Namsos bys Historielag

1900 - 1940

Klassekampen i Namsos for 100 år siden

 

 

thornes.jpg

Hermann Thornes taler til folket 1. mai 1922.

 

Arbeidslivet i Norge var preget av mye uro i mellomkrigsårene. I Namdalen var det også konflikter mellom partene, og spesielt innenfor trelastbransjen var det flere tøffe arbeiderkamper.

Men allerede i 1912 streiket arbeiderne ved Bangdalsbruket på Bangsund. Streiken oppstod i forbindelse med forhandlingene om en ny tariff, men ble avblåst etter kort tid.

”Det har i nogen tid vært forhandlet om ny tarif, og saavidt vi vet, var der opnaad overenskomst, og der skal endog i sidste uke være arbeidet efter den nye tarif. Paa grund av en mindre uoverenstemmelse nedla saa arbeiderne i dag arbeidet uten sædvanlig opsigelse”, skrev avisa Nordtrønderen om konflikten.

Først på 1920-tallet var det flere alvorlige konflikter i norsk arbeidsliv. Store deler av næringslivet opplevde gode tider under og like etter første verdenskrig, og lønningene steg. Men utpå 1920-tallet kom baksmellen for mange bedrifter, og det kom krav om lønnsreduksjoner. Derfor gikk sjømennene til streik i 1921, og flere fulgte etter. 

1200 samlet seg

22. mai 1921 fikk man et forvarsel om hva som var i emning også i Namsos-distriktet. Da ble det arrangert en stor demonstrasjon i byen. Under mottoet «Arbeide eller underhold» samlet 1200 arbeidere fra både Namsos, Bangsund og Salsbruket seg i Namsos.

Avisa Namdalens Socialdemokrat (senere Namdal Arbeiderblad og Namdalsavisa) skrev om en vellykket demonstrasjon: «Det største tog som har gaat gjennem Namsos gater – under toner fra 3 hornmusikklag, under 9 faner og 7 merker. 150 frammøtt fra Bangsund og vel 30 fra Salsbruket».

Det var Hermann Thornes som holde hovedtalen utenfor Folkets hus oppe i Carl Gulbransons gate, og i demonstrasjonstoget som gikk både i sentrum og i Vika ble det båret faner med disse slagordene:

«Sænk ikke sjømændenes lønninger. Deres sak er vor sak» (Kaiarbeiderforeningen), «Retten til arbeide til frygd for vort hjem» (Namsos typ. Forening), «Vi kræver arbeidets ret, ingen lønsreduktioner» (Namsos sagarbeiderforening), Bedriftslivet bør sættes under samfundets kontrol, ingen sænkning av lønningerne» (Namsos Soc. Dem ungdomslag), «Det knaker i samfundets fuger og baand, la falde hvad ikke kan staa, «Ned med jobbere og spekulanter».

Thornes ga den borgerlige regjeringen og arbeidsgiverne skylden for problemene, og sa blant annet:

«Denne streiken er rette mot samfundets fiender, mot de norske arbeidsgivere som er de mest ondartede av alle. Her maa alle arbeidere staa last og brast, og det er arbeidernes pligt at gripe til hvilket som helst middel. Man maa ikke la sig slaa uten at sætte sig til motverge».

Landsomfattende streik

Streiken blant sjøfolkene førte til en landsomfattende storstreik i Norge i 1921. Fagbevegelsen fryktet at kravet om lønnsreduksjoner fra norske redere på opptil 33 prosent, ville følges opp av andre atrbeidsgivere.  Konfilkten varte fra mai til juli og rammet norsk arbeidsliv hardt. Til slutt ble man enige om en reduksjon av lønningene med 12 prosent, og ytterligere fem prosent fra 1. desember 1921. Denne løsningen ble senere mønster for senere tarifforhandlinger i arbeidslivet.

I Namsos fulgte Namdalens Socialdemokrat opp streiken med flere artikler. Blant annet om blokadene som de streikende gjennomførte for å hindre næringslivet i å få inn varer. De skrev også om streikebrytere i byen, og navnga disse.

«Bryggemændene hos Einar Hustad har varslet at de ikke utfører lossing og lasting av gods som sendes og ankommer med streikebaater. Lørdag kom «Liafjeld» fra Trondhjem med post og en del last. Den blev losset ved den gjenvbærende bryggemand paa Namsos Dampskipsselskaps ekspedition, her XX, samt av en del andre. En del kjøbmænd her i byen møtte op og tok sine varer av heisen. De fleste varer kom til Asbjørn Olsen som selv tok mot varene for at spare sine bryggemænd til dette arbeide. G. Danielsen fikk en hel del melk, kondenceret, L. Johansen, O. S. Ranum, fik ogsaa en del varer».

«Igaar gik en hel del til arbeidsnedlæggelse. Baade de organisrte og uorganiserte som var i nødsarbeide i byen og i Vemundvik forlot arbeidet. Anlægsarbeiderne ved Namsos bro gik fra igaar ved middagstider. Streiken maa sies at være effektiv her nu. Og det maa sies til det store gross uorganiserte arbeideres ros at de viser sin sympati for sjømændene paa en ganske grei og god maate».

Også i 1923 streiket sagarbeiderne i Namsos for bedre lønnsforhold – den såkalte landstariffen som omfattet 34 bedrifter rundt om i landet. Sagbruksarbeiderne streiket i flere uker for bedre lønn.

Streikeleder var Angell K. Strøm, og han ble intervjuet av Namdalens Socialdemokrat:

«Stillingen blant de streikende her på stedet er god. Vi er forberedt paa at gaa 6 uker, men før vi godtar rigsmæklingsmandens forslag, skal vi gaa ut aaret. Som du huser saa fik vi marsreguleringen, som gjorde et stykt indhug i vor løn, og nu skal vi kanskje yderligere gaa med paa et nedslag, nei aldrig i verden. Det maa dog være en grænse for hvad der kan byrdes, ogsaa en sagarbeider».

Streikebrytere

Avisa ga ros til namsosingenes holdninger til de streikende, men gikk til hardt angrep på lokale streikebrytere i 1923. Navnene på disse ble skrevet i avisa, men de er ikke tatt med i denne artikkelen.

«Med undtagelse av nogen faa der har solgt sig paa aarsløn og som finder sig til rette som «rumpedrag» for arbeidsgiveren, er der ikke et baand fra byen som har rørt sig for at udføre sagarbeide og derved gjøre arbeiderne kampen længere og surere. Men derimod fra landet. Paa Namdalsbruket arbeider saaledes nu 4 mænd, gaardmandssønner fra landet. De har ikke hat arbeide paa saga før, men er under streiken kommet direkte hit fra landet for at falde de streikende sagarbeidere i ryggen.

Fine poder! En klæbrig, stinkende skamplet paa den bygd som har avlet dem. Tænke sig at reise inn fra landet for at falde byens ærlige, streikende sagarbeidere i ryggen, for at sult ut disses hustruer og barn som sitter hjemme og ser i møte den tid da saga atter en gang kan begynde at gaa. Hvilken bygd er det i Namdalen som har avlet og alet disse poder? Disse ækle «lusrygger»? Navnene tyder paa at de stammer fra øvre Namdalen. Skal det være vort stolte Overhalla, eller det sterke Grong, Harran eller Høilandet. Hvilken bygd skal vedkjende sig disse – disse fine fyrene».

I 1926 var det klart for enda en streik i trelastbransjen. Dette var en sympatistreik for streikende tømmerfløtere. Bakgrunnen for konflikten var at brukseier Collett ved Bangdalsbruket ikke ville ha noe å gjøre med organiserte fløtningsarbeidere. Dermed la de organiserte arbeiderne ned arbeidet, men de uorganiserte fortsatte fløtningen av tømmer. Dette utløste altså en sympatistreik ved sagbrukene i Namsos.

Arbeidet stoppet opp 21. juni 1926, og Van Severen måtte stoppe fløtningen av 9000 tylfter tømmer som skulle skjæres den kommende vinteren. Det fikk naturligvis dramatiske konsekvenser for sagbruket, som ikke klarte å holde arbeidet i gang så lenge de hadde ønsket.

Mandag 7. juni ble det holdt et massemøte oppe i Fredriksbergparken hvor høvleriforbundets formann, Eriksen, holdt tale til arbeiderne. Men også uorganiserte fløtere fra Bangdalsbruket møtte fram, i tillegg til brukets disponent og en forstmester. Dette førte til munnhuggeri og krangling, ifølge avisa Nordtrønderen.

La ned arbeidet

Sympatistreiken førte til at 200 menn la ned arbeidet i Namsos, og sammen med Bangdalsbruket og tresliperiene på Salsbruket og Lauvsnes omfattet konflikten mellom 400 og 500 menn.

I 1926 måtte sagbruksarbeiderne akseptere nye lønnsreduksjoner. I Namsos gikk lønningene ned med mellom åtte og 15 prosent. Dette førte til en ny streik blant 300 arbeidere i Namsos, men konflikten ble stoppet etter kort tid.

Denne konflikten ble den siste store i Namsos-distriktet i mellomkrigsårene. Arbeiderpartiet overtok som kjent regjeringsmakten noen år senere, og det førte til roligere tider i forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere.

Etter krigen har det vært ganske rolig rundt om på sagbrukene i Namdalen. På Spillumsbruket var det i juni 1972 en tre dagers streik for et krav om 70 øre per time i tillegg til tariffen. 35 arbeidere streiket, og disponent Reidar Kvaløsæter karakteriserte streiken som ulovlig.

I oktober 1974 la arbeiderne ved Van Severen i Namsos ned arbeidet i protest mot lønningene. Også denne streiken mente ledelsen var ulovlig.

Siden den gang har det ikke vært større konflikter innen trelastindustrien i Namsos-distriktet.

Men tilbake til de tøffe mellomkrigsårene hvor streker altså lammet hele samfunnet i flere runder – over hele landet – men også her i Namsos.

Utgangspunktet var flere år med lav arbeidsledighet, stigende priser og lønninger etter første verdenskrig. Dette førte til at den økonomiske krisen også rammet Norge fra 1920.

For i årene etter den første verdenskrigen fikk ikke bedriftene lenger solgt varene sine like lett som før, og prisene falt. Stadig flere mistet jobbene sine, og i 1921 krevde Arbeidsgiverforeningen å sette ned lønningene i Norge med inntil 25 prosent.

Krevde lønnsreduksjon

Men skipsrederne krevde en lønnsreduksjon på 33 prosent, og da gikk sjøfolkene til streik. Redernes utspill fikk dramatiske følger, og den 9. mai gikk også Matros- og fyrbøterunionen til streik. Snart var storstreiken et faktum. Fra 26. mai 1921 ble 120.000 LO-medlemmer tatt ut i streik over hele landet. En streik som varte fram til i juli.

Flere steder i landet ble det slåsskamper og opptøyer mellom streikebrytere og de som tidligere nevnte streikende, men så galt gikk det heldigvis ikke i Namsos. 1921-streiken endte med en lønnsreduksjon på 12 prosent, og ytterligere fem prosent fra 1. desember 1921.

Men lenge før de store politiske konfliktene på begynnelsen av 1920-tallet, hadde sosialistene i Namsos vært aktive. Organisasjonen stilte liste for aller første gang i Namsos til lokalvalget i 1898. Det var dette årete Namsos Arbeiderparti for øvrig ble stoiftet – i Børstadgården i Overhallsvegen – som den gangen var kafe.

I 1898 fikk arbeiderbevegelsen inn tre representanter i Namsos bystyre. De tre pionerene innen fagbevegelsen i byen var Mikal Johansen, Ingebrigt Jakobsen og Ludvig Nilsen. Den gangen var det lokalvalg hvert tredje år.

Også i 1901 fikk Arbeiderorganisasjonen inn tre representanter. I 1904 fikk de inn seks representanter i Namsos bystyre som til sammen hadde 20 medlemmer den gangen. I 1907 var Arbeiderpartiet det største partiet i Namsos da de fikk inn åtte representanter, uten at de fikk verken ordfører eller varaordfører. Og siden 1907 har Arbeiderpartiet alltid vært det største partiet i Namsos, med unntak av i 2003 da SV fikk flest stemmer. Trolig som følge av etterdønningene etter bompengestriden et par år tidligere.

For Namsos har alltid vært en av landets aller rødeste kommuner siden starten av 1900-tallet .

Men politisk makt fikk ikke partiet før etter valget i 1922. De borgerlige samlet seg alltid om å holde sosialistene unna ordførerstolen, men etter 1922-valget var det altså slutt. På den tiden var arbeiderbevegelsen splittet i to partier. Arbeiderpartiet som var kommunistisk og tilhengere av Sovjetunionen, og Sosialdemokratene. I Namsos fikk Arbeiderpartiet flest stemmer under valget i 1922, og fikk inn ni representanter. Sosialdemokratene fikk seks, Det liberalkonservative parti 5, Avholdspartiet 4, Venstre 3, og Det radikale folkeparti 1 representant.

Jernbanearbeidet

Men la oss se litt nærmere på situasjonen i Namsos på den tida som altså førte til at velgerne ønsket en sosialistisk maktovertakelse i byen. For Namsos var også hardt rammet av arbeidsledighet tidlig på 1920-tallet. Først på 1920-tallet var ledigheten så stor at bystyret skrev brev til regjeringen og ba om at det ble satt i gang nødsarbeid i Namsos.

«Bystyret blev i gaar med kort varsel indkaldt til møte for at behandle en henstilling til regjeringen om igangsættelse av nødarbeider.

Samtlige inden Namsos nye bygrænse beliggende sagbruk – i alt fire – blir i de første dage nødt til at indstille driften eller drive med en ubetydelig arbeidsstokk. Grunden er trælastmarkedets nuværende stilling. Det er ingen avsætning for trelast. Allrede for et halvt år siden har flere trævarfabrikker samt begge de mekaniske verkstedene og en tøndefabrik været nødt til at indstille driften. Nu vil ca. 250 mand bli arbeidsledige. Hertil kommer de 66 tidligere anmeldte ledige.

Saa mange arbeidsledige magter ikke kommune at skaffe beskjæftigelse. Derfor ber vi om nødarbeider.

  1. 1.Igangsættelse av jernbanelinjen fra Tiendeholmen til Meosen bro.
  2. 2.Omlægging av hovedveien gjennom Trettvikbergan.
  3. 3.Utførelse av planlagt jordskjæring ved Tiendeholmen og opfyldning av fjæren nedover til den paatenkte jernbanestation i Namsos.

Man maa paa det inderligste henstille til regjeringen om at træ støttende til.»

Namsos-politikerne ønsket altså å komme i gang med gravingen av den store jordskjæringa ved Tiendeholmen på jernbanen, omlegging av hovedveien i Trettvikbergan, og oppstart av jernbanelinja mellom Meosen og Tiendeholmen. På den tiden var ca. 250 personer uten arbeid i Namsos. Det var mye tatt i betraktning at folketallet lå på rundt 3000.

Hovedårsaken var at alle byens fire sagbruk måtte stenge fordi de ikke fikk solgt trelast. Også tønnefabrikken, trevarefabrikken og det mekaniske verkstedet måtte stoppe produksjonen fordi det var vanskelig å få solgt varene de produserte.

Midt oppe i striden og alle konfliktene, stod senere ordfører, Hermann Thornes. Han var gammel sjømann, og ble i 1921 ansatt som redaktør i Namdalens Socialdemokrat. Det senere Namdal Arbeiderblad, og Namdalsavisa.

Thornes ble første gang valgt inn i bystyret i 1919, og var en taler med stor kraft.

Klar oppfordring

Høsten 1922 var det altså lokalvalg igjen, og før 1. mai-arrangementet samme år var oppropet fra Namdalens Socialdemokrat klinkende klart:

«Arbeidere, kvinde og mand. Ind i rækkene den 1. mai. Uten hensyn til politiske særmeninger maa alle - organiserte som uorganisert - samles om de store krav på arbeidernes store dag. Frem til demonstration for ferieretten, for 8-timersdagen, mot lønsnedslagene, for Sovjet-Russland og den hele arbeiderklasses redning!»

Om ettermiddagen samlet det seg om lag 1500 mennesker i bakken nedenfor Folkets hus for å høre Herman Thornes tale. Han holdt også talen for barna og festtalen i Folkets hus om kvelden.

Thornes mente spesielt sjømennene hadde fått utakk som lønn etter den store innsatsen de la ned under 1. verdenskrig.

Han hyllet også «de trauste arbeidsmænd fra jernbanen som idag deltok med oss før første gang. Man tvang dem til å utføre ordinært samfundsmæssig arbeide som nødsarbeid», skrev Namdalens Socialdemokrat dagen etter.

«Vi vil det som er til samfundets gavn, socialismen. Det er oprørspolitikk, men den er samfundsvenlig. La os derfor slaa en ubrytelig ring om arbeidernes interesser, la os alle gaa med i denne ring, selv om det skulde kræves at ringen i første tilgang blir en riflering», sa Thornes.

«Talen blev av den store forsamling paahørt med levende interesse og høstet tilslut et langvarig og demonstrativt bifall», skrev avisa.

Man skal huske at dette var i en svært konfliktfylt periode i norsk politikk med store motsetninger mellom partiene. Troen på en væpna revolusjon som i Sovjet i 1917, var det mange innenfor arbeiderbevegelsen som delte med Thornes og hans trosfeller.

Thornes ble ordfører

Herman Thornes og Arbeiderpartiet (kommunistene) vant altså valget i Namsos 11. desember 1922.  På valgdagen oppfordret partiorganet Namdalens Socialdemokrat arbeiderne til å stemme: «Frem til valgurnerne! Frem til værn av arbeiderhjemmene! Vi er en arbeiderby, derfor er det vor ret at faa et arbeiderstyre! Stem med Namsos Arbeiderparti!»

Da Namsos bystyre skulle konstitueres noen uker senere var møtelokalet i Havnegata «fyldt til trængsel av interesserte», skrev Namdalens Socialdemokrat. Einar Hustad trakk seg som ordfører, og Thornes sa: «kommunistene var tidligere ved alle leiligheter blit holdt utenfor ved valgene i bystyret. De andre partier hadde rottet sig sammen for at opnaa dette.»

Etter en lang debatt ble så kommunisten Hermann Thornes valgt til Namsos første sosialistiske ordfører med 14 stemmer, Brandzæg fikk 4 stemmer, Skøien 2, Wiik 2, Gerhardsen 2, Jacobsen 1 og Hustad 1 stemme. Sosialdemokraten Gerhard Gerhardsen ble valgt til viceordfører som det het i 1922.

Men Thornes gjorde et valg i 1940 som fikk store konsekvenser for hans senere liv. Ikke minst i politikken.

Thornes var før krigen som nevnt den fremste sosialistiske politikeren i Namsos. Han var aktivt med i arbeiderbevegelsen allerede fra 1. verdenskrig, og ble altså valgt til kommunens aller første sosialistiske ordfører høsten 1922.

Hermann Thornes var også idrettsmann, og aktiv innen arbeiderbevegelsens idrettsorganisasjon på 1930-tallet. Han var redaktør i Namdal Arbeiderblad i periodene 1921-24, og 1928-40.

Thornes var en kjent folketaler, og hadde et voldsomt engasjement i alt det arbeid han la ned for arbeiderbevegelsen i den vanskelige 1920- og 30-årene med dårlig kommuneøkonomi, og stor arbeidsledighet og nød.

Hermann Thornes var ordfører i Namsos da de tyske troppene ankom byen 4. mai 1940. Han ble ansatt som kommunens kinobestyrer i denne perioden, men han ble avsatt som ordfører da de nye makthaverne satte inn Arne Dahl på nyåret 1941. Dette førte til at han meldte seg inn i Nasjonal Samling, noe som ble oppfattet som et stort svik av hans gamle kamerater i arbeiderbevegelsen.

Hermann Thornes ble et aktivt medlem i Nasjonal Samling gjennom hele krigen. Han var også gruppeleder for partiet i en periode. I påska 1943 deltok han i en razzia i Hegra i Stjørdal, på jakt etter norske motstandsfolk. Han var også med i letingen etter motstandsmenn, sammen med andre NS-medlemmer og tyske soldater.

Dette var forhold han ble dømt for, da rettssaken mot han kom opp for Namdal herredsrett i 1947. Straffen ble to års tvangsarbeid.

Mange i Namsos påstod at Hermann Thornes også anga en av sine sønner til det tyske politiet. Men dette var noe han nektet for, og som heller ikke var med i tiltalen under rettssaken.

Under rettssaken i Namsos fortalte Thornes at han følte seg presset av tyskerne til å melde seg inn i Nasjonal Samling. – Den tyske ortskommandanten Steinbacker fortalte meg at jeg stod på en gisselliste over folk som kunne bli skutt, forklarte han under rettssaken.

Etter krigen ble Hermann Thornes en bitter mann i mange år. Han følte seg nok dømt av samfunnet rundt seg, og kom ikke over at folk glemte hva han hadde stått for før krigen brøt ut i 1940.

Da han døde i 1977 skrev hans gamle partiorgan, Namdal Arbeiderblad, blant annet dette om han:

«Hermann Thornes blir husket av mange som en av de aller beste folketalere dette distrikt har fostret. Det var en sjelden kraft i ordene, og de ble sterkt underbygget av en røst som både kunne storme ut over forsamlingen og leke gjennom rekkene som en smul sommervind. Hermann Thornes har gjort Namsos og arbeiderbevegelsen mange tjenester i en tid hvor det røynet som hardest på. Det er dette som skal være hovedinntrykket når man nå skal minnes han i ærbødighet».

Mistet makta igjen

Men tilbake til de dramatiske 20-årene i Namsos. Da Thornes flyttet nordover til Bodø for en kortere periode overtok kommunisten og typografen Wilhelm Jakobsen som ordfører, og satt til utgangen av 1926. Ved valget i 1925 fikk sosialdemokratene en representant mer enn kommunistene. Senere ble partiene slått sammen til Det norske arbeiderparti.

I 1927 var Aps Johan Wiik ordfører før han ble valgt inn på Stortinget. Reidar O. Frog overtok som ordfører til utgangen av 1928. Ved valgene både i 1928 og 1931 fikk de borgerlige partiene nok stemmer til at de på nytt fikk ordføreren i Namsos.

Først satt Høyres Einar Hustad fram til 30. juni 1930, før Avholdspartiets Johannes Dahl fortsatte ut 1934. For ved valget i 1934 var Hermann Thornes tilbake som Arbeiderpartiets ordførerkandidat, og partiet vant valgene både i 1934 og 1937.

Dermed satt Thornes som ordfører sammenhengende fra 1935 og ut 1940, da Vidkun Quisling og Nasjonal Samling overtok styringen også ute i kommunene.

Byen Namsos ble som kjent bygd opp rundt sagbrukene og trelasthandelen fra midten av 1800-tallet. Mye av denne handelen foregikk med utlandet, og dermed ble byen også utsatt for svingninger i det europeiske markedet. Men folk i Namsos var vante med at det svingte.

Om vinteren var det alltid stille på brukene når fjorden frøs til, og arbeiderne ble permitterte. Dette påvirket også forretningslivet ellers, og ikke minst kommuneøkonomien. Når sagbrukene stod stille og forretningene tjente mindre penger, ble det også mindre penger i kommunekassen.

Norge var nøytrale under første verdenskrig i årene 1914-1918, og tjente gode penger på handel med de krigførende partene. Men etter at krigen var over, ble det tøffere tider ute i Europa. Dette påvirket også livet i Namsos, som var så avhengig av at trelasthandelen med utlandet og spesielt England, ble opprettholdt. På denne tiden var det drift ved flere sagbruk i byen. Van Severen, Ole Mørkved-bruket, Namsdalsbruket, Laviken Dampsag og Høvleri (Bjerkhoelbruket), Namsen Trælastforening, og Spillum Dampsag og Høvleri.

To bruk ble nedlagt

Både Bjerkhoelbruket og Namsen Trælastforening ble særlig hardt rammet av den finansielle krisen ute i Europa, og begge brukene ble lagt ned i denne perioden. I tillegg ble akselfabrikken og trevarefabrikken også lagt ned. Også mange andre mindre forretninger måtte stenge dørene.

Årene mellom de to verdenskrigene var som jeg tidligere har nevnt, svært tøffe, både her hjemme og ute i Europa. Økonomien stoppet opp, og både bedrifter og banker gikk konkurs.  I Namsos ble både Namdal Privatbank og Handels- og Landmandsbanken slått konkurs i denne perioden. Mange fra bygdene rundt om i Namdalen hadde hatt penger i disse bankene, og de tapte nesten alt. Det førte til en generell skepsis mot næringslivet i Namsos, som igjen rammet handelen i byen utover 30-tallet.

Konkursene og nedleggelsene i næringslivet førte til at mange ble arbeidsledige, og Namsos kommune fikk stadig mindre i skatteinntekter som kunne brukes til å hjelpe alle som havnet i det økonomiske uføre.

I løpet av 1920-årene gikk tallet på arbeidstakere i Namsos kommune som den gangen stort sett var Prærien, Vika, sentrum og litt oppover Havikvegen og Overhallsvegen - ned fra 468 til 338. Det betød at inntektene til kommunen gikk kraftig ned. Den årlige skattbare inntekten i kommunen sank fra 4,2 millioner kroner i 1920, til 1,6 millioner kroner i 1929 i denne perioden.

I Namsos hadde både Namdal Privatbank og Handels- og Landmandsbanken store lån i byens sagbruksindustri, og da markedene for trelast nesten stoppet opp, ble det vanskelig for industrien å betale tilbake det de hadde lånt.

Høsten 1923 stoppet praktisk talt trelastomsetningen totalt opp. To av sagbrukene innstilte, bare med unntak av et par korte driftsperioder. I flere uker stod også distriktets tresliperier.

De første alarmerende signaler fra byens bankvirksomhet kom i april 1924. I en offentlig kunngjøring ga Namdals Privatbank publikum en orientering om bankens stilling. Det var slett ikke bare trelastkrisen som bar skylden for vanskelighetene, men også stillingen i distriktets jordbruk etter den dårlige sommeren 1923."

Banken skrev blant annet at innskyterne ikke måtte trekke ut sin kapital og dermed frarøve banken sin driftskapital som distriktets bedrifter var så avhengig av.

Samtidig slet også AS Handels- og Landmandsbanken som hadde sine lokaler i Abel Meyers gate, på hjørnet til Namsegata. "Da det av innskyterne er uttatt jevnt i den senere tid, og dertil er oppsagt betydelige beløp, har styret sammen med representantskapet i møte 17. ds, besluttet enstemmig å innstille betalingene og søke banken inn under offentlig administrasjon," skrev banken i en melding 21. desember 1925.

Sperret innskuddene

I 1926 innstilte også Namdals Privatbank sine utbetalinger på grunn av masseoppsigelser som strømmet inn etter at Handels- og Landmandsbanken sperret innskuddene. Banken hadde blant tapt 390.000 kroner på en manufakturforretning, og 250.000 kroner på et fiskerifirma.

I 1927 besluttet Justisdepartementet at Namdals Privatbank skulle gå over i likvidasjon under administrasjon. Ved nyttår i 1933 ble bankens aktiva og passiva overtatt av Forretningsbanken avdeling i Namsos. De hadde allerede kjøpt privatbankens murgård i Havnegata i 1931, og etablert seg i byen.

Dermed forsvant både Namdals Privatbank og Handels- og Landmandsbanken i løpet av 1920-årene. Mange kunder stod igjen med store tap, for dette var før staten garanterte for folks innskudd i bankene.

Også Namsos Sparebank slet seg gjennom de tøffe 20-årene.

I 1926 sank innskuddene med 700.000 kroner i forhold til i 1926. Året etter valgte mange å ta ut pengene sine fra sparebanken, og heller oppbevare dem hjemme. 22. oktober 1927 innførte banken rasjonering av pengeuttakene. I et brev til sine innskytere skrev Namsos Sparebank følgende:

«Det er innlysende at banken i lengden ikke kan fortsette å la seg tappe for driftsmidler idet innfordring av utlånene med beløp svarende til nedgangen i innskudd vil bli ruinerende både for bedriften og privatfolk, spesielt i en tid som denne da inntektskildene i vesentlig grad er stoppet og tilgangen på lånemidler har vært så liten. Bankens framtid ligger nå i innskyternes hender.»

Sommeren 1928 var krisen for Namsos Sparebank i stor grad over og folk fikk igjen ta ut sine penger uten rasjonering. Men den økonomiske krisen i samfunnet fortsatte utover 1930-tallet, og sparebankens innskudd fortsatte å synke inntil 1936.

Mange arbeidsledige

Men de harde 20-årene fortsatte dessverre også inn på 1930-tallet. Namsos hadde da litt over 3600 innbyggere, og nøden herjet i byen. Ved nyttår i 1928 var det 117 ledige i byen, mens det i 1937 var steget til 237. Utgiftene til forsorgen som det ble kalt den gangen, økte fra 132.000 kroner i 1928, til 219,000 i 1937.

I 1935 var nesten 1100 mennesker i Namsos avhengig av hjelp fra forsorgen i Namsos kommune. Altså nesten en tredel av byens innbyggere. Utgiftene til fattigvesenet toppet seg i 1938-39 da kommunen brukte 271.000 kroner på de fattige i byen. Til sammenligning var tallet 42.000 kroner i 1945-46.

Den kommunale støtten var på tre kroner i uka for enslige, og sju kroner for ektepar. Ektepar med ett barn fikk ti kroner i uka, mens det var 15 kroner for familier med tre barn.

Kommunens budsjetter ble samtidig kuttet så langt man kunne, og staten var også inne for å barbere vekk kostnader de mente var unødvendige.

En del av de arbeidsledige fikk etter hvert såkalt nødsarbeid som ga ekstra inntekter. Jernbanen var under bygging, og her fikk en del arbeid. I tillegg ble det gjennomført veiutbygginger og annet forefallende arbeid ved hjelp av såkalt nødsarbeid.

Men mange av de unge kom ikke i arbeid i mellomkrigstida, og det rammet også familielivet. Uten arbeid og fast inntekt var det vanskelig å gifte seg og stifte familie.

Den senere kjente SV-politikeren Knut Løfsnes vokste opp i Holbergs gate i Partibakkan i denne perioden, og i boka «Motstandsmann og politiker» forteller han litt om nøden som rammet folk. Da faren hans ble syk fikk han utbetalt 35 kroner i måneden fra Rikstrygdeverket. Fra sagbruket hvor han jobbet, fikk han to favner med flisved. Men solidariteten var stor og folk hjalp hverandre så godt man kunne.

«Hver vinter mens far lå til sengs, påtok arbeidskameratene seg etter tur å laste to store sekker med tørr plankekapp på en stor kjelke. Like etter klokka halv ett om vinteren kom to «sagkaller» med kjelken med sagkapp opp bakken og inn i gården hos oss. Den ene trakk og den andre skjøv. Inne i gården åpnet de vedhusdøra og tømte sekkene i bua, lukket og gikk sin vei.»

Sov til langt på dag

Løfsnes forteller også om arbeidsledig ungdom som sov til klokka halv ett om dagen, der de gikk til byen og stod og pratet på gatehjørnene hele dagen. De heldige fikk være med på nødsarbeid til 25 øre timen, og det «syntes de var flott», som Løfsnes skriver.

Løfsnes forteller også litt om kostholdet hos vanlige arbeiderfamilier i denne tida. «Vi spiste fisk i alle slags former til middag, og det var rugmelsgrøt til kveld. Oppå grøten var det sirup, og mor kokte alltid så mye at vi fikk restene til frokost neste morgen. Da var grøten delt opp i småbiter og overhelt med varm melk. I lengden ble det ensformig og vi barna la ikke skjul på det. Men så kunne vi glede oss til lørdag kveld. Da var det brødskiv med smør og sirup, iblant også brødskiv med brun ost. Årets begivenhet var når mor skulle handle inn til påske, og jeg fikk være med og bære. For kjøpmann Færøvik gav alltid en ekstra pose med appelsiner til kundene sine da.»

Guttorm Hansen ble etter hvert en ledende politiker i Arbeiderpartiet etter krigen, og satt også som stortingspresident. Han vokste opp i den samme gata som Knut Løfsnes i mellomkrigsårene. Hansen bodde i huset rett ovenfor Løfsnes i Holbergs gate. I boka «Trehesten, partiet og gutten» forteller han om, der faren hans drev et lite verksted hvor han reparerte sykler og motorsykler.

«I to-tre måneders tid var det mye å henge fingrene i, men det var mange hull å putte pengene i. Dessuten var det lite penger blant folk, og mange skulle betale seinere når jobben var gjort. Pappa sa aldri nei til folk av den grunn. Så ble det å gå rundt med regninger. Det var en sur jobb. Og lite å hente også for en guttunge som kom på døra med ei regning på fire-fem kroner. «Kom igjen te vekka» var et vanlig uttrykk», skriver Hansen i boka.

Mange på fattigkassa

Som nevnt måtte mange namsosinger søke økonomisk hjelp hos kommunen i denne tida. Forsorgen, eller fattigkassa som det ble kalt blant folk. Ofte ble halvparten av det man fikk utbetalt i penger. Resten fikk man i matlapper.

«Matseddelen skapte både raseri og avmakt rundt om i heimene. Det føltes som en ydmykelse. Folk som uten noen som helst skyld hadde kommet i en forsorgssituasjon, fikk mer og mer følelsen av at myndighetene så på dem som umulige og arbeidsskye», skriver Guttorm Hansen om forholdene i Namsos på 1930-tallet.

I denne tida betød det å komme på forsorgen også at man mistet retten til å bli valgt inn i kommunestyret eller i andre kommunale utvalg. Derfor kjempet mange så godt de kunne for å klare seg uten slik hjelp.

«Kampen for å unngå fattigkassa var desperat, men ofte en håpløs kamp», skriver Hansen i boka «Trehesten, partiet og gutten».

Tore Borkmo som selv har vært kjøpmann i alle år, fortalte meg om da faren, Haakon, kom fra Salsbruket og etablerte seg med forretning i Abel Meyers gate i først på 1930-tallet.

«- Folk hadde nesten ikke penger, og nesten alt som ble handlet ble skrevet opp i ei bok. Ikke alle hadde penger til å gjøre opp for seg. Det var ei tøff tid», minnes Borkmo.

- Ei fryktelig tid

Tormod Schancke var kemner i Namsos helt fram til 1972. Da gikk han av som 70-åring. I et intervju med Felles-Avisa fortalte han om de harde mellomkrigsårene i byen. Han var fattigforstander i Namsos fra 1932.

«- Det var ei fryktelig tid. Folk kom i skarer til byen for å søke arbeid, og mange søkte om stønad fra kommunen. De strømmet inn, og på en kveld kunne vi behandle 80 søknader om understøttelse. Enkelte kunne også få tildelt et favn med flisved pr år, og denne ble verdsatt til sju kroner. Kommunen satte i gang noe nødsarbeid, og de som fikk komme med her, kunne klare seg selv. Men uttakingen til slikt arbeid favoriserte ikke alltid de som trengte det mest», fortalte Schancke i intervjuet.

I 1930 ble det lagt fram en rapport for Namsos-politikerne som beskrev situasjonen slik; «Forholdene i byen må ikke alene betegnes som prekær, men i mange tilfeller som helt fortvilet.»

I et avisintervju med sanitetsforeningens formann, Karoline Amdal, i 1933, kom det fram at i enkelte hus bodde og levde sju personer på bare ett rom i byen.

«Vi har stadig krav om hjelp, men de vi særlig må ta hensyn til er de tuberkuløse. I fjor delte vi ut mellom 6000 og 7000 liter melk, og til sammen gir vi bidrag på 1700 kroner i året», fortalte Amdal i intervjuet.

I 1935 var situasjonen så vanskelig at kommunen skrev brev til staten med bønn om hjelp. «Det er trist å se alle disse arbeidsledige i kommunen og iakkta hvordan vanskelighetene stadig øker uten å kunne yde hjelp. Og kommunen selv er nu så vanskelig stillet at det er blitt et problem å klare sig fra dag til dag».

Slik fortsatte situasjonen faktisk fram til krigen brøt ut i 1940. Selv om byen ble bombet og ødelagt, ble det etter hvert arbeid å få. Folk tjente penger, selv om husnøden var stor og folk måtte bo trangt. «Vi fikk i alle fall arbeid og kunne tjene penger igjen, selv om det ikke var så mye å bruke de på».

Men om nøden og fattigdommen var stor, skjedde det også mye positivt i Namsos utover 1930-tallet. Jernbanen kom til byen i 1933, og skapte ny optimisme i næringslivet. Jernbanekaia ble bygd to år senere, og Namdalsutstillingen i 1934 fikk tusenvis av tilreisende til byen.

Og som et eksempel på solidariteten blant folk, kan det nevnes at byens befolkning samlet inn over 800 kroner til skoletannpleien i 1936, ved å arrangere fotballkamp mellom byens handelsmenn og jurister. Flere hundre tilskuere møtte fram på den nye stadion på Tiendeholmen og betalte inngangspenger for å se byens ”beste” menn sparke fotball.

Men hvordan var det for vanlige folk å bo i den lille byen Namsos i årene mellom de to verdenskrigene?

I boka «Namsos 1914-1954» forsøker forfatter Sigurd Krekling å beskrive dette.

«Arbeidsfolkets leiligheter besto som regel av to rom og kjøkken. Mange gårder var bygd slik at et par familier måtte ha kjøkken på deling.

I alminnelige bra hus lås husleien på 20 kr og til 25 kr pr måned. I mindre og dårligere hus lå husleienivået på ca. 15 kr pr måned. Sjelden var kjellere og kvister benyttet som boligrom. Kjellerne var muret av gråstein. På grunn av mangelfull drenering tok de inn grunnvann, delvis også kloakkvann. De egnet seg derfor ikke som oppholdsrom for mennesker. Men da bolignøden tok til å melde seg for alvor etter 1917, ble det innredet kvistleiligheter i mange bygårder.

Vaskekjeller

De aller fleste husene hadde vaskekjeller med bryggepanner. Springvann tok også til å bli mer alminnelig på denne tid. Allikevel var det vannposter så å si i hvert eneste gårdsrom. De som ikke hadde maktet å legge inn trykkvann, hentet i bøtter fra vannposter og magasinerte dagens behov i trestamper eller sinkkopper.

Under første verdenskrig fikk folk bedre økonomisk råd, og i 20-årene ble praktisk talt alle vannposter nedlagt.

I så å si alle hus skjedde oppvarmingen ved hjelp av ildsteder. Brenselet besto av bakhon og plankkapp som det var rikelig tilgang på fra sagbrukene. Hjemkjørt kostet et hestelass av dette brenselet ca. 5 kr.

I nær sagt alle bakgårder var det uthus. Ofte var disse oppført i to etasjer. Vedbuene og utedoene lå i første etasje mens andre gjorde tjeneste som tørkeloft.

Få var det som fikk montert WC før henimot 20-årene. Før 1915 var latrinetømmingen bortsatt til bønder som selv foretok tømming. Fra 20-årene til midten av 30-årene tømtes husgjødsel i sjøen. Vanlig søppel og avfall hadde man tømmeplass for på Dahl-almenningen, altså på fjære bak O. C. Dahl, på Lavikfjæra og andre steder.

Laftet plank

Bolighusene var nesten uten unntak oppført av laftet 3x9 plank og utvendig isolert med papp og ytre kledning. Innvendig var rommene malt direkte på plankeveggene.

Smått om senn tok folk til å trekke veggene innvendig med papp og tapeter. Under boligreisingen fra 1920 og utover gikk de fleste byggherrene over til å føre opp husene av reisplank.

Boligtellingen 1. desember 1920 viser at det i byen var 249 hovedbygninger og 35 kombinerte bolig- og forretningsgårder. Boligmangelen tok merkbart til i 1917 og i de følgende tre år var 21 såkalte side- og bakgårdsbygg tatt i bruk til bolighus av 90 beboere.

Av de 284 bygårdene var 26 oppført i en etasje, 127 i halvannen, 119 i to etasjer, 10 i to og en halv, 1 i tre og 1 i tre og en halv etasje.

Nybyggingen først i 20-årene foregikk litt over alt i byen. Anfinnvika 1 hus, Smevika 1, Strandvegen 8, Prærien 14, Lavika 45, Bakken og Gammelheimsområdet 15, Havikvegen 8, Overhallsvegen 24, og strøket ned mot Tiendeholmen 2.

Etter hvert stoppet boligbyggingen nesten opp, og kom ikke i gang igjen før i slutten av 30-årene.

I 1920 var byens befolkning 2603 personer, 1405 kvinner og 1198 menn.

Faste inntekter

Byens sagbruk var folkets sikreste arbeidsplasser. De som var ansatt der hadde sine faste inntekter og sikkert utkomme så lenge produksjonen var i gang. Men ved juletider frøs tømmeret fast i bommene og brukene måtte stanse. Utover hardeste vinteren gikk mange arbeidsledige. Dette gjentok seg år etter år.

Om ikke noen led direkte nød, så var det smalhans i mange hjem. Ikke få familieforsørgere måtte gå den bitre gang til forsorgforstanderens kontor og be om hjelp. Forsorgsbudsjettet svulmet opp og ble overskredet år etter år. Kommunens skatteinntekter sviktet. Det måtte skjæres hårdhendt ned på budsjettpostene for å få endene til å møtes. Og de møttes ikke alltid.

Ingen andre grener i næringslivet hadde evne til å absorbere den ledige arbeidskraften fra sagbrukene. For å skaffe seg et tilskudd til det daglige brød, prøvde mang en familiefar med litt småfiske fra sjøen. Den faste fiskeribefolkningen tellet forresten ikke mer enn i høyden et halvt dusin menn.

Når de kom opp fra fjorden med fiskefangstene sine, drog de rundt i byen med fisken på en kjelke eller trillebåre og solgte matfisk til husmødrene ved kjøkkendørene. Den gang kostet alminnelig kokfisk 50-60 øre stykket. Ved kaiene omsatte sildefiskerne fin, fet matsild til 2-3 øre stykket.», skrev altså Sigurd Krekling.

Utover 1930-tallet ble det igjen lysere tier for mange i Namsos. For Johan Nygaardsvold og Arbeiderpartiet inntok regjeringslokalene i 1935, etter kriseforliket med Bondepartiet. De vedtok sosiale reformer, bedre økonomisk samfunnsstyring, og krisepakker til deler av næringslivet. De innførte også sysselsettingstiltak, økt støtte til kommunene, alderstrygd, arbeidsledighetstrygd, ni dagers ferie, og bedre syketrygd.

Kalender

Desember 2021
M T O T F L S
1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31

facebook