Namsos bys Historielag

1900 - 1940

Namdalen i sagn og saga

4.jpg

Mange tusen mennesker besøkte Namdalsutstillingen på Raspet, der Namsos Storsenter ligger i dag.

I 1934 ble den store Namdalsutstillingen arrangert i Namsos. Ole Severin Aavatsmark skrev da en artikkel om Namdalens historie i programbladet til utstillingen. Leder Gunnar Hojem i Namsos Bys historielag har skrevet av denne artikkelen, og latt den beholde skriveformen og språkdrakten Aavatsmark benyttet i 1934, for å sette den inn i konteksen den hører hjemme i.

"Når folket i Namdalen i år samles til stevne og til fredelig kappestrid på erhvervslivets forskjellige områder, kan det ligge nær å ofre noen ord på vår landsdel i eldre tider. Det kan selvfølgelig kun bli tale om noen spredte trekk. Norge var fra gammel tid delt i fylker. Noen fylker var små, andre store. Trøndelag besto av 8 små fylker, som uten å være et rike dannet en rettslig sammenslutning. Disse 8 små fylker grupperte seg i to halvdeler, de 4 uttrønderske og de 4 inntrønderske fylker. De hadde hvert sitt samlingssted til ting og til gilde, uttrønderne på Lade, inntrønderne på Mære. Hvert fylke hadde sin høvding, som forestod blotingen og var folkets fører på tinget som i krig.

Namdalen var et eget fylke og hørte således ikke til Trøndelag. Til Naumdøla fylke hørte også Bindalen og Osen. Som andre store fylker var det delt i herreder, som hadde sine herredsting, mens de små fylker i Trøndelag var uten herredsdeling. Som naturforholdene gir Namdalen rang som en særskilt landsdel, således slår også historien fast at den som fylke alltid har hatt en selvstendig stilling med sin egen organisasjon forskjellig fra Trøndelag. Ifølge en gammel overlevering skal vår landsdel ha sitt navn fra an kvinne ved navn Nauma, Trond Semingsens hustru. Det har like lite med virkeligheten å gjøre som at Trondheim har sitt navn efter hennes mann. Som bekjent har Namdalen sitt navn efter Namsens gamle navn Nauma.

Øretinget var felles for de 8 fylker i Trøndelag, Frostatinget gjaldt derimot foruten disse fylker også Namdalen, Møre og Romsdalen. I rettslig henseende stod således Naumdøla fylke under Frostatingsloven og sendte sine nevndemenn til Frostatinget. Vi ser for øvrig at kongelige retterbøter fra det 12. århundre har særbestemmelser for Namdalen. Der er skille mellem «trøndere» og «alle lovfeller».

De store fylker var ofte også delt i to, fire eller tre deler (halfuu, fjordungar, tridjungar). I Namdalen ble det ganske naturlig en todeling, og på den måten fikk man Overhalven og Nederhalven eller Ytterhalven (efri halfa og ytri halfa).

Naumdøla fylke synes å ha vært nærmere knyttet til Hålogaland enn til Trøndelag. Nabolaget ved kysten, hvor den store ferdselsvei lå utenfor, gjorde det lettere og naturligere for namdalingene å komme i forbindelse med håløygjerne enn med folket i bygdene omkring Trondheimsfjorden. Som nabofolk møttes namdalinger og håløygjer ofte i felles interesser, i arbeid og utferd som i gilde. Ved giftermål ble ættene knyttet sammen, og dertil kom at de som hersket over de to fylker, enten som herse, jarl eller konge, for størstedelen hørte til samme ætt. Men ingen har fred lenger enn naboen vil, og det manglet ikke på heftige feider. Det som her er sagt om Namdalen gjelder særlig de ytre distrikter, sjøbygdene. Som folket oppe i dalen bodde mere isolert og avstengt fra den store verden, således er også beretningene om dets liv og virke mere sparsomme.

I vår eldste litteratur er det ofte vanskelig å finne en grense mellem dikt og virkelighet, mellem sagn og saga. Det gjelder ikke minst Namdalen. Det kan her være vanskelig å si når historien avløser sagntiden, nettop fordi sagn og historie så ofte er floket sammen og flyter over i hinannen. Man må iallfall regne med at det går 7 a 800 år av vår tidsregning før man begynner å føle sig på historisk grunn. Vi kjenner ikke navnet på mange av de menn som forestod styret i Namdalen. Den berømte jarle-ætt, som fikk sitt hovedsete på Lade, stammer fra den såkalte Håløygjaætt. Flere av dens medlemmer nevnes som konge i Hålogaland, dels som konge eller jarl i Namdalen. Som en av Håkon jarls forfedre er nevnt Herse, som skal ha vært konge i Namdalen. Fra tiden før rikets samling er også omtalt Brand jarl i Namdalen, og som en av hans etterkommere Harald Trondsen, som kalles Naumdøla-jarl.

Av høvdinge-ætter i Namdalen nevner vi i første rekke den mektige og forgrente Hrafnista-ætten fra Hrafnistad (Ramstad) i Nærøy. Til den hørte Kjetil Høng, som skal ha levd en menneskealder før Harald hårfagre. Er hans bedrifter eventyrlige, så er hans sønnesønn Orvar-Odd ikke mindre navngjeten som en ren sagnfigur. Fra Hrafnista stammer også Toralv Kveldulvssøn, som deltok i slaget på Hafrsfjord på Harald hårfagres side og kjempet på kongens skib, og siden ble en mektig mann i Hålogaland, hvor han bodde på stormannsvis på sin gård Sandnes. Han kom siden i unåde hos kongen som overfalt ham med en hærstyrke, satte ild på hans gård og lot ham drepe.

Da Harald hårfagre hadde vunnet de trønderske fylker, kom han til Namdalen. Hans store samlingstanke møtte mange steder sterk motstand. Naumdøla fylke vant han uten sverdslag. Mens kong Herlaug, rikelig forsynt med mat og drikke, selv tolvte, gikk i haug, valgte kong Rollaug å bøie sig for en ny tids krav og som jarl å tjene den nye konge som representant for enhetstanken. Det var ikke den eneste gang namdalingene handlet på samme måte – villig eller uvillig.

Da Harald hårfagre var blitt landets konge, satte han inn jarler og under dem som regel flere herser. Hans mektigste jarl var Håkon Grotgjardssøn, som hadde hele det nordenfjellske. Namdalen kom således også under ham, og det kan tenkes at Rollaug var hans herse. Efter Håkon fikk hans sønn Sigurd jarleverdigheten, og dennes sønn Håkon regnet Namdalen med til sin fedrearv. I Håkon jarls regjeringstid nevnes Namdalen sjelden. Her som på andre kanter av landet hadde man sikkert også i denne tid sine mektige menn, sine herser eller lendemenn. I slaget ved Hjørungavåg i 986 møter vi således lendemannen Erlend Steik fra Namdalen.

Det var stor misnøye med Harald hårfagres strenge styre, og mange storbønder reiste ut av landet og bosatte sig særlig på Island. Det var også tilfelle med flere storættede menn fra Namdalen. Kjetil Høng den yngre var således en av de første landnåmsmenn på Island. Året etter reiste Skallagrim, en bror av Toralv Kveldulvssøn og far til den berømte høvding og skald Egil Skallagrimssøn, til Island. I Harald hårfagres tid reiste også noen namdalinger til Jemtland og bosatte sig der.

Folket i Namdalen blev nok helt uberørt av Håkon den godes kristendomsforkynnelse. Annerledes stillet det sig med omsyn til Olav Tryggvasons rastløse og kraftige virksomhet. Da han hadde gjort det første forsøk på å kristne Trøndelag og hadde revet ned hovet på Lade, og bøndene så tok til å reise sig mot ham, fant han det rådeligst for det første å vike for overmakten. Han dro nordover for å fortsette arbeidet i Hålogaland, men vendte snart om da han fikk spurt at Tore Hjort, Hårek i Tjøtta og andre slike storkarer rustet sig mot ham. Det er nevnt at han kom så langt som til Namdalen, uten at han fikk gjort noe for sin sak. Da Olav hadde hatt sitt sammenstøt med bøndene på Mære, drog han i 999 med en stor flåte atter nordover. Det heter at han minst en gang hver dag holdt ting med bøndene og krevde at de skulle la sig kristne. Noen motstand hører vi ikke om i Namdalen, og noe lengere opphold her ble det heller ikke tale om. Kongens besøk i Namdalen gjaldt også kun steder hvor han kunne gå direkte fra skibet for å ha møte med folk, altså ytre Namdalen. Folk oppe i dalen fikk vel nøie sig med å spørre tidender om kongeferden langs kysten. Namdalen var i navnet kristnet, men heller ikke mere.

Olav Tryggvasons misjonsvirke var et hastverksarbeid som neppe satte dype merker sig i namdalingenes sinn. Olav Haraldsson tok saken ganske anderledes grundig. Våren 1020 drog han nordover med 5 skib og 360 mann. Allerede i Namdalen tok han til å holde ting med bøndene, og overalt tok namdalingene ham til konge. Han lot de nye kristenlover lese op, og det heter uttrykkelig at kristenretten blev vedtatt i Namdalen. Det fortelles at kongen ikke forlot noe herred, før folket forpliktet seg til å overholde den kristne tro. Han gav sig bedre tid enn Olav Tryggvason og nu kan man gå ut fra at også folket i øvre Namdalen blev tatt med. Namdalen blev vunnet hurtig og på en fredelig måte. Olav dikterte sine betingelser og namdalingene bøide sig. De knurret kanskje litt; men hva hjalp det?

Ytre Namdalen hadde på Njardøy et hov for Njord, som «råder for vindens gang og stiller sjø og ild». Man kan sikkert gå ut fra at også folket oppe i dalen hadde sitt hov, antagelig på Ranemsletta, et naturlig samlingssted for folket i dalen. Og det ligger nær å tenke sig at mens sjøbyggene holdt sig til Njord som kunne skaffe godt fiske, dyrket overhallingene i første rekke Frey, som rådde for regn og sol og fruktbarhet. Vi tenker oss at på disse to steder blev først en kirke reist, en stavkirke, kanskje ved ombygging av det gamle gudehov. På den måten fikk Namdalen to fylkeskirker. Stavkirkene blev senere avløst av de vakre steinkirker. Begge har vært herjet av ilden. Nærøy ligger helt i ruiner, mens Ranem kirke gjennem årene har gjennemgått mange forandringer, at slik som vi ser den i dag, er det lite som minner om den middelalderske fylkeskirke.

At de to halvfylker også senere og på andre områder optrådte som selvstendige enheter, har vi et godt bevis for, idet bøndene i øvre og ytre Namdalen sist i 1270-årene eller noe senere, kanskje først i 1300-årene, fikk sine særskilte segl, som tydelig nok gir uttrykk for de to halvfylkers selvstendige stilling. Vi er så heldige å ha et avtrykk av disse segl, men også kun dette ene. I 1343 blev den unge Håkon Magnusson tatt til konge i Norge, og den 17. juli året etter blev det holdt et hyldningsmøte på Båhus. Her møtte bymennene fra Nidaros, Bergen, Oslo og Tønsberg og bl. a. «aller bønder ok almughi…. Af øfre halfuu og nidri halfuu Naumadals fylkis».

Blant de segl som er vedheftet hyldningsbrevet er de to segl fra Namdalen. På det ene segl står: «S(igilum) Rusticorum de valle Naumu superiore», d. e.: Seglet til bøndene i øvre Namdalen. På det annet: «S(igilum) universitatis (ec (c) les(i)e s(an)cta Maure de Numdal»,     d. e.: Seglet til sanctæ Mauræ kirkesogn i Namdalen. Ecclesia sanctæ Mauræ er identisk med Nærøy kirke sier professor Olaf Kolsrud.

Naumdølafylket hadde også en inndeling i fjerdinger. Etter P. A. Munch var det: Birnudals (Bindalens), Leku, Viknu, Laugsness, Fosness, Vikr, Sævikr eller Sunds, Halmeyar, Skaga, Ranheims, Heylands og Efrihalfu fjordungar. Denne inndeling holdt sig lenge, delvis inn i forrige århundre. Av omsyn til sjøforsvaret var landet fra sjøen innover så langt laksen gikk, inndelt i skibreder. I hvert skibrede var bøndene pliktig til å skaffe et skib med mannskap og utrustning. Naumdølafylket hadde 9 skibreder; men vi er ikke helt sikker på navnene.

Da bøndene reiset seg mot Olav Haraldsson og møtte ham til kamp på Stiklestad, var også namdalingene med. De kjempet sammen med folk fra Møre og Romsdalen under sine lendemenn i en fylking under eget merke på høire side av den store hovedfylking, hvor trønder og håløygjer hadde plass. Antagelig kom også namdalingene snart til erkjennelse av at det var liten grunn til å fryde seg over at de hadde kjempet og seiret for å styrke fremmedveldet og felle ham som stred og falt for den hellige sak.

Det er ut gjennem tidene sjelden vi møter kjente menn fra Namdalen. Blant Magnus den godes menn finner vi Einar som eide gård i Namdalen og mest gikk under navnet Einar namdaling. Han var «rik, av edel tenkemåte og yndet av kong Magnus», deltok sammen med andre namdalinger i slaget mot venderne på Lyrskoghede og reddet på en ridderlig måte en fredløs mann fra kongens unåde. Selv i borgerkrigens tid da folket er oppdelt i flokker som farter om og bekjemper hverandre, er det kun en sjelden gang at Namdalen er nevnt. Da Sverre i 1178 med sine birkebeinere kom tilbake fra Sverige, drog han ned gjennem Namdalen. I Namsenfjorden fikk han noen små skib av bøndene og la så ut til Skingen i Flatanger og holdt husting med sine folk. Hans hærstyrke var sterkt redusert, og det heter at han fikk noen nye folk i Namdalen. I beretningen om slaget på Ilevolden nevner sagaen Ulv av Laufnes som en av Sverres mest betrodde menn. Det er alminnelig antatt at han var fra Lausnes i Flatanger.

Blant de middelalderske litterære frembringelser hever det merkelig verk «Kongespeilet» fra midten av 1200-årene sig høit over de andre. Det må være skrevet i Namdalen eller ialfall av en mann som har opholdt sig i Namdalen og er godt kjent her. I form av en samtale mellom far og sønn får man her et utmerket billede av sed og skikk, av norsk kultur og tidens viden på de forskjelligste områder. Den ukjente forfatter har mange kunnskaper; han har tjent kongen, har besøkt fremmede land og står i det hele på høiden av tidens dannelse. Hans navn er ikke kjent; men han er ganske sikkert en geistlig mann, og det synes ikke uten grunn å være pekt på erkebiskop Einar Gunnarson, som døde 1263.

Fylkenes administrative forhold blev forandret ut gjennem tidene. Jarlene, som hadde en tilbøielighet til å bli noe egenrådige, blev avløst av lendemenn. Senere overdrog kongen enkelte landsdeler til private i forlegning, og de hadde sine fogder som skulde kreve inn skatter og avgifter. Det blev et rent forretningsspørsmål. Den danske stormann Henrik Krummedike hadde således en tid Namdalen i forlening, og da han døde i 1530, fikk enken beholde forleningen på livstid. Under Krummedike møter vi i 1529 den første kjente foged i Namdalen, Nils Ipsen. I et brev til sin herre forteller han at det i Namdalen er flere små øer med god anledning til kobbefangst, som imidlertid fru Ingerd Ottesdatter har lagt under sig. Disse øer bør Krummedike se til å få tak på.

Mens Namdalen før statsforandringen i 1537 var særskilt forlening, kom den efter den tid under Trondheims len, fra først kalt Steinviksholms len, og fogden i Namdalen fikk nu lensherren i Trondheim som sin nærmeste overordnede.

Bøndene var ofte utsatt for meget hensynsløshet av lensherrene og deres fogder, og fra alle kanter av landet hører man særlig om klager over fogdenes framferd. Trondheims len var delvis styrt av dyktige og rettskafne menn; men det motsatte var også tilfelle. Den verste av lensherrene i Trondheim var Ludvig Munk, en hensynsløs og hårdhjertet dansk adelsmann, en ren bondehater. – Han sørget også for å skaffe sig fogder som var hans lydige tjenere, handlet i hans ånd og utsuget bøndene. Også i Namdalen klaget bøndene over fogdene, og de hadde sine dyktige talsmenn. Fra Overhalla nevner vi Frants på Svenning, som møtte på herredagen både i Trondheim og Oslo, hvor han med kraft og dyktighet talte bøndenes sak. Også Nils Olsen Stein i Fosnes var en representativ mann blant bøndene i Namdalen, noe av en bondehøvding. Han henvendte sig med klager til lensherren og møtte på herredagen i Trondheim for å ivareta både egne og andres saker, og det viste seg at han hadde sine papirer og bevisligheter i orden. Han gjorde endog en reise til Kjøbenhavn for å klage til kongen.

I et forsvarsskrift som Ludvig Munk så sig nødt til å komme med i 1597, sier han at overhallingene mere enn andre bønder i lenet har vært «fortrøden, opsætsig og gjenstridig» mot sin øvrighet. Han omtaler «sådanne Kompaner» som Nils Olsen og hans like som farer omkring i lenet og oprører almuen. Han gir i det hele en skildring av forholdene som er mere karakteristisk for forfatteren enn bygdefolket og dets talsmenn. Nils Olsen var visstnok en stridbar herre og kunne være noe ubehersket i sine ord; men han hadde tillit hos bygdefolket, og vi finner ikke noe som tyder på at han eller andre ledende menn drev opvigleri i almindelig forstand, eller at deres virksomhet hadde noen oprørsk tendens.

På herredagen i Oslo 1580 var det reist en ganske alvorlig sak mot bøndene i Namdalen, fordi de ikke hadde efterkommet kongens befaling om mønstring og et påbud om å selge matvarer til kongens krigsskib. For bøndene møtte Frants Svenning, Oluf Bjørndal og Kristoffer Salsnes, som forsvarte bøndene så godt de kunde. Man får også det bestemte inntrykk at bøndenes optreden ikke var uttrykk for noen oprørsånd. De var vant til så mange påbud, hadde ikke den rette forståelse av den utenrikspolitiske stilling på dette tidspunkt og synes nærmest å betrakte det hele som noe utidig anstaltmakeri. De fikk en liten mulkt og fant sig i det.

Mens bønder på flere steder i landet reiste sig til voldelig oprør mot uretten, kjenner vi ikke til noe slikt på våre kanter. Namdalingene har fulgt det sunde prinsipp i lovlydighet å tale sig til rette istedenfor å ta sig til rette.

                                               ----------------------------

I Namdalen, som går «fra grensen og ut til de drivende garn», er satt et naturlig skille mellem de indre og ytre distrikter. Nedover dalen glir Namsen bred og trygg gjennem dype skoger, forbi smilende lier og sletter. Veldig i sin kraft under flommen, rolig og drømmende en stille sommerkveld. Derute går Folla i veldige dønninger mot land med «øer omkring som fugleunger, fjorde i tunger innover dit som det stilner av». Naturen har gjort livskårene og erhvervslivet forskjellig. Men derfor har også gjennem tidene Namdalens sjøbønder og innlandsbønder funnet hverandre gjennom en naturlig vareutveksling. På den måte kom de gamle markeder i stand. Markedet på Mælen var således i århundrer et møtested for sjø- og landdistriktenes befolkning i Namdalen. Her møttes namsbåten og sjøbåten med sine land- og sjøprodukter og her foregikk et tillitsfullt varebytte. Her kunde bli knyttet forbindelser som varte i årrekker. Meltønne mot sildtønne uten å se på varen var bevis for et tillistfullt forhold. Forutsetningen var at de skulde inneholde det beste året gav. Markedslivet kunde vel til sine tider arte sig noe stormende med voldelige opgjør mann og mann imellem; men jeg har aldri funnet noe bevisst motsetningsforhold mellem sjøfolk og landsfolk. Var namdalingene på Lofottur, og det gjaldt å banke staværingene oppe i Grøtøya, kan man lite på at de som gode namdalinger holdt sammen, enten de var fra Overhalla eller Vikna.

Hovednæringen i de indre namdalske bygder har til alle tider vært jordbruket, mens skogbruket senere kom til som den reserve som kunde støtte med noen kapital, navnlig når jordbruket slo mindre godt til. Fra de tidligste tider har de ytre distrikters næringsliv noe ensidig vært bygget på fiskeri. Heri er skjedd en viktig forandring, idet særlig i den senere tid de gode betingelser for jordbruksnæringen også herute på en heldig måte er utnyttet. Det har i høi grad bidratt til også her å utjevne og stabilisere de økonomiske forhold. Utviklingen har i det hele ført til en utjevning i retning av større selvhjulpenhet. Kommunikasjonene har omskapt transportforholdene. I motorens tidsalder er ikke den gamle tuskhandel en naturlig form for varebytte. Forholdet mellem de indre og ytre distrikter er i dag mere preget av samvirke enn av motsetning og motstridende interesser.

Namdalsutstillingen er den store mønstring for Namdalens erhvervs- og kulturliv. Her møter alt folket fra de to gamle halvfylker på Bråholmen under de mer enn 600 år gamle bondesegl, som på utstillingens portal er stillet side om side og her i forening danner det samlende merke. La stevnet kalle til konkurranse og kulturkamp. Det skal samstundes være et håndslag for samfølelse og samvirke i enhetens og fellesskapets tegn."

n1.jpg

Fra inngangsporten til Namdalsutstillingen. Vi ser Trygve Torgersen til høyre i bildet.

 

3_.jpg

Portalen til Namdalsutstillingen som senere ble flyttet opp til Tiendeholmen og Namsos Stadion.

 

Etterord – en liten kommentar om Namdalsutstillingen 1934

Vi fikk forleden dag i hende et flott programhefte for den store Namdalsutstillingen i Namsos i 1934. I hovedkomiteen for denne utstillingen finner vi flere markante personligheter fra Namdalens næringsliv og andre posisjoner her i distriktet. Fabrikkeier M. A. Øyesvold var formann, fylkesagronomassistent Harald Jakobsen nestformann, kjøpmann Johs. Dahl, fylkesskogmester Lornts Stavrum, bonde Jarle Hildrum, meieribestyrer Nils H. Solum, sekretær Aksel Bondø, fru Astrid Spillum, frøken Aslaug Okkenhaug, redaktør Hans Lystad, adjunkt Reidmar Guldal, sekretær for utstillingen var Sigurd Bjørnseth.

Morsomt er det da å fått med seg at den samme Harald Jakobsen i 1961 var formann for den store fylkesutstillingen som gikk av stabelen på Tiendeholmen i 2 bolker det året.

Programheftet var på hele 120 sider i A5-format. Her finner man lister over alle utstillere og konkurrenter. Det var 844 namdalinger av begge kjønn som deltok med utstilling av alt fra matvarer til husflidsprodukter av mange slag. Dessuten deltok et stort antall bedrifter med sine utsøkte varer. Dette var i sannhet en imponerende mønstring av og med namdalingene i denne vanskelige tiden som dette var.

Selv ble jeg mest imponert over å finne en gammel kjenning av meg på deltagerlisten. Han hette Ole Konrad Knutsen med nr. 248. Han stilte ut en premiert sofa i gruppen salmakerarbeide. Imponerende er dette fordi jeg vet at samme Konrad Knutsen ble blind bare 6 år før og lærte seg salmakerarbeidet etter dette. Han fikk både premie og diplom. Den diplomen tror jeg fortsatt eksisterer.

Namdalsutstillingen var en massiv mønstring som viste hva vi namdalingene kan få til når vi samler våre krefter.

Kommentarer og tanker omkring Namdalsutstillingen 1934:

15. – 23. september 1934.

Jeg har hatt anledning til å studere programheftet for dette enorme arrangementet, som fant sted i Namsos høsten 1934. Dette var en mønstring uten sidestykke av namdalsk næringsliv og hjemmeproduksjon, som egentlig er ganske fantastisk, særlig med bakgrunn i de samfunnsforhold som rådde i vårt distrikt på denne tiden. Det hadde siden tidlig på 1920-tallet vært en stor arbeidsløshet og fattigdom i Namdalen. Arbeidsløsheten og håpløsheten preget fortsatt samfunnet. Klassekampen hadde vært svært hard, med streiker, lockouter, lønnsnedslag og oppsigelser. Alt dette kom i kjølvannet av den store pandemien – Spanskesyka som herjet hele verden fra rundt 1917 til utpå starten av 1920-tallet.

I Namsos hadde det store Bjerkhoelbruket gått over ende i 1924, Namsen Trælastforening ble avviklet i 1925 og Spillumsbruket gikk konkurs i 1933. Namsos kommunes økonomi gikk fullstendig i vranglås i denne perioden, da store deler av byens befolkning havnet på fattigkassa.

På denne bakgrunn er derfor denne massemønstringen, som ble gjennomført midt oppe i alle disse problemene, særdeles imponerende. Det er også fantastisk å se hvordan hele Namdalen sto bak dette arrangementet. Her deltok de alle sammen, både store og små aktører.

2_.jpg

Hovedkomiteen for Namdalsutstillingen i 1934.

Hovedkomiteen

I hovedkomiteen hadde vi: Fabrikkeier Magnus A. Øyesvold som formann, fylkesagronomassistent Harald Jakobsen var nestformann, kjøpmann og bokbinder Johs. Dahl var styremedlem, (han var for øvrig også ordfører i Namsos på denne tiden), fylkesskogmester Lorentz Stavrum, bonde Jarle Hildrum, meieribestyrer Nils H. Solum, sekretær Aksel Bondø, fru Astrid Spillum, frøken Aslaug Okkenhaug, redaktør Hans Lystad og adjunkt Reidmar Guldahl utgjorde resten av styret.

Utstillingens sekretær var: Sigurd Bjørnseth.

Pressekomiteen

Utstillingen hadde også egen pressekomite som bestod av: Redaktør Hans Lystad, formann, Peter Jæger Leirvik og Helge Svenning.

Noen korte kommentarer om disse menneskene kan være på sin plass.

Magnus Øyesvold eide og drev Øyesvold Maskinfabrikk i Overhalla. Der produserte de landbruksmaskiner som bl. a. potetopptakere, gjødselspredere, sagbruksutstyr og langrennski. Det var en etter datidens målestokk meget betydelig virksomhet.

Harald Jakobsen var også med og arrangerte den store Fylkesutstillinga som gikk av stabelen i 1961. Da var han formann i arrangementskomiteen.

Johannes Dahl ble valgt som ordfører i Namsos i 1931. Han var egentlig venstremann, men ble valgt inn på Avholdsfolkets liste. Avholdsbevegelsen sto veldig sterkt i distriktet på denne tiden. Dette var også i den såkalte forbudstiden hvor alt salg og distribusjon av alkohol var forbudt.

Lorentz Stavrum var også formann for Namdal Skogselskap. Det skal visstnok være han som plantet den kjente furualleen som går langs begge sider av Namsbrufyllinga på Spillumsida.

Jarle Hildrum eide og drev gården Hildrum-Bjørum, som den gang lå i Vemundvik kommune.

Nils H. Solum var først bestyrer av Skage Meieri, senere overtok han ledelsen for Namsos Meieri, og bygde nytte meieri i Havnegata rett før krigen.

Reidmar Guldahl var lærer i Namsos-skolen. Guldahl-parken på Prærien er oppkalt etter han.

Hans Lystad var redaktør i avisa «Namdalen».

De øvrige har jeg lite kunnskap om.

Pressekomiteens folk:

Hans Lystad var som tidligere nevnt redaktør i avisa «Namdalen», som var organ for Bondepartiet.

Peter Jæger Leirvik hadde vært redaktør for samme avis på 20-tallet. En meget historieinteressert herremann. Han var redaktør for Namdal Historielags årbok i en årrekke etter starten av dette laget. Han var også meget engasjert i etableringa og oppbygginga av Namdalsmuseet midt på 20-tallet. Etablerte også et eget museum på Årfora i Nærøy kommune.

Underkomiteer:

De etablerte også flere underkomiteer som f.eks. en komite for Jordbruk. Der var følgende personer aktive: Jarle Hildrum, formann, Olav Bog, Magnus Five, John Strand Veium, P. S. Haugdal og Sigmund Spillum som sekretær.

En komite for Skogbruk, jakt og sportsfiske. Den hadde følgende medlemmer: Lorentz Stavrum, formann, målersjef Olav Flotten, Skage, nestformann, forstmester Eliassen, Bangsund, skogmester Per Skarland, Harran, Oskar Formo, Grong, ordfører Martin Bjerken, Grong, forstmester Hals, Namsos.

Komiteen for Gårdsprodukter, hadde følgende sammensetning: Nils H. Solum, formann, Johan G. Sellæg, Johan Mork, fru Ragna Flaat og med Olav Benum som sekretær.

Avdelingen for Hagebruk hadde følgende styre: Harald Jakobsen, form. og sekr., Per Hildrum, Gisle Lysberg, Anna Henriksen og Olav Bjerken.

Fiskeriavdelingen hadde følgende styre: Aksel Bondø, form., J. E. Løvmo, Birger Brandtzæg, sekr., Oskar Kvaløsæter, Aksel Ramfjord og Erling Fjær.

Komiteen for mannlig husflid hadde denne sammensetninga: M. A. Øyesvold, formann, Birger Dahl, sekr., Jul Johnsen, Nils Kløvjan og Fr. Lie-Gjeseth.

Komiteen for kvinnelig husflid fikk følgende sammensetning: Fru Astrid Spillum, formann, fru Astrid Lysberg, frøken Elisabeth Holst, sekr., fru Borghild Kløvjan, fru Kaja Severeide, fru Jenny Mørkved, fru Magnhild Wibstad og fru Ingeborg Lystad.

Dessuten hadde de en egen komite for huslig økonomi, hvor frøken Åslaug Okkenhaug var formann, fru Kaja Bjørum, fru Ingeborg Stene, fru Brynhild Mørkved, fru Oddny Sagmo og fru Julie Johansen var sekretær.

Et styre for Messe og demonstrasjonsavdelingen måtte man også ha. Det styret bestod av: Johs. Dahl, form, Hans Lystad, sekr., Johs. J. Sellæg, H. B. Bragstad og Sigurd Bjørnseth.

Egen kulturhistorisk avdeling ble det også plass til. Styret der besto av disse herrene: Reidmar Guldahl, form., Peter Jæger Leirvik, Paul Woxeng og Ivar Aursnes som sekretær.

I de forskjellige fagområder ble det oppnevnt en hel serie med dommere, som sørget for god og uhildet vurdering av de forskjellige utstillingsobjektene.

Alle kommunene oppnevnte egne bygdekomiteer som sørget for at de respektive kommuners interesser ble ivaretatt.

Åpningen

Åpningen foregikk lørdag den 15. september kl. 14.00. Åpningstalen ble holdt av stortingsmann Ivar Kirkeby-Garstad. Musikk sørget Overhalla orkester og Namsos Musikkforening for. Sangen stod Namsos Sangforening for.

Hele åpningsseremonien ble kringkastet.

Deretter var man i full gang med en møteserie Namdalingene og Namsosingene neppe hadde sett maken til. Det startet med et møte i regi av Den Norske Nationalforening mot Tuberkulosen den 16.9, hvor det ble holdt foredrag av 3 ledende medisinere innen fagområdet, nemlig fylkeslægen og dr. Wendelbo. Senere på kvelden holdt dr. Øverland sitt foredrag. For oss som lever i dagens virkelighet er det kanskje vanskelig å ta inn over seg den enorme påvirkningen tuberkulosen hadde på hele samfunnet på denne tiden. Muligens kan dette sammenlignes med den pandemien vi står oppe i dag. Forskjellen er nok bare at tuberkuloseepidemien varte i ti-årsvis.

Deretter fortsatte man med Årsmøte i Namdal krets av Norges Bondelag den 20.9.

Dagen etter var det Bondekvinnelagenes tur med fellesmøter.

Lørdag den 22. var det husmordag med foredrag av fru Tilla Valstad med innlagt besøk på både utstillingen og noe de kalte Melkemessen.

Namdal Skogselskap holdt sitt årsmøte fredag den 21.9.

Melkemessen foregikk i Arbeidersamfunnets lokaler i Kirkegata.

Det var også mange kor- og musikkforeninger som holdt opptredener under arrangementet.

Til og med Nord-Trøndelag Høire hadde lagt sitt årsmøte til byen i anledning utstillingen.

Utstillerne:

Tar man for seg listen over utstillere og deltagere er denne rett og slett ganske imponerende. Her viste man frem sine produkter, både de store og små produsentene. I hovedavdelingen for landbruk deltok 75 utstillere. Omfanget var like imponerende; her ble stilt ut alt mellom byggetegninger, poteter og frø, korn, hespel med lin, skjellsand. Fra Vemundvik Gamleheim bidro de med et produkt som i dag kanskje er litt utafor det man tenker seg fra en gammelheim. De bidro med torvstrø.

I hovedavdelingen for skogbruk

deltok selvsagt de ledende bedriftene innenfor distriktet. Her finner vi Bangdalsbruget med en inngående beskrivelse av sine skoger, verdiansettelser, modell av skogstue. Prøver på trelast og tremasse.

Her er også Van Severen & Co. Ltd. og datterselskapene A/S Namdalens Træsliperi på Lauvsnes og selskapet A/S Namsen Trælastforening, representert med egen stand hvor de presenterer prøver på trelast og tremasse og for øvrig i fotomontasjer viser frem sine aktiviteter.

I denne gruppen deltok i alt 21 utstillere. Her finner vi Namdal Tømmermåling som viser frem sitt måleutstyr. Dessuten finner vi den kjente smedforretningen på Bangsund, Arild Raaen som viser frem en hel del av sitt varesortiment innen skogbrukssektoren, som økser, blinkøkser, fløterhaker, huggeklaver, tømmersakser og mye annet.

Det var også mange som deltok her med saker som tretjære, brenntorv, sjingel av fjellgran og mye annet som ble skapt rundt omkring i Namdalen.

Namdal Skogselskap viste frem viktigheten av det arbeidet de drev innen skogkultur og planteproduksjon, for å utvikle skogen og derigjennom hele Namdalen.

Avdelingen for jakt

viste frem en mengde utstoppede elghoder, elgskaller, utstoppede fugler og elggevirer. Her ble også utstilt en mengde gamle fangstredskaper og teknologier. Hjorten hadde også fått tildelt sin plass på utstillingen.

Ferskvannsfiskeriene

tok også for seg gamle teknikker og båttradisjoner fra Namsen. Gamle fiskestenger og sneller ble også utstilt.

Gårdsprodukter

hadde en betydelig plass på utstillingen, med i alt 41 utstillere med stort og smått. Her finner vi et stort utvalg i smør og oster av forskjellig kvalitet.

Avdelingen for hagebruk

med 68 deltakere omfattet alt fra planlegging av hageanlegg til hobbyproduksjon av grønnsaker og bær. Hovedsakelig privatpersoner, men også gartnerier, ungdomslag og skoler var engasjert innen dette fagfeltet.

Avdelingen for fiskerier

hadde mange aktive bedrifter og enkeltpersoner med, for å vise frem sine produkter og forskjellige aktiviteter. Det var bedrifter som produserte liner og fiskegarn. Renset dun fra Karstenøy i Vikna, tran fra Nordøyan, fiskehermetikk fra A/S Brandtzæg Canning på Abelvær. De leverte også tran fra sitt anlegg på Sør-Gjæslingan. Olav B. Olsen i Namsos viste fram sin fiskepudding, kaviar, seifilet og røkt torskefilet. De lokale ruteselskapene viste frem modeller av sine rutebåter. Det var i alt 29 stands på fiskeriavdelingen.

Det var også en avdeling for «mannlig husflid»,

hvor herrer fra Namdalen kunne vise frem sine kvalitetsarbeider. En leverte en treskål i bjerk, en annen et skrin, et sjakkspill, rundt stuebord og barberskrin. Dessuten kunne man se korgfletting av flere typer. Det ble utstilt forskjellige typer høvler, flaggstenger, øsekar, bokarbeider. Ole Andvik stilte ut en selvlaget taksponkniv, lekthammer og tollekniv med slire. Det var i hele tatt en flott dokumentasjon av et meget høyt håndverksmessig nivå, omkring i mange små og mellomstore bedrifter i området. Til og med et hjemmelaget fotoapparat ble framvist. I alt 116 utstillere viste frem sine produkter i denne avdelingen.

Kvinnelig husflid

var også godt representert. Her var både garnproduksjon, labber, duker, halvulltøy, linduker, vadmel, keramikkproduksjon, åkleer, sjøvotter og plantefarvede ullgarn. I denne gruppen ble det også utstilt mange eldre ting, av betydelig historisk interesse. Dette var uten tvil den største gruppen utstillere under samme fortegnelse, i alt 316 stands var det av denne kategorien.

Huslig økonomi

var også et viktig område. I denne gruppen ble det utstilt en mengde forskjellige hjemmelagede viner, som portvin, ripsvin, rabarbravin, hjemmelaget øl, nypevin, fikenvin, maltøl. I sannhet et enormt utvalg. Dette var vel faktisk rett etter at den berømte forbudstiden var avviklet. I tillegg var det en enorm mengde forskjellige matvarer som ble utstilt på denne avdelingen. Her deltok i alt 132 utstillere.

Hovedavdeling 9 – Messe og demonstrasjon:

Kjente namdalske bedrifter fikk her anledning til å vise frem sine varer; vi ser at L. Johansen stilte ut sin kaviar og multegrøt, Namdal Fjærfelag viste frem hønsehusinnredninger, Grong Trevarefabrikk stilte ut en dør, et vindu og en sløidhøvelbenk, Brauten Vognfabrikk, en kistevogn og ett sett støttinger. Harald Havik stilte ut et foto av et kjøkken han hadde laget og av en spisestue. Andreas Braateng viste fram et stuemøblement i polert bjerk. Peder J. Leksaas et par tolvtoms hjul med beslag, en båndkniv og ett tappjern samt en hastighetsmåler. Fridtjof Romstad stilte ut sin honning. Arne Hundseth fra Namsos kunne vise fram sin barnepose av fåreskinn samt to sider lær. M. A. Øyesvold stilte selvsagt med sin Nauma gjødselspreder, potetsorterer, sleperiver, veiskrape, vognhjul og en del skipar, sagutstyr og mye annet. M. & J. Haugum stilte ut vinduer i karm og to dører med karm. Haugum Mølle viste varesortimentet fra sin møllevirksomhet. Johan Bruun-Olsen viste et utvalg skotøy fra sin fabrikk i Overhalla. Kalkstensmel fra Fjeldseth i Klinga hadde naturligvis funnet en plass i denne gruppen. Namsos Meieri viste frem sin kvalitetsmelk, Namsen Trevarefabrikk sine dører og vinduer. Baker Alfred Schjølberg stilte med marsipankake, kransekake og 3 sorter kavringer. Johan Hansen fra Namsos stilte ut kurvstoler, gulvlampe, barnestol og diverse kurver. Jul. Johnsen Skofabrikk på Bangsund hadde en stand med forskjellige skotøy. Namdalens Ullvarefabrikk var godt representert med egen stand. Einar Sjølstad hadde konstruert og leverte lytteapparater for revgårder. Namsos Margarinfabrikk viste frem sine margarinprodukter. Søstrene Evensen hadde et skap fullt av delikatesser. Her finner vi også igjen Arild Raaen med sine smedprodukter. Namsos Møbel & Trevarefabrikk med dør i karm og komplett soveromsmøblement. Leif Østring stilte også med et møblement. Kunstmaleren Roald Renbjør var representert med 4 bilder. T. Busch i Namsos stilte ut skotøy. O. C. Dahl viste frem bokbind – løsbladbøker – arkivsaker og Namdalskart. Så finner jeg en kjenning, Ole Konrad Knutsen fra Namsos. Han ble blind i 1928. Før dette var han vognmann. Utdannet seg til salmaker etter dette. Stilte ut en sofa som sitt salmakerarbeide til denne utstillinga.Han fikk diplom for denne. En fantastisk prestasjon etter kort tid og uten syn. Survik Mølle i Survika viste hva de kunne ved å stille ut sitt sortiment av grynmel, gryn, bygg, byggmel og sammalt havremel. Både Felleskjøpet og Statens Kornforretning var til stede og viste seg fram. Norsk Hydro hadde egen stand. Sildoljefabrikken «Sild» på Vikan var representert. Det samme var slakter Aakervik i Namsos. Til slutt ser vi at flere lokale namdalskunstnere stilte ut sine malerier.

I alt var 256 utstillere med på denne gruppen.

Kulturhistorisk avdeling:

Her presenterte man en Namdalsheim fra 100 år tidligere, altså rundt 1834. Utstillinga tok utgangspunkt i hvordan rommene på en bondegård var innredd på denne tida. Dette for å minne om hvordan menneskenes livskår var før i tida.

Som et spesielt bidrag til kulturhistoria hadde Paul Woxeng stilt til disposisjon fra sin rikholdige privatsamling forskjellige ting, deriblant en 100 år gammel fiskerbåt av Bindalstypen, ett 100 år gammel kveitvad, taug av hest- og kuhår, gamle angler, vadbein og sildgarn fra 1823, torskgarn fra 1843, mm.

Etterord:

Jeg kan ikke annet enn å bli meget imponert over denne mønstringen. Det arbeidet som ble lagt ned av alle aktørene er rett og slett så mektig og sterkt og viser oss et Namdalen som står sterkt på egne ben. For den som leser dette er det viktig å huske at dette ble foretatt i en tid hvor skillene i samfunnet var meget sterke og klassemotsetningene svært skarpe. Dess to mer imponerende er det at dette lot seg gjennomføre. Dette beviser nok en gang at når namdalingene forener sine krefter kan de oppnå hva de vil.

Det kan være på plass med noen korte kommentarer om forfatteren av denne artikkelen. Han var veldig produktiv i hele sin karriere. Senest i år fant vi i Namsos Bys Historielag ett bokmanus han skrev i 1932 om Hans Nielsen Hauge og hans aktiviteter i Namdalen rundt år 1800. Dette manuset fant vi blant en mengde andre saker som vi hadde tatt vare på etter Jens Anton Andersen. Manuset er nå under digitalisering av hans oldebarn, Ivar Hustad.

aavatsmark.jpg

Ole Severin Aavatsmark fotografert av Birger Dahl i Bråholmgata rundt 1930.

O. S. PEDERSEN           -             O. S. AAVATSMARK

Han må være tidenes kulturpersonlighet i Namsos. Hans fødenavn var Ole Severin Pedersen. Han var født på Leer i Grong, den 10. august 1855. Han tok eksamen fra Klæbu seminar i 1874. Året etter ble han lærer i Namsos folkeskole. En stilling han hadde til 1920. Han studerte musikk hos Ludv. M. Lindemann og senere ved Musikkonservatoriet i Kristiania. I 1881 ble han ansatt som organist i Namsos kirke. Denne stillingen ivaretok han i 50 år. I tillegg til musikken var han også engasjert i sangens verden. Blant annet ved å gi ut «Sangbok for den norske skole» i 1898. Dessuten skrev han også ei bok om bondehøvdingen Hans Barlien. I tillegg til alt ovenfor nevnt ble han også redaktør for Nordtrønderen fra 1892. I 1893 ble han første gang innvalgt i bystyret i Namsos. Han var byens ordfører 1906-1907 og nok en gang 1911-1913. Han var stortingsmann fra 1906-1909 og varamann fram til 1918. Etter hvert gikk han over til å kalle seg Avatsmark. Gjennom et langt liv var han lærer, redaktør, organist, forfatter, ordfører. Han virket også som initiativtaker i forbindelse med grunnleggelsen av Namsos Arbeidersamfunn og i en masse andre sammenhenger. I hans mest aktive periode hadde han en finger borti det meste som skjedde i Namsos. Praktboka «Namsos, byens anlegg og utvikling fra 1914» på knapt 500 sider er også hans verk. Et solid stykke arbeide. I Namsos er hovedparken i byen blitt hans park, Avatsmark-parken. I den vestre enden ser vi en byste av karen. Parken er som sagt oppkalt etter han og det med god grunn. Den ble anlagt etter initiativ av han. Han opplevde dessverre ikke at den sto ferdig, idet han døde rett før den var ferdig, 11.10.35. Parken sto ferdig i 1936.

 

NAMSOS BYS HISTORIELAG,

Gunnar Hojem, leder

Kalender

Oktober 2021
M T O T F L S
1 2 3
4 5 6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27 28 29 30 31

facebook