglig samarbeid mellom de forskjellige etatene, for å bedre oppvekstmiljøet for barn og ungdom. For å oppfylle intensjonene til en helhetlig lokal oppvekstpolitikk måtte man bort fra isolering og vanntette skott mellom de ulike etater. Beisvåg var her tidlig ute. Det var først på 1980- tallet at tverrfaglig samarbeid med fokus på skole og nærmiljø ble skikkelig løftet bl.a. gjennom Forsøksrådet for skoleverket. I St.meld.nr. 26 2014-2015 blir det tydelig påpekt betydningen av tverrfaglighet innen helsetjenesten som det bærende prinsipp. “Silotenkningen kan ikke fortsette. Det er behov for en tverrfaglig tilnærming” og tilgjengelige tjenester må gis etter prinsippet om tidlig innsats.20

 

Beisvåg var også opptatt av at det offentlige i samarbeid med hjem og nærmiljø hadde et ansvar for å gi barn og unge en oppvekst som utløste deres potensialer og muligheter. Derfor burde også oppvekstforholdene for barn og unge ha høyeste prioritet, noe som var sentralt innen venstrebevegelsen, også i Namsosprogrammet. Beisvåg forsto betydningen av det vi i dag kaller genetisk sårbarhet, og var klar over at familiemiljøet kunne påvirke familiemedlemmene forskjellig.

 

Allerede først på 1950- tallet kom ønske om psykologisk kompetanse opp, både i lærerlag og skole. Når ideen om egen skolepsykolog var tent, så skjedde det en gradvis utvikling mot planen om “Barnepsykologisk kontor”, en ide som Beisvåg var alene om i landssammenheng. Ideene fikk modnes noen år, og i 1955 kunne Namdal Arbeiderblad berette om at det forelå skriftlige planer om opprettelse av et skolepsykologisk kontor i Namsos. Man hadde bygget et moderne skolevesen med hjelpetiltak som lå under undervisningen, og en var smertelig klar over at så lenge Namsos ikke hadde psykolog så ville man heller ikke få fullt utbytte av de hjelpetiltak man hadde, og som var påbudt i den nye skoleloven.21

 

Kunnskapen om at det ikke var faglig forsvarlig å behandle elevenes symptomer i klassen, resulterte i at Beisvåg så for seg et tredelt kontor bestående av skolepsykolog, familierådgivningskontor og barnevernsklinikk, delvis med felles personale. Et slikt kontor ville både koordinere og samkjøre kunnskap fra flere områder, og dermed stå sterkere. Han hadde på det tidspunktet kunnskap om at barnevernet hadde stort behov for psykiatrisk-psykologisk hjelp. “Barnepsykologisk kontor” skulle i utgangspunktet bestå av en psykiater, en psykolog og en sosialkurator.

 

I 1953 kom psykiater Else Vogt Thingstad til Namdal sykehus sammen med sin mann Rolf Thingstad. Namsos fikk da sin første psykiater og sykehuset fikk en overlege i medisin ved Rolf. Vogt Thingstad satt på det tidspunktet i “Utvalget for psykisk helsevern”, og i november 1949 var hun med å stifte “Norsk forening for barn og unges psykiske helse” sammen med bl.a. Dagny Oftedal, Carl Martin Borgen, Åse G. Skard og Nic Waal for å nevne noen. Vogt Thingstad kom raskt i kontakt med Beisvåg i forbindelse med hjelpeklassen ved folkeskolen. De fant tonen og Vogt Thingstad fant Beisvågs ide om “Barnepsykologisk kontor” spennende. Nesten samtidig kom Beisvåg i kontakt med psykolog Tormod Sletten i Trondheim, som fattet interesse for Beisvågs planer og kom med i planleggingen.XVI  Høsten 1945 avsluttet Vogt Thingstad sitt engasjement i Krigsbarnutvalget. I forbindelse med arbeidet som ble gjennomført i dette utvalget hadde hun selv vært med på å foreta tester av personer det fikk betydning for. Man begynte å merke kritikken av en del av uttalelsene Krigsbarnutvalget kom med. Slik sett var hun nok bevisst på betydningen av grundige analyser før man foretok viktige valg for elevene, som for eksempel uttak til hjelpeklasse og andre som fikk spesialpedagogiske tilbud. Kombinasjonen av de tre viste seg å bli særs gunstig, og en planlegging av et “Barnepsykologisk kontor” tok til. De fikk dessuten med seg spesialitetene øre/nese /hals og øyeavdeling ved Namdal sykehus. “Beisvåg hadde ideen og så planla vi sammen “ hevdet Sletten. Høy kompetanse var nå lokalisert i Namsos.

 

Den 1. april 1960 sendte Beisvåg et brev til fylkeslege Vig der han informerte om, og vedla et utkast til interkommunal avtale, med henblikk på opprettelse av et “Barnepsykologisk kontor” for Namdalskommunene. som han over noe tid hadde planlagt alene, og i samarbeid med kapasiteter på området.XVII Vig var dermed den første utenfor Namsos som fikk henvendelse og dermed innsikt i planene. Beisvåg mente at hans holdning til saken ville ha stor betydning for om de fleste kommunene ville komme med i samarbeidet. Beisvåg ønsket en samtale med Vig om saken og oppfordret han dessuten til å drøfte den med dr. Vogt Thingstad ved sykehuset i Namsos.XVIII Beisvåg hadde på det tidspunktet en plan om at de fleste kommunene i ytre og indre Namdal skulle bli med. Beisvåg vurderte som ventet saken ut i fra skolens ståsted, men barneverns- nemnda hadde tydelig fortalt han at de sårt trengte fagpsykologisk hjelp, noe han også mente ville gjelde andre steder. Slik han vurderte det, var det her snakk om et helsespørsmål som hadde “sterk tilknytning til spesielle skoleproblemer”. Kort tid etter, i september 1960, skrev Beisvåg til statsråd Helge Sivertsen og oversendte et forslag om interkommunalt samarbeid for opprettelse av et “Barnepsykologisk kontor” for Namdalsdistriktet.XIX Forslaget, tok sikte på å være en nyskapning i det at man forutsatte forebyggende helsearbeid av mental art. Da det var flere kommunale organer som ville komme inn i bildet var det viktig å få til en koordinering av tilbudet. Dette var forøvrig i tråd med anbefalingene fra “Utvalget for psykisk helsevern”. At det var samfunnsmessig lønnsomt å verne om barna trådte også etter hvert i forgrunnen for Barnevernkomiteen av 1947. Videre skrev Beisvåg at skolen møtte problemene forholdsvis sent, og i mange tilfelle dreide det seg om familieproblemer “lenge før barnets inntreden i skolen”. Han så tydelig sammenhengen mellom elevenes problemer og familieforholdene.

 

I utgangspunktet så Beisvåg for seg muligheten for at kontoret skulle dekke både Ytre og Indre Namdal. Denne ideen gikk han etter hvert bort fra. En lunken holdning fra Ytter Namdalen skyldtes at de måtte være med på å finansiere både Steinkjer og Namsoskontoret. Nesten samtidig ble det nemlig bestemt å etablere et Fylkespsykologisk skolekontor på Steinkjer som skulle dekke alle skolene i hele Nord- Trøndelag fylke. Dessuten gjorde kommunikasjonene det vanskelig å benytte Namsos. Egentlig ønsket de vel eget kontor for Vikna og Nærøy.

 

Beisvåg henvendte seg da til kommunene i Indre Namdal. Her også var det skepsis knyttet til å måtte bidra økonomisk både til Steinkjer og Namsos. Tiden gikk og kommunesammenslåingen mellom Namsos, Vemundvik, Otterøya og Klinga nærmet seg. Beisvåg måtte etter hvert innrømme det smertelige ved å gå bort fra ideen om et ”Barnepsykologisk kontor” for hele Namdalen som ville ha satt Namsos på kartet og gjort tilbudet til et av de fremste i landet. I forbindelse med dette arbeidet reiste Beisvåg og Sletten til departementet for å argumentere for saken.

beisvåg6.jpg

 

Ansettelse av skolepsykolog

 

Kort tid etter at Tormod Sletten ble ansatt som skolepsykolog i Trondheim påtok han seg oppdrag i flere kommuner i Nord- Trøndelag, også i Namsos. Beisvåg forespurte Sletten i den forbindelse om å holde et foredrag om skolepsykologisk arbeid for folkeskolens lærere i Namsos.XX  Resultatet av dette møtet ble at Sletten ble informert om Beisvågs planer om et “Barnepsykologisk kontor”, og lot seg begeistre.

Samarbeidet med psykolog Tormod Sletten resulterte i at han ble så interessert i Namsosplanen at han sa seg villig til å begynne som skolepsykolog i halv stilling i Namsos fra 1. januar 1963 for en periode på to år. Innen den tid mente man å ha ervervet nok erfaring til evt. videre ansettelse. Valget ble også lett for Sletten i og med at han ble gift med en dame fra Namsos, nemlig Unni Aursnes.XXI  Stillingen i Namsos forsøkte han å kombinere med legestudier i Tyskland.

Beisvåg argumenterte sterkt overfor skolestyret om behovet for psykologisk hjelp. Skolestyret stilte seg etter hvert positivt til ideen og oppfordret derfor kommunestyret til å bevilge midler til et “Barnepsykologisk kontor”. Ideen hadde dessuten sterk støtte i lærerlaget.

Sletten som var betraktet som en av de største kapasitetene på området gjorde seg raskt bemerket i jobben som skolepsykolog. Han kom hurtig i gang som psykolog, og han gled med sitt vinnende vesen og bakgrunn lett inn hos lærerne. Sletten hevdet selv at hans lærerbakgrunn gjorde det lettere. Imidlertid ble han bare ett år i Namsos. Årsaken til at han sluttet etter ett år kan forklares ut i fra flere forhold. For det første ble det på fylket skapt en forventning om at utlyst psykologstilling skulle plasseres i Namsos. Denne søkte Sletten på og fikk. Han fikk imidlertid ingen garanti for å få kontorsted i Namsos. “Steinkjer var ikke aktuelt”. De øvrige tilsettingsvilkårene var heller ikke slik at Sletten kunne godta dem. På samme tid var han nok også på leting etter nye og andre utfordringer som psykolog. Sletten husker i dag (2014) ikke om han tok kontakt med Klæbu sentralinstitusjon for utviklingshemmende, eller om det var institusjonen som tok kontakt med han. Resultatet av denne kontakten og uklare ansettelsesforhold i Namsos, gjorde at han sa opp sin stilling i Namsos og begynte i Klæbu.

 

Det er noe usikkert om Beisvåg på det tidspunktet hadde gitt opp sine planer om “Barne psykologisk kontor” i Namsos. Imidlertid arbeidet han ufortrødent videre for de som slet og hadde det vanskelig. I oktober 1964 behandlet Namsos skolestyre hjelpetiltak for avvikende elever. Saken ble tatt opp på foranledning av et skriv fra skoleinspektør Erling Beisvåg. Han hadde lagt frem forslag om å etablere et kontor med sosialkurator knyttet til skolen, og mente med det å imøtekomme det store behov man hadde for kontakt mellom de forskjellige ledd på området. På den tid var denne kontakt “en absolutt mangel.” Skolestyret diskuterte saken og henstilte til skoleinspektøren om å diskutere saken videre med formannskap og andre aktuelle.22 Beisvåg tok raskt fatt i saken og det ble berammet et såkalt “stormøte” den 3. desember s.å. for å diskutere tiltak overfor avvikende elever. Møtet var ikke offentlig og en tok sikte på “spesiell” innkalling. Av deltakere kan nevnes skoledirektør Svendsen, fylkespsykolog Bjørn Schei- Berg, Namsos formannskap, skolestyret, rådmann distriktslege, sosialsjef, helsesøster, logoped, skolestyrere i kommunen, og psykolog Tormod Sletten.23  Det kom lite konkret ut av dette møtet og det ble heller ikke ansatt noen sosialkurator.

Dette viser at Beisvåg var tidlig ute med å etablere skolepsykologtjeneste med psykolog i Namsos. Sekretær Jorunn Grande fortalte at Beisvåg også her måtte argumentere og slite sterkt. Flere i skolestyret hevdet bl.a. at presten kunne overta og brukes til å gi råd i skolepsykologiske spørsmål. “Man mente han var kapabel til å gi gode råd”. Imidlertid klarte Beisvåg som kjent å kjempe gjennom ordning med skolepsykolog.24


Tormod Sletten avsluttet sitt engasjement og reiste fra Namsos 1. jan 1964. I tiårsperioden frem til 1974 og ansettelsen av Roar og Ingrid Guldbrandsen var det ikke ansatt psykolog ved skolepsykologkontoret i Namsos. I denne perioden fikk de sporadisk hjelp fra psykolog Bjørn Schei- Berg ved fylkespsykolog - skolekontoret på Steinkjer.

 

Carl Sitter Geving hevdet at Beisvåg frem til sin død i 1978 var opptatt av pedagogisk psykologisk tjeneste (PP- tjenesten) og at den skulle ha gode betingelser. Noe av det siste Beisvåg arbeidet med før han døde var å få bygd på Namsos folkeskole slik at PP- tjenesten kunne få romslige og tidsmessige lokaler. Dette klarte han imidlertid ikke å få i havn. Kommunal sparing gjorde at det ikke ble noe av planene.

Geving som tok over i perioden frem til Per Gulbrandsen ble ansatt høsten 1978, fikk tilbud fra arkitekt Aursand om lokaler i Carl Gulbrandsens gate 7, noe som ble resultatet.25 

 

Parallelt med opprettelse av “Barnepsykologisk kontor” arbeidet Beisvåg også med en rekke andre tiltak innenfor skolen og nærmiljø som han mente ville bidra til at elevene fikk mest mulig utbytte av skolegangen.  Naturlig er da å nevne:

Lekeskolen

 

En kjenner ikke sikkert til når man her til lands første gang gjennomførte skolemodningsundersøkelse, men allerede i 1951 ble de første forsøk med skolemodningsundersøkelser foretatt i Oslo. Ordningen var et samarbeid mellom skoleleger og skolepsykologisk kontor for å avklare om elevene var modne for å begynne på folkeskolen. Beisvåg hadde i lang tid observert at en del elever som begynte på skolen ikke var modne for oppstart og ville profitert på å vente ett år. Han bestemte derfor å innføre det som ble benevnt som “Lekeskole” om våren for alle elevene som skulle begynne på folkeskolen samme høst. Lekeskolen varte i to til tre timer pr. dag i en uke og ble gjennomført for alle barn som skulle begynne i folkeskolens første klasse. Lekeskolen var nært knyttet opp mot skolemodningsklassen. Elevene på lekeskolen fikk gjennomføre en gruppeprøve (Slaattos) og en tegneprøve, samtidig med at skolelegen undersøkte barnets helsetilstand og fysiske utvikling. Foreldrene ble også intervjuet om barnets utvikling og tilpasning. På denne bakgrunn tilrådde man at barnet begynte på skolen eller utsatte skolegangen.26 Modenhetsprøvene var ispedd mye lek og fritid med bl.a. tegning og forming. Til Fellesavisa kunne skolestyrer Karl Østrem opplyse at skoletesten ble sendt til skolepsykologkontoret på Steinkjer for vurdering.27 XXII Til avisa opplyste han at “Lekeskolen” skulle avdekke hvilke barn som ville profitere på et år i modningsklassen før de startet i første klasse på folkeskolen. Skolepsykologen sto for den endelige tilrådingen. Inga Bach Skomsvold fortalte på sin side at testene / observasjonene for det meste ble “rettet” av lærerne selv. Barna ble gruppert i fem grupper fra A til E. De som havnet i E gruppen ble det sett nærmere på av skolepsykolog Schei- Berg på Steinkjer, og resultatet avgjorde om man ble anbefalt å ta ett år i modningsklassen. Man har ingen sikker dato på når ordningen med lekeskole i Namsos opphørte.

Skolemodningsklasse

 

Hvem som inspirerte Beisvåg vet vi ikke, men han søkte Departementet og Forsøksrådet om å få starte med skolemodningsprøver og skolemodningsklasse som en forsøksordning ved folkeskolen i Namsos. Han fikk positivt svar, og besluttet oppstart høsten 1961. Året før, i 1960, la Beisvåg frem et forslag om å opprette en skolemodningsklasse, og i oktober s.å. gikk Namsos kommunestyre for saken. Tiltaket var ifølge Beisvåg nødvendig for de elevene som under leikeskolen hadde vist seg for umodne til å starte i første klasse. Han var redd de skulle mislykkes i skolen, og få redusert utbytte. Elevtallet skulle settes til maks 15 elever i klassen, med en undervisningstid på tre timer fem dager i uken.

 

Alt var ikke klart m.h.t. innhold ved oppstart, men han visste råd. Han skrev bl.a. brev til bestyrerinnen ved leikeklassene ved Ruseløkka skole og ba om konkrete planer for arbeidet med modningsklasse.28  Ordningen man fikk til i Namsos ble raskt kjent rundt forbi og Beisvåg fikk etter hvert spørsmål om erfaringene i Namsos fra andre skoler, bl.a. Trondheim.29  Første lærer som ble ansatt ved modningsklassen var Inga Bach Skomsvold. Etter et år overtok Helene Hovik som hadde stillingen i fem år. Ingen av dem hadde noe med hvem som skulle over i modningsklassen.

 

Skomsvoll hevet at elevene ikke ble plassert i modningsklassen p.g.a. at noe manglet, men at de var litt umodne. Hun tilføyde at dette var en god ordning. For de fleste ga det en god skolestart. Det ble lekt en del, samt “undervist og trent” både på å lesing, skriving og regning.

 

Flere av de som gikk i modningsklassen har blitt intervjuet. Barna var på det tidspunktet små og husker lite av året i modningsklassen bortsett fra at de likte lærerne Bach og Hovik godt. Noen få rapporterte at de fikk negative kommentarer fordi de gikk i modningsklassen. Resultatet av intervjuene kan leses andre steder.

 

Klingenberg skole

 

Høsten 1964 ble Klingenbergheimen i Klinga åpnet for 32 mannlige psykisk utviklingshemmende. Alle klientene kom fra Klæbu sentralinstitusjon. En slik stor institusjon med lite betjening ga små muligheter for opplæring i ferdigheter som kunne gjøre dem selvstendige og selvhjulpne. De som kom til Klingenberg- heimen hadde følgelig stort behov for bistand. Dette la Beisvåg på en eller annen måte merke til. Han var som nevnt opptatt av de som trengte ekstra hjelp og bistand. Dessuten hadde han fortsatt kontakt med Tormod Sletten som fikk veiledningsoppdrag på Klingenbergheimen.XXIII Resultatet ble i alle fall at Beisvåg besluttet å opprette skole i tilknytning til Klingenbergheimen fra høsten 1966. Lærer Leif Kjørsvik ved Høknes barneskole ble forespurt om han kunne tenke seg å starte opp skole i Klinga, noe han svarte positivt på. Kjørsvik hadde overfor Beisvåg gitt til kjenne at han var interessert i spesialpedagogisk arbeid, og faktisk var i ferd med å søke seg bort fra Namsos.30

Beisvågs engasjement ved Klingenbergheimen tyder på at han var godt orientert om hva som rørte seg på det spesialpedagogiske området, og at han var opptatt av at alle elevene uansett nivå hadde krav på skolegang for å kunne utnytte sine potensialer. Etableringen av skoletilbud ved Klingenbergheimen samsvarer slik sett med andre spesialpedagogiske tilbud Beisvåg fikk i gang i Namsos kommune. Skolen hadde lokaler på og ved institusjonen frem til den såkalte HVPU- reformen i 1991, som medførte at ansvaret for allmenn tjenesteyting til utviklingshemmende ble overlatt til hver enkelt kommune. Etter reformen fortsatte Klingenberg skole som et kommunalt kompetansesenter under navnet Namsos Opplæringssenter med lokaler på Namsos ASVO og i Geilin i lokalene til tidligere Namdal sykepleieskole som i 1995 flyttet til “Hojem-bygget” på østre byområde.

 

Hørselsanneks

 

Det var overlege Fabritius ved Øre -nese -hals avdelingen ved Namdal sykehus som over noe tid hadde båret på ideen om å starte et Hørselsanneks, og som tok kontakt med Inger Flyum i 1968 og forespurte om hun kunne tenke seg å være med på å starte opp “Hørselsannekset”. Han hadde en god samarbeidspartner i Erling Beisvåg som etter hvert kom aktivt på banen.

 

Målet med “Hørselsannekset” var å gi hørselshemmede barn og deres foreldre både et sosialt og et opplæringstilbud. Tilbudet var ved oppstarten noe unikt, og det ble ikke gitt tilsvarende nord for Namsos.   Mange av barna og foreldrene bodde isolert og hadde få å rådføre seg med.

 

Hørselsannekset var en tredelt institusjon. Det var øre/nese/halsavdelingen som hadde det medisinske ansvaret. Barna og foreldrene ble innlagt som pasienter, men bodde i et hus (internat) like ved sykehuset. For det andre ble det gitt et pedagogisk tilbud i samme hus. For det tredje fikk også barna opplæring / skoletilbud både i bruk av tegnspråk og utstyr.

Økonomien var skral og derfor var det nyttig å få med Beisvåg og Namsos kommune. Det pedagogiske opplegget ved Hørselsannekset ble derfor lagt under skolekontoret. Flyum ga skryt både til Fabritius og Beisvåg for deres positive innstilling og engasjement for å få det hele funksjonelt.31

 

Lekotek

 

Det første lekoteket åpnet i Stockholm i Sverige i 1963. Konseptet har siden bredt seg til en rekke land i Europa og i USA, og bærer i seg ideen om å komme til tidlig overfor barn med lærevansker og deres familier med leker som pedagogisk kommunikasjonsmiddel for å fremme læring og utvikling.

 

Det var Fabritius og Beisvåg som i 1971 tok kontakt med Reidun Johnsen og forespurte om hun kunne tenke seg å starte opp med Lekotek, noe hun svarte positivt til. Namdal sykehus finansierte oppstartsåret, mens Namsos kommune tok seg av videre drift. For å få det til var Beisvåg svært aktiv tilføyde Johnsen.32 Hun fortalte at Lekoteket hadde som mål å bidra rundt forbi med stimulerende leker og utstyr til barn med ulike funksjonsvansker, og barn med langvarige sykdommer. Man ønsket også å øke foreldrenes forståelse for lekens betydning spesielt i forhold til de med lære / funksjonsvansker. Både Fabritius og Beisvåg var faglig oppdaterte og klar over dette. I dag er man kanskje enda mer bevisst på lekens betydning for stimulering av alle sider ved barns utvikling.

 

Johnsen var alene på Lekoteket og arbeidet med unger i hele Nord- Trøndelag og opp mot helsesøstre, legetjenesten, og Hørselsannekset. etked   antakelighngsklasswssweEn del barn kom til Lekoteket for å prøve ut ulike hjelpemidler. Lekoteket fungerte selvstendig frem til 1974 da det ble lagt inn under PP- tjenesten i Namsos. Johnsen hadde fortsatt kontorene på sykehuset i mange år, før lekoteket ble flyttet til PP- tjenestens lokaler i Carl Gulbrandsens gate 7.

                                                                                                          Spesialbarnehagen ved Namdal sykehus
 

I januar 1971 ble det holdt et større møte i regi av Redd Barna i Namsos, der bl.a. Hans Fabritius, Erling Beisvåg og barnelege ved Innherred sykehus Jens Steen deltok. Bakgrunnen for møtet var å få til et treningstilbud til utviklingshemmende barn i Nord Trøndelag. Man mente at disse barna ble stemoderlig behandlet og fikk lite hjelp. Å reise til Klæbu var ikke noe godt alternativ. Barna ville da miste kontakten med hjemmet som man anså for å være særs verdifullt. Man så at det var mulig å få til et treningssenter på Levanger, og da mente man det også ville være mulig i Namsos. Man så for seg tre typer hjelp som viktig, nemlig medisinsk rådgivning, sosial hjelp og rådgivning, samt et pedagogisk tilbud.XXIV

 

Dette møtet var foranledningen til etablering av spesialbarnehagen som ble lokalisert i sykehusparken.

 

Spesialbarnehagen ved Namdal Sykehus ble tatt i bruk høsten i 1973 på initiativ av Hans Fr. Fabritius i det såkalte “Hønhuset”.XXV  Målet var å gi utviklingshemmende barn et meningsfylt førskoletilbud med tanke på integrering i grunnskole. Målsettingen var å gjøre barna så lite avhengig av spesialbehandling som mulig. Dessuten hadde Fabritius en ide om å få etablert en observasjons /teststasjon/ diagnosestasjon med utgangspunkt i Hørselsannekset, Lekoteket og Spesialbarnehagen “Han så nok for seg noe større”.33 Spesialbarnehagen ble drevet som en vanlig barnehage stort sett med samme leker og utstyr.

 

Oppstart av Spesialbarnehagen ble betraktet som en videreføring av Hørselsannekset og Lekoteket som også lå innenfor sykehusområdet. De hadde gjennom årene en del kontakt med Hørselsannekset, mindre med Lekoteket. Reidun Johnsen arbeidet mye opp mot helsesøstre og kommunene.

 

bilde.jpg

Bygg for psykisk utviklingshemmende planlegges i Namsos

 

Utover 1970- tallet skjedde mye som kom til å få stor betydning for det spesialpedagogiske tilbudet i Spesialbarnehagen. Namdal sykehus hadde planer om utbygging som bl.a. kom i konflikt med lokalene til Spesialbarnehagen (Søsterhjem III). I tillegg kom det krav fra PPT- tjenesten om bedre og mer hensiktsmessige lokaler da de arbeidet under kummerlige og midlertidige forhold på Namsos folkeskole. Ifølge Carl Sitter Geving var skoleinspektør Erling Beisvåg som nevnt ivrig på å få ordning på det.34 Det ble skissert planer for nybygg /daghjem for psykisk utviklingshemmende som skulle erstatte spesialbarnehagen og kunne omfatte barn i skolealder. Kommunestyre ga sin tilslutning til forslaget og finansrådmannen foreslo at det ble tatt opp forhandlinger med Sosialdepartementet /Helsedirektoratet om finansiering for slike tiltak. En komite fikk i mandat å engasjere arkitekt til å utarbeide forprosjekt med kostnadsoversikt. Den skulle videre på grunnlag av innkomne erfaringer fra andre skoler skissere et funksjonsprogram for daghjem / førskole / skole, og analysere forslagene til romprogram nærmere. Den nye loven om grunnskolen hadde medført at kommunen påtok seg ansvaret for all spesialundervisning.

 

Arealbehovet for et daghjem ble beregnet til 350 kvm, noe som evt. kunne dekkes ved et tilbygg til Namsos barneskole. Beisvåg arbeidet for å bygge ut Namsos barneskole, for å huse PP-tjenesten. Planene skulle etter flere år resultere i bygging av Lonet spesialbarnehage som offisielt ble tatt i bruk 1. januar 1987.

 

Andre engasjement

 

Beisvåg engasjerte seg på flere fronter. Ikke minst mot det som styrket helsa. Han ønsket både en sunn helsepolitikk og styrke lokalmiljøets muligheter for handling, gjennom å utvikle personlige ferdigheter. Ved å forebygge mer trengtes mindre til reparasjon. I mars 1965 foreslo han overfor Namsos skolestyre at det skulle tilsettes tilsynslærer i kroppsøving for Namsos folke og framhaldsskole med 210 timers leseplikt. Han så for seg at tilsynslæreren kunne bli et betydningsfullt bindeledd mellom de tiltak skolene satte i verk og de tiltak idrettsorganisasjonene sto for. Idrettskonsulenten på fylket hadde tidligere gått inn for forslaget.35

 

Som nevnt flere ganger var Beisvåg opptatt av barn og ungdoms psykiske og fysiske helse. Han visste hva god og næringsrik kost betydde for helsa, og ikke minst for skoleresultatene. Gjennom år observerte han at i en del familier var det mangelfull frokost, og at barn kom på skolen uten skolemat. Dette forsøkte han ved flere anledninger å gjøre noe med. Namdal Arbeiderblad kunne 27. August 1959 berette om at på første skoledag for112 gutter og jenter i Namsos fikk elevene og foreldrene servert Sigdals frokost i skolens festsal av skoleinspektør Beisvåg og lærene.XXVI Dette var en ren propagandaaksjon som skolen hadde startet forrige skoleår, for å gi foreldrene tips om hvordan en fullverdig skolemat skulle være. Fire år senere skrev han i brev til rådmannen at den propagandaen som hadde vært drevet hadde hatt god virkning.36 

   

Fritidshjem i skolen skal prøves i Namsos

 

Forbruker og administrasjonsdepartementet inviterte i 1975 Namsos kommune til å delta i forsøket med “fritidshjem i skolen”. Sammen med invitasjonen som var stilet til skolesjefen i Namsos hadde departementet sendt det nødvendige grunnlagsmaterialet for videre behandling i de kommunale organer. Forsøket med fritidshjem var ment å gi plass til barn i skolebygningene utenfor skoletiden til forskjellige aktiviteter. Tilbudet var spesielt beregnet på familier der foreldene hadde en arbeidstid som strakk seg utover ettermiddagen og kvelden slik at barna måtte være mye alene. Invitasjonen ble behandlet i skolestyret som fant saken interessant, og oppnevnte en komite for å se nærmere på hvordan det skulle legges opp.37 Dette var foranledningen til det som senere fikk benevnelsen skolefritidsordning (SFO). SFO er et frivillig, kommunalt tilbud til elever fra første til fjerde årstrinn i barneskolen, før og etter skoletid. Ordningen startet som fritidshjem på ulikt tidspunkt i de ulike kommunene. Dagens SFO er lovfestet i opplæringsloven og ble innført i Reform 97.

 

Undervisning på sykehuset

 

I skoleloven av 10.april 1959 kom det bestemmelser/ retningslinjer om undervisning av barn på sykehus. Med skoleloven av 1969 ble retten til undervisning slått fast. I dag har barn som er innlagt på sykehus ifølge Opplæringsloven § 2-1, Pasientrettighetsloven § 6-4, og Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon rett til undervisning. Beisvåg var også den første som tok fatt i og fikk gjennomført undervisning for skolepliktige barn som var innlagt på sykehuset i Namsos. Jeg har ikke klart å finne eksakt når ordningen kom i gang, men Karl Østrem ser ut til å være den første læreren som ga undervisning til elever ved sykehuset (våren 1961). I mai 1963 søkte Beisvåg Kirke og Undervisningsdepartementet om godkjenning til økt timetall for undervisning ved sykehuset i Namsos. For 1962/63 hadde det gått med 390 timer, noe han ønsket refusjon for.38  Til sammenligning kan nevnes at Innherred sykehus allerede i 1954/55 startet med undervisning på sykehuset.39

Skolebygg

 

Som skoleinspektør var det ikke bare skolens drift Beisvåg fikk beskjeftige seg med, men også planlegging av flere store skolebygg. Som lærer hadde han ikke noe hovedansvar, men var allerede noe med i av planleggingen av Namsos folkeskole som ble tatt i bruk i 1952. Dette var en stor skole og et stort løft for kommunen, som hadde mange oppgaver å rydde opp i etter krigen. Barna kunne fortelle at byggeprosjektene tok mye av hans tid og energi. Ifølge sekretær Jorunn Grande var Beisvåg aktivt med og

brukte “enormt mye tid” i forberedende arbeid og planlegging i hvor barnetilveksten ville bli, og dermed hvor skolene skulle legges.40 XXVII

 

Da det skulle bygges sentralskole på Bangsund i siste halvdel av 1950- tallet var Martin Kålen skoleinspektør i Klinga. Han og Beisvåg hadde en del samarbeid, og Beisvåg fikk slik sett gjennom det også endel med Bangsund skole å gjøre, noe Jorunn Grande kunne bekrefte.41

Innvielse av Bangsund sentralskole fant sted 31. oktober 1959 i nærvær av 70 gjester.Bygdas eldste skole, Klingenberg, hadde da tjent sin funksjon.42 43 44 XXVIII XXIX  

Samme høst tok Beisvåg initiativ overfor Namsos skolestyre om å få til et interkommunalt samarbeid mellom Namsos, Klinga og Vemundvik om utbygging av skolestellet for å starte forberedelsene til 9- årig skole. Det hadde da gått fem år siden lov av 1954 åpnet for å gjennomføre forsøk i skolen, og de tre kommunene Malm, Ørsta og Sykkylven tok tråden som de første, og gjennomførte 2 toårig påbygging av folkeskolen.45 Jorunn Grande fortalte at Beisvåg tidlig innså at 9-årig skole ville komme og gikk inn for å legge forholdene til rette for det. Dette resulterte i mye motstand, og noen snudde ryggen til og gikk en annen vei når de møtte Beisvåg på byen.46 Namsos formannskap gikk imidlertid for ideen, og Reidar Broum var blant dem som var glad for at skoleinspektøren hadde tatt opp spørsmålet, og mente henvendelsen kom på riktig tidspunkt. Skoleinspektøren fikk også støtte fra varaordfører Svein Lorentzen og sogneprest Ragnes.47 Våren 1964 gikk Namsos skolekrets inn for niårig skole, med to ungdomsskoler, en ved den gamle folkeskolen på Bjørum, og en i Høknesområdet.48

Otterøya folkeskole

 

Den 15. august 1963 brant Hasselberg skole på Otterøya ned til grunnen og verdier for kr 250 000 gikk tapt. 49 XXX Gjenoppbyggingen utløste en sterk diskusjon om plassering. Grunnene kunne vel være flere, skrev Gjermund Aglen, men argumentet for å flytte skolen til Fossland var vel først og fremst at det er mer «midt på» øya, slik at skolevegen ble kortere for elevene fra Aglen og Skorstad. Kanskje handlet det like mye om rivalisering mellom to grender på øya. Fossland og Skomsvold anså seg vel begge for å være «sentrum» på Otterøya.50  Jorunn Grande fortalte at hun og Beisvåg var på Otterøya utrolig mange turer i den forbindelse. Beisvåg mente at skolen skulle bygges opp på samme plass som den gamle, noe bygdefolket gikk imot. Som kjent ble skolen bygd opp ca. tre km lenger ut på øya. Ifølge sønnen Edvin tok denne diskusjonen fryktelig på faren. Inge Kvåle kunne rapportere om heftige diskusjoner i kommunestyret vedr. plassering.51 Saken havnet etter hvert på skoledirektør Svendsens bord. Han syntes også at saken var vanskelig og sendte den videre til departementet for endelig avgjørelse. Det spesielle med saken var ifølge Svendsen at alle tjenestemenn med innstillende myndighet gikk inn for Hasselberg, mens flertallet av de folkevalgte gikk inn for Toppen.52  I februar 1965 vedtok Namsos skolestyre at elevene fra Otterøya og Hoddøya skulle gå på framhaldsskolen i Namsos.53  Så gikk det noen år, og våren 1970 kom det et klart krav om ungdomsskole på Otterøya. Foreldrene ville skåne barna for slitsom skoleskyss.54

 

Høknes barneskole

 

Etter en del planlegging kunne man på sensommeren 1967 begynne byggingen av Høknes barneskole. Også her la Beisvåg ned et omfattende arbeid, både med planlegging og gjennomføring. Byggingen gikk raskt og året etter den 29.august 1968 kunne skolestyrer Trygve Rørmark ta i mot barn fra Bangdalen, Klinga og Høknes.55 56 XXXI Få år senere skulle det komme mange barn i forbindelse med etablering av Fossbrenna boligområde.

 

Høknes ungdomsskole

 

Den nye ungdomsskolen på Høknes ble offisielt innviet 27. november 1970, til et kostnadsoverslag på kr 3, 75 millioner. Formann i byggekomiteen Carl Gustav Vestgøte kunne dermed si seg ferdig med sitt oppdrag.57 Man hadde da fått to prektige bygg i Høknes barne og ungdomsskole. Skolebestyrer Per Strandskog var svært fornøyd med skolen. En fordel var at det var muligheter for utvidelse.XXXII I forbindelse med den offisielle åpningen uttalte skoledirektør Gunnar Groven at skolen også burde gi rom for en husmorskole. I samme anledning uttalte han at Namsos ville få spesialskole for barn.58   Det var også sterke ønsker om å få lagt handelsskolen i de nye lokalene på Høknes. Et stort kretsmøte fra den nye kretsen Høknes, Bangdalen, Spillum viste at det var stor motstand mot dette forslaget og sendte saken til Namsos skolestyre.59   Få dager senere vedtok skolestyret med 15 mot 2 stemmer at Namsos Handels- og kontoryrkesskole skulle få leie lokaler på Høknes nye skole, i første omgang for to år.60

Selv om man på Høknes hadde fått sin storstue så ble skolen raskt fylt opp. I september oppstartsåret tok Namsos kommune for førte gang opp 8. klassinger ved ungdomsskolen som et ledd i overgangen til 9. årig skole. Opptaket til 8. klasse kom nå i stedet for opptak til 1. klasse på realskolen. Realskolen skulle bli fullstendig avviklet våren 1972. I 1970 var det i alt 240 8. klassinger, fordelt på 3 klasser ved Namsos ungdomsskole og 5 klasser ved Høknes ungdomsskole.61 XXXIII Noen uker før ungdomsskolen på Høknes ble tatt i bruk ga foreldrene til barna i Gullvikmoen klar beskjed om at de ikke ønsket Namsos folkeskole som skolested. Kravet var at de ønsket elevene skulle få gå på Høknes. Elevene som tidligere hørte til Vemundvik skolekrets hadde noen år tidligere blitt overflyttet til Namsos folkeskole.62  XXXIV

 

Bjørum Barneskole

 

Man trodde at med byggingen av Namsos folkeskole så ville den være stor nok i lang tid fremover. Imidlertid skulle det vise seg at skolen raskt ble for liten, og i november 1961 fant det sted diskusjon om hva man skulle gjøre med at folkeskolen på Bjørum var sprengt.63

 

 

Utfordringen ble diskutert i det kommende tiåret, og Beisvåg var aktiv og tungt inne i prosessen. Han var av dem som mente at en ny barneskole burde bygges i nærheten til folkeskolen på Bjørum, og han hadde som mål å bygge skolen på nye ideer. I forkant reiste Beisvåg og en del andre skolefolk rundt på befaring til andre skoler for å samle ideer, bl.a. på Hvaler for å se på Åttekanten barneskole som ble beskrevet som ”legendarisk”, fordi den var den første åpne skolen i Norge, da den åpnet sine dører i 1968.XXXV  Beisvåg var moderne i sin tankegang og var villig til å prøve ut nye pedagogiske ideer. I forbindelse med bygging av Bjørum barneskole var såkalt “Åpen skole” i vinden. Jorunn Grande fortalte at Beisvåg kjente Mosse Jørgensen, og var inspirert av bl.a. hennes noe utradisjonelle skolefilosofi.XXXVI  XXXVII I mai 1970 deltok Beisvåg på et seminar i Trondheim der skoleledere over hele landet var samlet for å diskutere opplegget for skolelandskap eller åpen skole. Tilbake i Namsos kunne Beisvåg meddele at det var gode erfaringer med ordningen og interessen utover landet ble bare større og større. Beisvåg så at dette ville medføre en del overgangsproblemer, men dette måtte man klare å ordne med underveis. Bl.a. måtte Forsøksrådet for skoleverket gi dispensasjon fra vedtatte ordninger som vi “har i dag”.64 Resultatet vet vi ble en skole med en åpen løsning der Aud Skauvik Jensen skulle bli rektor i mer enn 30 år.65 66

 

I januar 1971 skrev Namdal Arbeiderblad at til høsten ville det bli skrevet skolehistorie. Da ville den nye barneskolen bli tatt i bruk, og prosjektet ville bryte med tradisjonell skolebygning. Imidlertid var det det pedagogiske mønsteret som skulle knyttes til skolen som var det interessante. Beisvåg hevdet den åpne skolen ville gi flere muligheter til et godt pedagogisk tilbud. Han var realist og så selvsagt at den nye skolen ikke kom til å bli kvitt alle problemene. Aud Skauvik Jensen på sin side var overbevist om at dette skolesystem ville bli bedre enn det man hadde. Mange var nok skeptiske til om man klarte å holde ro og orden i en så åpen skole. Til det svarte Skauvik Jensen at det avgjørende ville bli i hvilken utstrekning lærerne klarte å gi barna oppgaver som aktiviserte og gjorde dem interesserte. Nytt var at skoletiden skulle deles opp i 20 minutters perioder. Økt fleksibilitet ville gi muligheten til å variere tiden alt etter hva man arbeidet med. På det tidspunktet skulle to lærere ut og oppleve “åpen skole”. Når de var tilbake skulle det legges frem en rapport om erfaringene.67


 

beisvåg9.jpg

 



 

beisvåg10.jpg

En uke forsinket kunne Bjørums såkalte “åpne” barneskole i Namsos høsten 1971 tas i bruk. Skolen som var på hele 1690 kvm til en pris av kr 4 529 000, tok imot ca. 200 elever fra første til og med fjerde klasse. Til pressen kunne skolestyrer Aud Skauvik Jensen fortelle at førsteinntrykket var positivt. Den åpne skole krevde mer samarbeid mellom lærerne, men hun hadde stor tro på at det ville gå godt.68 69 70 Den åpne skolen, også kalt Landskapsskolen, ble raskt en mønsterskole, og Skauvik Jensen reiste rundt i landet for å informere skolefolk om arbeidet i Namsos.71  Kort tid etter åpningen tok ungdomsklubben “Klompen” i bruk tilfluktsrommet på Namsos barneskole som lokale for klubben. En av medlemmene Jon Holm kunne fortelle at de hadde utstyr som musikkanlegg, luftgevær, bordtennis, kurong og andre spill av forskjellig slag.72

Gunnar Solum skrev at Beisvåg påtok seg et stort ansvar for bygging og omgjøring av både barne og ungdomsskoler i kommunen, og var en viktig brikke og en god veiviser i arbeidet. Beisvågs barn kunne som nevnt fortelle om at faren brukte mye tid og energi på byggeprosjektene. “De skulle tilfredsstille tidens krav og være funksjonelle”. 

 

Skolestyre

 

Som naturlig kan være hadde Beisvåg hyppig kontakt med skolestyret. Alt tyder på at samarbeidet var fruktbart og han fikk som regel aksept for de sakene han “brandt” for. Ifølge sekretæren Grande måtte Beisvåg stadig argumentere og kjempe for mange av sine ideer og forslag han la frem. Skriv og attest viser at han hadde en god samarbeidspartner i Gunnar Solum som satt som skolestyreformann i perioden 1962- 70. Dette kan barna bekrefte. Felles ord Beisvåg og Solum brukte var «Trivsel og trygghet».

 

Mange av de avgjørelsene som han måtte ta når det gjaldt skolebygg opplevde Beisvåg som vanskelig. Jorunn Grande nevnte at diskusjonen rundt nedleggingen av Røbergvik skole i Botnan resulterte i mye motstand som kostet. Tidligere skolesjef Per Guldbrandsen fortalte at da han begynte i 1978 var skolen fortsatt i gang “på dispans”, men den endelige avgjørelsen om nedleggelse kom flere år senere.73  Røbergvik skole ble tatt i bruk 23. oktober 1897, og hele 36 elever fikk gleden av å starte opp. Et stadig synkende elevtall førte til at det 20. juni 1996 ble satt sluttstrek og skolen ble stengt. De to siste lærene var Marit Bruun og Rune Meosli.74

 

Kommunestyre

 

Beisvåg satt i kommunestyret for Venstre i flere perioder. Han var en rotekte venstremann som lot seg inspirere av partiets grunnleggende ideer, og han handlet ut i fra kjerneverdiene i bevegelsen. Fra Venstre ble dannet i 1884 var skole og opplysning sentralt. Vi vet ikke om han var påvirket av skolemannen Marius Hægstad, men det er likhetspunkter.XXXVIII Ingen av dem var revolusjonære, men hadde en grunnleggende tro på at kunnskap var avgjørende for å endre og forbedre samfunnsforhold. Skolen var den viktigste felleskapsfunksjon. Begge forsto at kunnskap var alfa og omega for at folk skulle få realisere sin frihet og muligheter. Beisvåg hadde tro på individuell ansvarsfølelse og menneskets kreativitet og skaperevne. I argumentasjonen for dette fremsto han som en uredd samfunnsdebattant. 

 

Det var ikke bare skole Beisvåg var med på å løfte. Kultur og sosialpolitikk var også sentralt på Beisvågs tid, og noe som han gikk for. Idealet var å begrense statens makt og gi stor frihet til enkeltindividets egne valg uten innvirkning av politikere. Men, han innså at noen trengte hjelp på veien. Fra lokalt venstreprogram på hans tid kan man bl.a. lese om under overskriften “Hva Namsos Venstre vil” i Nordtrønderen september 1963 hvor det utkrystallisertes en rekke områder partiet ønsket å arbeide for. I tillegg til skole, frilufts sentrum for Namdalen, utbygging av biblioteket i byen, så var familierådgivning ett av de områdene som måtte prioriteres. Den sosiale sektoren måtte utbygges og styrkes med nødvendig fagpersonell, slik at familier, barn og eldre som trenger hjelp, kunne få det uten ventetid. “Samarbeidet mellom sosialstyre (barnevernsnemnd, edruskapsnemnd o.a. ), skole og frie organisasjoner, bl.a. for å motarbeide misbruk av rusdrikk”. På den sosiale sektoren sto man som kjent overfor nye lover som tok sikte på en større samordning av de mange sosiale institusjoner og utvalg. Interessen var sterkt knyttet til familierådgivningskontoret som Departementet var interessert i å yte økonomisk støtte til.75  På den tid var Erling Beisvåg leder for Namsos Venstre, og som nevnt arbeidet han aktivt for en samkjøring av flere etater i det han kalte “Barnepsykologtjenesten”.

Beisvåg hadde et våkent øye for folkeboksamlingens kulturelle og samfunnsmessige verdi, og gikk for bibliotekar i hel stilling. I august 1961 åpnet Namsos folkeboksamling sitt utlån i nye omgivelser i Samfunnshuset. Bibliotekar Renbjør og formann i Namsos folkeboksamling skoleinspektør Erling Beisvåg påpekte at om lokalene var nye så var det fortsatt trangt om plassen, spesielt når en tenkte på at 10 000 bind skulle ha plass.XXXIX  Beisvåg kunne ved innvielsen berette om at det på det tidspunktet var femti år siden folkebiblioteket ble til.76 XL Biblioteket for allmuen var ifølge Berkaak mye eldre. På Jørgen Johs Haviks initiativ ble det vedtatt å opprette et almuebibliotek i Sævik sogn den 8. januar 1838 under Overhalla prestegjeld.77 78 79 XLI

I juli 1973 ble Erling Beisvåg, Finn Aasland og Jens Anton Andersen oppnevnt av Namsos formannskap til å utrede plassering av fylkesbibliotek. Komiteen mente i sin omfattende utredning i november s.å. at Namsos saklig sett skulle stå meget sterkt når man skulle lokalisere fylkesbiblioteket for Nord- Trøndelag. Utredningen munnet ut i at det snarest ble vedtatt en utbyggingsplan for Namsos folkebibliotek. En omfattende opprustning av folkebiblioteket i Namsos ville være nødvendig og ville kreve lokaler av en annen størrelsesorden enn man rådde over. Frem til da hadde man hatt felles fylkesbibliotek for Sør og Nord Trøndelag. Folkebiblioteket hadde den gang 16 000 bind, noe som måtte økes til 42 000. 80

                                                                                                                                        Andre verv

 

Erling Beisvåg engasjerte seg og tok på seg oppgaver på en rekke områder. En periode satt han i styret for Namdal folkehøgskole. Sin historiske interesse fikk han vist gjennom arbeidet i Namdal historielag og som formann for Namdalsmuseet.

Hva noen av hans elever kan berette

 

Som nevnt fikk Beisvåg mange gode skussmål, men som naturlig er, ble også han opplevd forskjellig, og en nøytral objektiv vurdering er umulig. Det var nok forskjell på hva medarbeidere, og hva en del barn opplevde med Beisvåg som lærer. Her gjengis noen kommentarer jeg har blitt fortalt av tidligere elever. Kurt Bolkan hevder han hadde Beisvåg som lærer og ga han svært god omtale. Han var en som stilte krav. ”Han ville ha fremdrift”.81  Andre likte ikke slike krav. Ola Holm betraktet han også som en god lærer som kunne være streng, men rettferdig. Han kan ikke huske at Beisvåg gjorde forskjell eller forfordelte noen av medelevene.82  Andre har fortalt at han kunne være både hard, sårende og urettferdig, der barn av bedrestilte fikk både bedre behandling og bedre karakterer.XLII

 

Medarbeidere fortalte

 

Carl S. Geving hadde et nært samarbeid med Beisvåg på Namsos skolekontor, og beskrev han som genuint interessert i de som hadde lærevansker eller problemer på skolen. De som kom i kontakt med han kunne ikke unngå å legge merke til hans innstilling. Beisvåg var godt opplest på pedagogikk, psykologi og filosofi. “Gikk stadig og undret seg og filosoferte over ulike problemstillinger”. Ofte hadde ideene fått modnet seg over tid før han presenterte dem. Noen ganger kunne det være en utfordring i og med at det kunne bli vel stor avstand mellom hans nivå og dem han samhandlet med.

 

Inga Bach Skomsvoll kom i intervju stadig inn på Beisvågs rolle overfor de elevene som hadde det vanskelig. “Det tok han på ramme alvor”. Han var oppriktig interessert i å hjelpe de svake”. Noe som også kjennetegnet Beisvåg var at han ikke bare testet og undersøkte, men ordningene skulle være et tiltak. “Det skulle være til hjelp”. Samme ordlyd brukte leder ved lekoteket i Namsos Reidun Johnsen.83

Gunnar Solum skrev at i tillegg til en tung administrativ jobb hadde han initiativ og krefter til å gå inn i arbeidet for “taperne”. Hans arbeid på dette feltet førte Namsosskolen “fram i tetsposisjon i landsmålestokk”.

Beisvåg skrev i brevet til ansatte ved Hørselsannekset “Blir vi gode ved å yte hjelp til dem som mest trenger det”. Beisvåg berørte her noe unik, nemlig at når en ser noen som lider eller plages så utløses omsorgsatferd.



 

beisvåg11.jpg

Personen

 

Det finnes mange definisjoner på personlighet og hva som former den. Vanlig er å se på personlighet som en stabil og unik måte å tenke, føle og handle på over tid, og som dermed er med på å gi en person et karakteristisk preg. Ingen vokser opp i vakuum, heller ikke Beisvåg. Man antar at barndom og ungdomsfase er viktige perioder for utvikling av personligheten. Hva tar man med seg fra tidligste barndom, og hvilken strøm av øyeblikk blir til et liv? Den såkalte virksomhetsteorien forsøker å løse det klassiske problemet om forholdet mellom individ og samfunn. Den forklarer personlighetsutviklingen ut i fra et dialektisk vekselspill mellom individ og samfunn. “Gjennom dette vekselspillet skaper mennesket seg selv som sosialt og psykologisk individ. Samtidig skaper det gjennom virksomheten sine egne sosiale og materielle omverdensbetingelser”.84

Beisvågs far var i lange perioder på sjøen, og hans mor fikk ansvar for gårdsbruk og oppdragelse av barn. Derfor er det ikke vanskelig å tenke seg at søskenflokken tidlig fikk nyttige plikter og oppgaver i hjemmet, i tillegg til skolearbeid, for å få det hele til å gå rundt. Barna gikk ikke passivt inn i det man benevner som sosialiseringsprosessen. De tilegnet seg ferdigheter som aktive deltakere som gjorde dem til nødvendige medspillere for å produsere mat, klær og brensel. Tunge tak på torvmyrene fikk de tidlig bli kjent med. Arbeidet på hjemplassen ga arbeidserfaring, arbeidsglede og ikke minst selvtillit. Inntrykkene var få, men de lot seg feste. De trådte med andre ord inn i en verden ved å bruke den, noe som skapte mening. Ofte ble de stående overfor problemer som krevde nye praktiske løsninger, grep og framgangsmåter. Ikke minst lærte de å bli utholdende og samarbeidene dersom de skulle få til noe. Dette var egenskaper man tidlig så hos Beisvåg, og som han skulle få mye bruk for, både som lærer i skolestua og som administrator. Også han ble farget av de sosiale begivenhetene han opplevde. I dag vet vi at både gode og onde hendelser i barndom fester seg i bevisstheten som erfaringer som vil forme personligheten. Begge Beisvågs barn kan bekrefte at det oppsto et sterkt samhold i Beisvågfamilien. “De var veldig avhengige av hverandre.”

 

Beisvåg tok sikte på å være en nyskaper i det han foretok seg. Han var den første i regionen som hadde tydelige tanker om sammenhengen mellom skole og helse, og kom gjennom det til å fronte forebyggende helsearbeid av mental art.  

 

Beisvåg var nærmest å betrakte som en arbeidsnarkoman i betydningen tvangspreget forhold til arbeidet. I perioder gikk det ut over familie, fritid og sosiale aktiviteter. Både barna og medarbeidere fortalte at han brukte mye fritid og ferier på arbeid med å utarbeide timeplaner, læreplaner, skaffe lærere, mottakelse av nye lærere, og skaffe dem husrom. Som skoleinspektør hadde han med alt det daglige ved skolen, alt fra lærere, vaktmester og vaskere, samt mye møtevirksomhet. Mye fritid gikk også med til lesing av faglitteratur og skriv. Først på 1960-tallet hadde Beisvåg 16 timer undervisning i tillegg til skoleinspektørjobben. Jorunn Grande hevdet at flere mente at jobben som skoleinspektør kunne han ha i tillegg til jobb som lærer. Ferie var dermed noe sporadisk. Sønnen Edvin husker at de en gang tok 9 dager med ferie med Skodaen som de fikk tak i på slutten av 1950- tallet. I og med at begge foreldrene var i arbeid hadde de hushjelp som laget mat, vasket, stelte tøy og holdt huset rent, noe som ikke var helt vanlig på den tiden.

 

På samme måte som Carl Geving ga Jorunn Grande mye skryt til Beisvåg. “Han var fremsynt” i betydningen av at han leste mye og hadde en egen teft til å være i forkant av nye ideer som var i emning i departementet. Dessuten kjente han byen og folket godt. Beisvåg var en god sjef som ga mye ansvar og mye oppmerksomhet på arbeidet som ble utført på skolekontoret. Grande hevdet at det han fikk til med lekeskole, skolemodningsklasse og skolepsykologtjenesten vitner om stort engasjement for elever med ulike vansker. Beisvågs engasjement for skolen, og spesielt de sårbare elevene var noe utenom det vanlige. Denne tilnærmingen var et resultat av hans nysgjerrighet, faglige interesse, og ikke minst hans kontinuerlige oppdatering på ny forskning / kunnskap, nye retningslinjer og praksis. Han ervervet gjennom det kunnskap om konsekvenser ved å vokse opp i et dårlig miljø med lite stimulering. Gjennom det han skrev om beveggrunnene for opprettelse av “Barnepsykologisk tjeneste” er det lett å se at han var faglig oppdatert, og ønskt å gi gode faglige tilbud til skolens elever. Spesielt innen det spesialpedagogiske feltet var målet å etablere en faglig forsvarlig praksis. De som skulle inn i vanskelige oppgaver burde ha nødvendig og tilstrekkelig kompetanse. Slik sett var han en foregangsmann. Han arbeidet stadig for å øke kompetansen blant pedagogene og spesiallærerne. I hans tid var det få ressurser til å oppkvalifisere, men han forsøkte aktivt innen de rammer som fantes. Han fikk bl.a. Aud Skauvik Jensen skolert som logoped.85  Beisvåg var en “veiviser” som ga tydelige signaler på hva som var viktige prioriteringer. Skolen skulle være en god arbeidsplass for elever og lærere.


Da Oddvar Dyrhaug gikk av som formann i skolestyret i 1963 takket han Erling Beisvåg for hans saklige og gode utgreiinger og saksforberedelser, og ga han betegnelsen “en som ser fremover”.86

Hvorfor læreryrket?

 

Hvorfor det akkurat ble læreryrket hos Beisvåg er ikke lett å gi svar på. Han kan ha blitt inspirert, motivert og trigget til valget av venner /kjente. Kanskje var det hans interesse for litteratur, gode erfaringer med skolen, eller at han ble anbefalt det av nærpersoner som Olav Aunet. Valget sett utenifra var vellykket. Han lyktes godt både i skolestua og som administrator. Beisvåg skulle bli en eksponent for kravet om at tiltak i skolen skulle ha effekt og tok avstand fra utsagnet om at hvis noe ikke virker, prøv mer av samme. De som trengte hjelp skulle få hjelp. Evnen og mot til både å se og handle var noe som karakteriserte han.

Den svenske forfatteren Per Olov Enquist (1934-) sier i én av sine bøker at et menneske kan leve uten sitt syn. Men hvis man ikke blir sett, så er man ingenting. Den som hele sin barndom blir oversett eller den som ingen ser til, går på den ene eller andre måten til grunne som menneske. For at livet skulle være meningsfylt eller godt må en ha noen som bryr seg og som en kan stole på. Dette var Beisvåg i et nøtteskall. Han var flink til å se elever, foreldre og medarbeidere og verdsette dem for det de var. Flere har fortalt at han kunne det med å ta personer på fersk gjerning for å gjøre en god jobb. Målet med undervisning må være å bygge opp en sterk kjerne i hvert individ som kan motstå slitasjen i hverdagslivet, skrev Tønnes Sirevåg i 1948.87 Den samme holdningen finner en også hos Beisvåg. I det ligger også å bygge opp selvtillit. Flere har gitt uttrykk for at Beisvåg var god på det med å gi både medarbeidere og elever mot og håp, og gjennom det klarte å skape tillit, bygge opp og motivere. Beisvågs motto var: Denne dag er den først dag av resten av mitt liv. Den vil jeg ikke misbruke. Dette mottoet mente datteren han ofte ga til sine damer på skolen.

Sønnen Edvin fortalte at Olav Aunet var farens mest fortrolige som han gikk til når han selv trengte råd. Han var gift med søsteren og var lærer i Vemundvik. Begge var ihuga venstrefolk. Dessuten var Tormod Sletten en fortrolig venn av Beisvåg, men også Fabritius og Trygve Risnes sto han nær. De beste omgangs-vennene var Kari og Trygve Risnes som var bekjente fra lærerskoletiden på Nesna. Risnes barn Gjertrud og Ola bekreftet at de var nære venner og samarbeidet med enkelte skoleforsøk. Utover dette har de ikke noe kunnskap.88

 

Sekretæren Jorunn Grande kunne stadfeste at Beisvåg hadde mye kontakt med skoleinspektør Risnes i Overhalla. De to kom ofte sammen for å diskutere skolespørsmål og hvordan komme frem til den beste løsningen. Risnes utarbeidet bl.a. en ordning med såkalt “personlig tillegg” i forbindelse med at lærerne fikk nedsatt undervisning fra 36 til 33 timer i uka. Dette ville Beisvåg ikke bruke tid på. Malen som Risnes utarbeidet mente Grande ble gjeldene for hele Nord-Trøndelag. God kontakt hadde han også med skoledirektør Gunnar Groven.89  Grovens datter Berit kunne bekrefte at de hadde en del kontakt.90

 

Ifølge barna hadde Beisvåg en god samtalepartner i sin kone. “Mor og far var veldig samkjørte”.

Erling Beisvåg var ikke avholdsmann, men advarte ved flere anledninger mot misbruk. Han var opptatt av religion, men ingen hyppig kirkegjenger. Barna kan fortsatt huske friske diskusjoner med broren som var prest. Broren var jovial og ble kritisert for det. Han jobbet flere steder både sør i landet og nordpå.

 

Det var kjent i familien at Beisvåg holdt 17. mai taler, men ingen av barna hørte noen gang på det.


 

Siste leveår

 

Etter at Erling Beisvåg fylte 60 år fikk han tiltagende problemer med helsa, det var hjertet som begynte å svikte. Familien antok i ettertid at det skyldtes tette blodårer til hjertet som det den gang var lite å gjøre med. Resultatet ble hjerteinfarkt som han døde av. Inger Flyum husker at han ved de siste besøkene ved Hørselsannekset kunne være svært tungpust og ille plaget.

 



 

beisvåg12.jpg

 

Kritiske betraktninger

 

Her har jeg forsøkt å ta vare på og systematisert en del av de spor som fines etter Erling Beisvåg. Arbeidet er subjektivt i sitt vesen, og det krever at man foretar en del kritiske betraktninger. Kritikk kommer av det greske ordet krinein som betyr å bedømme eller skjelne mellom sant og usant, der formålet er å komme frem til en høyere erkjennelse eller “større” sannhet.

Som historiske og sosiale vesener er vi preget av vår samtid og sammenhengen vi befinner oss i. Dermed vil ens læringshistorie bestemme hva som erfares, oppleves og forstås i dag. Denne erkjennelse gjør det selvsagt vanskelig å sette seg in i og forstå tidligere tiders gjøren og laden.

 

I slikt arbeid er det lett å innta en såkalt induktiv tilnærming i den forstand at en slutter fra enkelthendelser til det almene, og i det kan det ligge en fare. For eksempel kan det bli at en foretar slutninger ut i fra enkelthendelser / utsagn. Det er jeg med mine briller og fordommer som har stilt spørsmål, samlet spor og konkludert. Andre kunne ha kommet frem til andre svar. Leser skal også være oppmerksom på at å tolke en tekst, et utsagn eller en fortelling, innebærer å tilføre mening som blir hentet ut av en egen læringshistorie. Leser skal derfor være var overfor at her kan ligge unøyaktigheter og misforståelser. Det som er kommet frem i intervju er ofte vanskelig å etterprøve. Vi har alle kapasitets-begrensninger for hukommelse. Minner blekner med tiden, og minner redigeres.

 

Styrken i arbeidet ligger i at det har vært mulig å intervjue flere av de som arbeidet sammen med Beisvåg, og at en dermed slipper å lene seg på uttalelser som har gått gjennom flere ledd. Disse blir i tillegg til spor fra skolearkivet de mest pålitelige kildene.

 

Jeg har selvsagt arbeidet med kilder som kan betraktes som offentlige publikasjoner. Disse kan ha fremstilt sakene mest mulig fordelaktig. Gjennom avisene har man fått mulighet til å se på samtidens oppfatning av Beisvåg og hans rolle og betydning for skolen i Namsos.

 

                                                                                                                       

Fotnoter

 

 

 

 

[1] Erling Beisvågs vitnemål fra framhaldsskulen på Otterøya. Underskrevet av lærer Johs Fossland, februar 1929.

[2] Erling Beisvågs vitnemål fra Havika folkehøgskole underskrevet av Vermund Benum, 20.juni 1935.

[3] Lie, E. (1996) Hva førte Norge ut av krisen i 1930-årene? Historisk tidsskrift, nr. 3, s. 325-336.

[4] Erling Beisvågs vitnemål fra Nesna lærerskole underskrevet av rektor Olav Kårstad, 25. juni 1040.

[5] Attest fra lærerjobben i Gullvika vinteren 1940-41, underskrevet av f.h. lærerinne Astri Kvaale, 15. juni 1941.

[6] Olav Aune underskrev 14. juli 1945 en attest på vegne av Vemundvik skolestyre en attest til Erling Beisvåg.

[7] Opplysninger gitt av Inge Kvaale 2015.

[8] Namdal Arbeiderblad (2015) Lærerne var de verste mobberne, 6. juni.

[9) Opplysninger gitt av Ola Myrvold 2015.

[10] Forhandlingsprotokoll utlånt av Namsos lærerlag ved Leif Olav Skillingstad, 2014.

[11] Skard, Å. G. (1938) Korleis ter verda seg for barna? Norsk Skuleblad, nr. 3, s. 49- 52.

[12] Solum, G. (1970) Attest til Erling Beisvåg datert 24. april 1970.

[13] Opplysninger gitt av Jorun Grande i intervju 2015.

[14] Namsos kommunearkiv. Skolearkivet. Brev fra Erling Beisvåg datert 1. april 1960 til fylkeslege Vig. Boks merket Namsos ungdomsskole. Utsendte brev / skriv 1960 / 61.

[15] Opplysninger gitt av Edel Tranås i flere intervju 2003- 2004.

[16] Opplysninger gitt av Unni Iversen mars 2015.03.06

[17] Jordheim, K. (1963) Rådgivningens historiske utvikling. I Vormeland, O. (ed) Pedagogisk rådgivning i skolen. Oslo: Fabritius & Sønners forlag.

[18] Norsk Skuleblad (1946) Det svakt begavede barn, nr. 42, s. 806.

[19] Aavatsmark, O.S. (1914/1958) Namsos byens anlæg og utvikling, s. 316. Namsos: O. Hojems trykkeri.

[20] St. Meld.256 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste- nærhet og helhet, s. 11.

[21] Namdal Arbeiderblad (1963) Et års drift har vist at skolepsykologisk kontor i Namsos var et nødvendig tiltak, 27. september.

[22] Namdal Arbeiderblad (1964) Viktig møte i Namsos om tiltak for avvikende elever, 26. oktober.

[23] Namdal Arbeiderblad (1964) Stort møte i Namsos om hjelpetiltak i skolen, 25. november.

[24] Opplysninger gitt i intervju med Jorunn Grande 2015.

[25] Opplysninger gitt av Carl Sitter Geving 2014.

[26] Vår Skole (1952) Skolemodenhetsundersøkelse. Fra Oslo skolepsykologiske kontors årsmelding 1950- 51, nr. 47-48, s. 738.

[27] Fellesavisa (1966) I alt har 74 barn på lekeskolen i Namsos i år, 25. mai.

[28] Namsos kommunearkiv. Skolearkivet. Brev fra Erling Beisvåg datert 24. august 1961 til bestyrerinnen for leikeklassene ved Ruseløkka skole. Boks merket Namsos folkeskole. Utsendte brev / skriv 1961-62.

[29] Namsos kommunearkiv. Skolearkivet. Brev fra Erling Beisvåg datert 3. juli 1963 til Else Espås i Trondheim vedr. plan for skolemodningsklasse. Boks merket Namsos folkeskole. Utsendte brev / skriv 1962-63.

[30] Stamnes, J. (2014) Klingenbergheimen reist av en folkebevegelse i Namdalen. Bakgrunn for oppstart og de første 10 årene. Utgitt av Namdal historielag.

[31] Opplysninger gitt av Inger Flyum i flere intervju med John H. Stamnes høsten 2014 og våren 2015.

[32] Opplysninger gitt av Reidun Johnsen i intervju 2014.

[33] Opplysninger gitt av Randi Rødhammer Viken gjennom flere samtaler i perioden 1990 -2016.‘

[34] Opplysninger gitt av Carl Sitter Geving 2014.

[35] Namdal Arbeiderblad (1965) Får skolene i Namsos tilsynslærer i kroppsøving? 12. mars.

[36] Namsos kommunearkiv. Skolearkivet. Brev datert 31. januar 1963fra Erling Beisvåg til rådmannen i Namsos ang. Sigdalsfrokosten ved folke og framhaldsskolen. Eske merket Namsos folkeskole. Utgående skriv 1962- 1964.

[37] Fellesavisa (1976) «Fritidshjem i skolen «i Namsos, 10. januar.

[38] Namsos kommunearkiv. Skolearkivet. Søknadsbrev fra Erling Beisvåg datert 6. mai 1963 til Kirke – og Undervisningsdepartementet vedr. økt timetall til undervisning ved sykehuset i Namsos. Eske merket Namsos folkeskole. Utgående brev /skriv 1964-1968.

[39] Søraa, G. (1979) Innherred sykehus 1843- 1979. Utgitt av Nord- Trøndelag fylkeskommune.

[40] Opplysninger gitt i intervju med Jorun Grande 2015.10.20.

[41] Opplysninger gitt av Jorunn Grande 2015.

[42] Krekling, S. (1963) Klinga kommune 1891- 1963, s. 144 -145. Namsos: O. Hojems trykkeri.

[43]Namdal Arbeiderblad (1959) Klingas vakre sentralskole innviet. Skoledirektør Almås foretok vigslingen, 3. november.

[44] Namdal Arbeiderblad (1958) Bangsund sentralskole, 26. august og 28. september.

[45] Stamnes, J. (2012) Bernhof Ribsskog (1883-1963) Et forarbeid til en biografi, s. 368. Høgskolen i Nord- Trøndelag.

[46] Opplysninger gitt av Jorunn Grande 2015.

[47] Namdal Arbeiderblad (1958) Namsos skolestyre ønsker interkommunalt samarbeid om utbygging av skolestellet, 18. desember.

[48] Fellesavisa (1964) Namsos skolekrets går inn for niårig skole, 22. mai.

[49] Namdal Arbeiderblad (1963) Hasselberg skole brant ned og verdier for 250 000 gikk tapt, 16, august.

[50] Opplysninger gitt av Gjermund Aglen i brev 2015.

[51] Opplysninger gitt av Inge Kvåle 2015.

[52] Namdal Arbeiderblad (1963) Skolesaken på Otterøya er meget interessant, 7. januar.

[53] Namdal Arbeiderblad (1965) Otterøya får framhaldsskole i Namsos, 5. februar.

[54] Namdal Arbeiderblad (1970) Otterøya vil ha egen ungdomsskole, 11. mars.

[55] Namdal Arbeiderblad (1968) Høknesskolen klar til å tas i bruk, 14. august.

[56] Namdal Arbeiderblad (1968) Første skoledag på Høknes barneskole 29.august.

[57] Namdal Arbeiderblad (1970) Høknes ungdomsskole innviet, 28. november.

[58] Fellesavisa (1970) Høknes skolekrets har fått sin storstue, 30. november.

[59] Namdal Arbeiderblad (1968) Flertallet i Høknes krets mot at handelsskolen får lokaler i nyskolen, 26. januar.

[60] Namdal Arbeiderblad (1968) Handelsskolen inn på Høknes skole fra høsten, 13. mars.

[61] Namdal Arbeiderblad (1970) Første 8. klassene i Namsos` historie, 2. september.

[62] Namdal Arbeiderblad (1970) Gullvikmoen vil ikke ha Namsos som skolested, 13. juli.

[63] Nordtrønderen (1961) Folkeskolen var sprengt og man trengte nytt skolebygg, 18. november.

[64] Namdal Arbeiderblad (1970) I Namsos går planene helt etter programmet, 20. mai.

[65] Opplysninger gitt av Jorun Grande 2015.

[66]Opplysninger gitt i brev av Paul Henriksen, l

eder i Hvaler Kulturvernforening 2015.

[67] Namdal Arbeiderblad (1971) Åpen skole, 21. januar.

[68] Namdal Arbeiderblad (1971) Dette skal hun pløye gjennom, 1. september.

[69] Namdal Arbeiderblad (1971) En ny skole, 3. september.

[70] Namdal Arbeiderblad (1971) Åpen skole, 3. september.

[71] Namdal Arbeiderblad (2015) Minneord om Aud Skauvik – Jensen av tidligere ansatte ved Namsos barneskole, 17. april.

[72] Fellesavisa (1971) “Klompen” innreder lokaler i den nye landskapsskolen, 12. oktober.

[73] Opplysninger gitt av tidligere skolesjef i Namsos Per Guldbrandsen 2015.

[74] Atterljom (1997) Røbergvik skolen, s. 22-23.

[75] Nordtrønderen (1963) Hva Namsos Venstre vil, 18. september.

[76] Nordtrønderen (1961) Folkeboksamling inn i nye lokaler., 25. august.

[77] Berkaak, J. (1961) Då Ivar Aasen budde hos lensmann Jørgen Johs Havik, Nordtrønderen 5. august 1961.

[78] Djupedal, R. (1960) Frå Ivar Aasens “Brev og dagbøker”. Band III. Oslo: Samlaget.

[79] Stamnes, J. (2015) Årboken for Namdal historielag.

[80] Namdal Arbeiderblad (1973) Fylkesbiblioteket bør legges til Namsos, 10. desember.

[81] Opplysninger gitt av Kurt Bolkan 2015.

[82] Opplysninger gitt av Ola Holm 2015; 2016.05.06.

[83] Opplysninger gitt i intervju 2014.

[84] Broch, H., Enerstvedt, R., Fjell, E., Hammerlin, Y., Hope, T, Huserbråten, K., Høydalsvik, E. E., Nygren, P., Rolland, A. (1991) Virksomhetsteorien. En innføring og egenskaper, s. 47. Oslo: A/A Falken Forlag.

[85] Opplysninger gitt av Jorunn Grande.

[86] Namdal Arbeiderblad (1963) Takk og farvel i Namsos skolestyre, 16. desember.

[87] Sirevåg, T. (1948) Skulen- ein innviing i ålmenkultur. Norsk Pedagogisk Tidsskrift, nr. 32, s. 1- 14.

[88] Opplysninger gitt av Ola Risnes og Gjertrud Risnes Spillum 2015.

[89] Opplysninger gitt av Jorunn Grande.

[90] Opplysninger gitt av Berit Groven 2014.

 

                                                                                                                 







[I] Biografi om Olav Aune kan det leses om i Atterljom 2000, s. 10- 15. Se også Namdal Arbeiderblad 3. februar 1965 hvor avslutningen av hans skolegjerning ble omhyggelig feiret.

[II] Etter Erling Beisvågs innstilling besluttet Namsos skolestyret i mars 1966 å inndra Beisvågs krets og overføre elevene til Høknes krets. (Fellesavisa (1966) Beisvåg skole, 22. mars).

[III] Inga Bach Skomsvoll fortalte at hennes bestefar Jakob Bach og Erling Beisvåg ble gode venner og beholdt kontakten så lenge det var mulig. Som vist senere i artikkelen fikk Beisvåg også et godt forhold til Olav Aune.

[IV] Folkehøgskolen ble året før, i 1932 overtatt av Ludvik Benums sønn Vemund. Ludvig Benum overtok som styrer etter Marius Hægstad i 1892, og hadde da følgelig vært styrer i 40 år.

[V] Ludvik Benum (1866- 1947) ble ansatt som styrer ved Namdal Folkehøgskole da Marius Hægstad flyttet til Steinkjer i 1892. Han var aktiv med for å etablere fastskole i Havika fra høsten1911. Vemund Benum overtok skolen etter sin faren i 1932. Vinteren 1934 brant skolen, og ble deretter flyttet til Grong.

[VI] Selv om krigsutbruddet kom i eksamenstiden klarte man på Nesna å avvikle eksamen. På andre lærerskoler, bl.a. i Oslo ble ikke dette mulig. Standpunktkarakterer ble der lagt til grunn. Under den tyske invasjon ble det umulig å ordne felles lærerprøve for hele landet, så det midlertidige styret, Administrasjonsrådet, vedtok derfor en nødløsning

[VII] Rektor Olav Kårstad f 1896 i Volda. Etter naturvitenskapelig embetseksamen i 1919 var han en periode lærer og overlærer ved Volda lærerskole, også som konstituert rektor. Medlem av Lærerskolerådet. Han hadde bl.a. studieopphold i USA. Ble arrestert og sendt til Falstad i 1942. I 1946 overtok han som rektor ved Volda lærerskole (Nesna lærerskole 50 år 1918 – 1968. Stavanger: Aktietrykkeriet i Stavanger).

[VIII] Etter noen år som lærer i Nordli ble Astri Kvaale ansatt som lærer ved Namsos folkeskole. Vikarierte også ett år ved Sitter skole i Flatanger. Hun bodde på Toddum i Hals skolekrets hvor Guldvika skole lå.

[IX] Birger Røthe skrev den 18. februar 1956 en bekreftelse på at Beisvåg hadde virket som gynnastikkinstruktør i Namsos turnforening i en årrekke, dels i turnpartiet, mosjonspartiet og guttepartiet. Han tilføyde at Beisvåg ved kretsturnstevnet i Namsos i 1951 utarbeidet tabellen for fellesgymnastikken som han også ledet.

[X] Sameskolen i Havika var en skole for flyttsamer og ble etablert i 1910. I 1951 ble skolen flyttet til Hattfjelldal. Lokalene ble samme år tatt i bruk til yrkesskole for evneveike jenter i regi av Røstad åndssvakeskole på Levanger. Sameskolen kan det leses ytterligere om i Devik, B. (1980) Sameskolen i Havika 1910- 1951. Et tidsskifte i sørsamenes kulturreising. Utgitt av Tromsø museum, Universitetet i Tromsø.

[XI] Erling Beisvåg ble i 1953 tildelt kr 500 av Norges Lærerlags stipendier (Norsk Skuleblad (1953), nr. 11, s. 186). Det ble ikke i Skulebladet opplyst hva som var bakgrunnen, eller hva pengene skulle brukes til, men det er mulig det kan knyttes til Englandsoppholdet, noe også hans barn mente.

[XII] Namsos folkeskole startet med hjelpeklasse før det ble pålagt ved lov av 1955. Skolearkivene i Namsos gir ingen sikre svar på når den første hjelpeklassen ble etablert.

[XIII] Sentralt i det mentalhygieniske arbeidet var det forebyggende perspektivet, der man tok mål av seg til å fremme psykisk sunnhet og forebygge psykiske lidelser. Edvard Befring brukte “ å opprettholde en likevekt mellom negative og positive opplevelseskvaliteter” som kjernen i dette perspektivet. Mentalhygienen utviklet seg i USA fra å behandle straffanger og abnorme personer, til å drive forebyggende arbeid og ledelse. Ved undersøkelsen av straffangers forhistorie avdekket man i mange tilfeller at disse allerede i tidlig skolealder hadde vist sjelelige vansker. Gradvis ble man klar over at dersom man hadde tatt vare på disse kunne det tenkes at de senere hadde unngått de skjær som hadde ført dem inn på forbryterbanen. Man var nå stadig på søken etter å forstå miljøbetingelsene barna levde opp under, og hva man kunne gjøre for å unngå skjevutvikling. I stedet for straff burde man lede barnets ytre streben etter tilfredsstillelse i en annen retning. Dette var en tidlig og ny pedagogisk dreining. Åse Gruda Skard (1905- 1980) var en av pionerne i dette arbeidet. (Befring, E. (1971) Mentalhygiene i skolen. Spesialpedagogikk, nr. 9, s. 13-21; Mentalhygiene før skolealderen. I Mentalhygiene 1937; Wickman, E. K. (1928) Childrens behavior and Teachers attitudes. New York: Commonwealth Fund; Ødegård, Ø., Sæthre, H., Brinchman, A. (1947). Mentalhygiene. Oslo).

[XIV] Biografiske momenter om Ødegaard finner man i Nordtrønderen (1957) L.A. Ødegaard død, 2. september; L.A. Ødegaards gravferd, 9.september; Over sju hundre elever inntok i går Namsos folkeskole, 3. september; Namdal Arbeiderblad (1957) Skoleinspektør Ødegaards begravelse, 7. september.

[XV] Erling Beisvågble fem år etter førte ansettelse, i desember 1963, enstemmig ansatt som skolesjef i Stor- Namsos. Tre søkere hadde meldt seg. Som nr. 2. ble lektor Bjarne Ragnar Stennes, og som nr. 3 ble skoleinspektør Steinar Reitan (Namdal Arbeiderblad (1963) Erling Beisvåg skoleinspektør i Stor- Namsos, 16. desember 1963).

[XVI] Tormod Sletten var utdannet lærer fra Sagene lærerskole og som psykolog fra Universitetet i Oslo.

[XVII] Opprinnelig var de fleste av fylkeslegestillingene kombinert med distriktslegestilling. “Stortinget har i vedtak av 24. april. 1950 besluttet at Nord-Trøndelag fylkeslegeembete skal bli selvstendig fra 1. juli s.å. Vig var fylkeslege i perioden november 1951 til 1964, og Jonn W. Syse fra 1964-70” (Opplysninger gitt brev av Laila Østgård (2012) hos fylkesmannen i Nord- Trøndelag). Den 6. november 1964 meldte Namdal Arbeiderblad om at Vik skulle forlate fylket.

[XVIII] Tormod Sletten mente at dr.Vogt Thingstad var positiv til, og opptatt av Beisvågs planer.

[XIX] Helge Sivertsen (1913- 1986) var bl.a. kirke og undervisningsminister i perioden 1960-65.

[XX] Sletten skrev om skolepsykologisk arbeid bl.a. i Norsk Skuleblad (1953), nr19, Norsk Skuleblad (1954) nr. 44, Norsk Skuleblad (1955), nr. 11, og i Norsk Skuleblad(1956), nr. 1. Sletten holdt også foredrag “Om skolepsykologisk arbeid” bl.a. på et lærerlagsmøte på Steinkjer 2. mars 1956.

[XXI]Unni Aursnes ble uteksaminert som barnehagelærer ved Barnevernsakademiet i Oslo. Høsten 1959 overtok hun som bestyrer av Barnas Hus i Namsos (Namdal Arbeiderblad (1959) 23. juni; Opplysninger gitt av Tormod Sletten 2013 ). Hennes fulle navn var Ingebjørg Anna Aursnes (Bjørg), født Engesæth.

[XXII] Tormod Sletten va da reist fra Namsos, og man hadde ingen psykolog her i byen.

[XXIII] Tormod Sletten var på det tidspunktet ansatt på Klæbu sentralinstitusjon, og hadde dermed veiledningsansvar for institusjoner som lå inn under sentralinstitusjonen. Sletten som ble den første tilsynspsykologen tilknyttet Klingenbergheimen og Klingenberg skole, hevdet at det var Beisvågs ide å etablere et skoletilbud ved institusjonen, og at han sa seg villig til å samarbeide på områder som testing og veiledning.

[XXIV] Nesten samtidig kunne Namdal Arbeiderblad melde om at det første hjem for miljøskadde barn ville bli lagt til Namsos. Det var Nord- Trøndelag distrikt av Røde Kors som var initiativtaker til dette som en følge av et stadig stigende behov for hjelp til vanskeligstilte barn. Namsos kommune hadde stilt tomt til disposisjon på Sævik. Det forelå plan om plass til 10 barn. Hjemmet var basert på barn bare fra Nord Trøndelag fylke. I gitte situasjoner kunne det være påkrevet å ta barn ut av et hjem for kortere eller lengere tid – for å verne og forebygge at skader oppstår (Namdal Arbeiderblad (1971). Miljøheim for barn blir reist i Namsos, 10. februar).

[XXV]Namdal sykehus kjøpte i 1937 en stor trebygning i Overhallsveien som ble brukt som bolig for sykepleiere.Bygnigen ble reist av byggmester Hans Løe og ble kalt “Hønhuset”( Hildrum & Aakervik(2014) Namsos min by 1845-2015, s. 84). Hønhuset ble imidlertid for det meste brukt som internat med to og tremannsrom for sykepleierelever. Rektor Gunnhild Aardal hadde en periode egen liten leilighet i samme bygget, hvor hun hadde oppsyn med, og førte en streng kontroll med elevene. Elevene skulle ikke bare undervises, men også oppdras. På 1950- tallet var det bare første og andreårselever som bodde der. Tredje året flyttet elevene til en brakke som lå ved innkjørselen. Det ble ikke gitt noe undervisning på “Hønhuset”, den foregikk ifølge Ågot Haugland på sykehuset. I en periode etter krigen ble bygningen brukt som barnehage (Opplysninger gitt av Ågot Haugland, 2014).

[XXVI] Helseeksperten og skolelegen Carl Schiøtz fikk innført den såkalte Oslofrokosten i 1932, som besto bl.a. av grovt brød og frukt. Ideen spredte seg og ble synonymt med medbrakt skolemat, og ble senere benevnt som Sigdalsfrokost.

[XXVII] Jorunn Grande var sekretæren og den som vanligvis journalførte. Hun hadde slik sett innsikt i det som foregikk.

[XXVIII] Historien om Klingenberg skole kan det leses om i artikkelen om Johannes Guldvik av John H. Stamnes i Årboken for Namdal historielag fra 2011).

[XXIX] Klinga sentralskole ble i Namsos skolestyre i mars 1971 endret til Bangsund skole (Namdal Arbeiderblad (1971) Klinga skole omdøpes til Bangsund skole, 31. mars).

[XXX] Dette var da den største grendeskolen på Otterøya. I tillegg til Hasselberg, var det skoler på Devikmoen, Alte, Skorstad, Hoddøya, Beisvågen (Elvalandet) og på Nord-Statland. “Det var vel allerede før Hasselberg skole brant planlagt å sentralisere skolene på Otterøya” (Opplysninger gitt av Gjermund Aglen 2015).

[XXXI] Erling Beisvåg foreslo i januar 1965 at Bangdalen, Klinga og Spillum skulle høre til Høknes skolekrets (Namdal Arbeiderblad 1965, 30. januar).

[XXXII]Per Strandskog fra Vadsø ble i 1970 ansatt som skolebestyrer. Som førstelærer ble Kurt Bolkan ansatt (Fellesavisa (1970) Per Strandskog ansatt som styrer ved Høknes ungdomsskole, 15. januar)

[XXXIII] Det var Kurt Bolkan og Jens Stordal som fikk i oppdrag å gjennomføre avviklingen av realskolen og etablering av 9- årig skole på en forsvarlig måte (Opplysninger gitt av Kurt Bolkan 2015).

[XXXIV] Samtidig med bygging av ny barne og ungdomsskole på Høknes foregikk det også en aktiv innsats for å få distriktshøyskolen til Namsos. I 1965 ble Namsos av Kommunaldepartementet utpekt som prøvesenter i Nord- Trøndelag. Bak dette vedtaket sto et enstemmig fylkesutvalg og et enstemmig fylkesting. Selv om man kunne ane en kommende strid så utløste nok dette en optimisme og en tro på at det skulle gå Namsos sin vei, og flere kommuner engasjerte seg. Som fryktet kom det til dragkamp, og Namsos tapte i forhold til Steinkjer. På Fylkestinget i januar 1970 stemte 19 stemte for Steinkjer, mens bare 15 for Namsos. (Namdal Arbeiderblad (1968) Distriktshøgskolene bør plasseres i de utpekte vekstsentra, 20. august; Namdal Arbeiderblad(1970) Distriktshøgskolen bør legges til Namsos 15. januar; Namdal Arbeiderblad (1970) Nordtrønderne uenige om plassering av Distriktshøgskolen. Men de fleste vil ha skolen i Namsos, 22. januar; Namdal Arbeiderblad (1970) Hestehandel førte til at Fylkestinget bestemte seg for Steinkjer, 30. januar).

[XXXV] Mang en lærer og rektor valfartet til skolen i de første årene for å gjøre seg kjent med en pedagogikk som i stor grad hentet sin inspirasjon fra antroposofien og Rudolf Steiners pedagogikk. Første rektor ved åttekanten skole var Svein Syversen som ledet skolen i perioden 1968 til 1997 (Opplysninger gitt av Paul Henriksen, leder i Hvaler Kulturvernforening).

[XXXVI] Mosse Jørgensen (1921- 2009) var i flere tiår en innflytelsesrik reformpedagog i norsk skoledebatt. Hun var bl.a. rektor ved Forsøksgymnaset i Oslo, og fikk gjennom det være med på oppstart av skolen både faglig og økonomisk. Frihet til individuell utfoldelse var viktig for henne (Koritzinsky, T. (2009). Mosse Jørgensen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 25. august 2015 fra https:nbl.snl.no/Mosse_J % C3 % B8rgensen.).

[XXXVII] Mosse Jørgensen har gjort seg noen betraktninger om sin noe utradisjonelle skolefilosofi i bøkene “Fra skoleopprør til opprørsskole” (1971). Oslo: Pax Forlag A/S og “Skoler jeg møtte” (1997). Namsos: Pedagogisk Psykologisk Forlag 1997. Per H. Andersen (1994) gir også et innblikk i reformbevegelsen i Forsøksgymnaset i Oslo 1966 – 1991” fra 1994. Hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Oslo.

[XXXVIII] Marius Hægstad kan det leses om på Namsos bys historielags internettsider.

[XXXIX] Beisvåg og Renbjør var godt kjente og hadde en god del kontakt. Beisvåg var opptatt av litteratur og at byen skulle ha et godt bibliotek. Allerede ved Nesna Lærerskole fikk han undervisning og deltok i bibliotekstell. Hjemme var det en stor boksamling kunne Edvin fortelle.

[XL] Klinga Almueboksamling kan dateres tilbake til 1885. Første innkjøpet besto av 10 bøker, og ble supplert med likt antall hvert år. I 1959 hadde man 2000 bind i samlingen som nå var lokalisert i kjelleren på nyskolen på Bangsund. Årlig innkjøp i 1959 var på 60 bøker.

[XLI] Lærer Johannes Guldvik var blant de som fikk økonomisk hjelp/lån av Jørgen J. Havik til å starte ved Klæbu seminar, noe som viste hans holdning til opplysning. Guldvik bygde som kjent Klingenberg skole i Klinga, og var lærer der i en årrekke (Bakgrunns historikk kan leses i en artikkel om Johannes Guldvik av John H. Stamnes i Årboken for Namdal historielag fra 2011.).

[XLII] De som hadde hatt negative opplevelser med Beisvåg ønsket alle å forbli anonyme.

 

                                                                                                                        

   

Kalender

November 2018
M T O T F L S
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30

facebook