Namsos bys Historielag

Krig og okkupasjon

Forberedelse til krig og evakuering

Etterfølgende artikkel er skrevet av Dag Christiansen etter avskrift av notater gjort av Finn Christiansen, far til Dag.

Finn Christianssen var en sentral person under evakueringen av Namsos, sentral person i motstandsarbeidet i Namdalen og også en viktig person under landssvikoppgjøret i Nord-Trøndelag. NB! Det finnes flere relatert artikler til denne artikkelen.

Finn Christiansens vitae:

Finn Christiansen var født i Namsos 22.08.1902, sønn av kjøpmann

Johannes Sigvart Christiansen (1868-1918) og hustru Marie Oline Egge (1871-1935) forøvrig søster til forfatteren Peter Egge. Finn var gift med Ida Kathrine Løfsnæs (1901-1978) datter av disponent i Namdalens Aktie Damskibsselskap Olaf Løfsnæs (1874-1954) fra Bjørøya og hustru Pauline f. Devik (1875-1954) fra Devika på Otterøy. Finn og Ida hadde fire barn: Anne Kathrine f. 1933, Dag og Liv f. 1936 og Ida Margrethe f. 1941.

Finn Christiansen hadde artium 1919 fra Aars & Voss skole, som privatist. Cand jur fra 1925, egen sakførerforretning i Namsos 1926-1943. Hr.adv. fra.1940. Konst. politifullmektig under krigshandlingene i Namsos i1940. Aktiv i motstandsarbeidet 1940 - februar 43 da han måtte flykte til Sverige og arbeidet der i etterretningstjenesten -den norske — først i Stockholm og senere i ved Forsvarets Overkommando i London frem til freden i 1945. Samme år en tid som krigsadvokat for Østlandet, senere som statsadvokat for landsvikssaker i Nord-Trøndelag 1945-47. Sorenskriver i Hammerfest 1948-1959, Horten 1959-66 og i Namdal 1966-72. Deretter noen år praktiserende som hr.adv. i Namsos. Finn Christiasen døde 02.07 1980.

Finn Christiansens nedtegnelser fra bombingen av Namsos i apri11940:

"Det som er nedtegnet er hverken noen embetsmessig rapport eller noen roman. Det er løst og fast fra de bevegede dager i april og mai 1940, skrevet ned i uordnet rekkefølge for at minst mulig skulle gå i glemmeboka. Det får så utstå til en senere anledning å ordne stoffet etter den bruk man kan ha for det.

Som formann i den nemd som fikk i oppdrag å utarbeide en evakueringsplan for Namsos, en nemnd som også kom til å gjennomføre evakueringen — og senere som konstituert politifullmektig i Namdal, hadde jeg den beste anledning til å følge begivenhetene på nært hold. Det meste kjenner jeg derfor av egen opplevelse, men jeg har også i stor utstrekning tatt med ting som er berettet meg av mine medarbeidere i evakueringsnemden, politiet og av andre.

Ved et rent tilfelle stillet jeg tirsdag morgen den 9. april radioen på Oslo ved 1/2 8-tiden og hørte til min overraskelse pausesignalet, som ellers ikke var å høre før etter kl. 8. At noe betydningsfullt var hent var klart, men allikevel var meddelelsen om det tyske angrep på Norge i første omgang helt lammende. Jeg hører ennu hallomannens stemme om meldingen fra. kommanderende admiral: "I heftig kamp med Oslofjords befestninger -, Kristiansand, Bergen, Narvik og Trondheim, som visstnok også er besatt".

Min første vei, etter at jeg hadde underrettet mine nærmeste, gikk til politimester og ordfører og konferansen resulterte i at det samme formiddag ble holdt formannskapsmøte og oppnevnt en evakueringsnevnd. Det syntes jo helt klart at Namsos, etter det som var passert, lå i faresonen. Hvert øyeblikk kunne engelske og franske flåtestyrker komme inn på Namsos havn og i samme øyeblikk de tyske bombefly være der. En trebebygget by som Namsos syntes å ha små sjanser til å unngå total ødeleggelse.

I den evakueringsnemd som formannskapet oppnevnte ble jeg formann med Johs. Dahl og Erling Thun som medlemmer. Formannskapet henstillet samtidig til forsyningsnemda å ta de forholdsregler som situasjonen måtte kreve.

Evakueringsnevnda begynte sitt arbeide kl. 15 den 9. april og trakk straks opp linjene for sitt virke. Som hovedlinje ble hele tiden fulgt straks å gjøre i stand en plan som skulle tjene som en nødsforanstaltning. Etter hvert som fristen for gjennomføringen ble forlenget kunne man så detaljere planen ytterligere. Man hadde kjennskap til at der under planleggelsen av en evakuering av Finnmarksbefolkningen til de indre distrikter i Namdal, var innhentet oppgaver i Overhalla, Høylandet og Grong over det anta11 evakuerende man der kunne ta imot. Disse oppgaver fikk man straks tak i og det viste seg at disse var inndelt kretsvis for alle herreders vedkommende. Man besluttet derfor til å begynne med å ta sikte på evakuering til disse tre herreder. Imidlertid var man også oppmerksom på at som krigssituasjonen lå an kunne en evakuering til disse distrikter bli umulig og nemnda satte seg derfor straks i forbindelse med lensmannen i Fosnes for å få tilsvarende oppgaver fra Otterøy og Fosnes, likesom Vemundvik formannskap satte seg i virksomhet for å få oppgaver fra dette herred. Byen ble sa inndelt i 23 roder og der ble oppnevnt rodemenn som fikk i oppdrag å bringe på det rene i hvor stor utstrekning byens innbyggere selv ville sørge for evakuering. Man besluttet seg til i første omgang å ta sikte på en evakueringsplan for gamle, syke og barn under 15 år med mødre. Arbeidet var allerede onsdag kveld kommet si langt at man hadde oppgave over de personer som man måtte evakuere. Under alt dette var den frivillige evakuering gått raskt frem. Det var underhånden rettet oppfordring til de hvis nærvær i byen ikke var nødvendig av hensyn til arbeidslivet, og som hadde steder a reise til, om å forlate byen.

Torsdag formiddag begynte man så å planlegge selve evakueringen. Man fordelte de forskjellige roder i byen på de forskjellige kretser i evakueringsområdet, fortrinnsvis Overhalla og Høylandet. Det gjaldt jo å velge de nærrneste distrikter av hensyn til transporten og Vemundvik viste seg allerede straks lite brukbar for en evakueringsplan på grunn av den utstrakte frivillige evakuering til dette herred. Mens dette arbeide pågikk mottok man torsdag formiddag meddelelse fra distriktkommandoen gjennom politimesteren om at evakuering på grunn av krigssituasjonen ikke burde skje til Grong og Overhalla. Da man ennu ikke hadde mottatt oppgaver fra nye distrikter gikk man i gang med å planlegge evakuering utelukkende til Høylandet. Imidlertid fikk man i dagens løp oppgave fra Otterøy og de evakuerende ble fordelt på disse to herreder.

Torsdag ettermiddag inntraff imidlertid en begivenhet som brake adskillig forstyrrelser i arbeidet. Ved 19-tiden om ettermiddagen løp der inn på havnen 2 britiske jagere. Tilsynekomsten av jagere skapte panikk i byen. Da meddelelse kom til Namsos Atenæum hvor evakueringsnemden nettopp hadde møte, ble lokalet tomt i en fart og det lyktes bare delvis å sammenkalle rodemennene igjen om kvelden.

Folk rømte ut av byen i all hast og en stor del av den frivillige evakuering ble gjennomført om kvelden og påfølgende dag. Da man møttes neste morgen var man klar over at de oppgaver man hadde i vesentlig grad var forrykket ved at en stor del av befolkningen allerede var flyttet (flyktet ?) ut av byen og det ble nødvendig å la rodemennene ta opp nye oppgaver over de gjenværende. Dette arbeide ble tilendebragt i løpet av fredagen, og lørdag morgen kunne man sende en av Namdalskes båter til Otterøy med evakuerende og et ekstratog til Skogmo stasjon. Antallet var imidlertid da skrumpet så sterkt inn at der kun var ca. 100 personer med båten og et noe mindre antall med toget. Mange var imidlertid befordret pr. bil i dagens løp. I løpet av lørdagen fortsatte evakueringen slik at der om kvelden denne dag var gjennomført fullstendig evakuering av gamle, syke og barn under 15 år. Gamlehjemmet var evakuert til Vemundvik gamlehjem og Heivik skole. Det var i Vemundvik innrettet sykestue og oppholdssted for svangre kvinner. En rekke voksne personer hvis opphold i byen ikke var strengt nødvendig var også reist og det kunne også konstateres at flere hvis tilstedeværelse var meget ønskelig hadde forlatt byen i ilsomt flukt. I stor utstrekning søkte den gjenværende befolkning ut av byen om kvelden og å vende tilbake til sitt arbeide om morgenen.

Søndag middag den 14. april gikk et stort engelsk fly ned på Namsos havn. Etter en kort konferanse mellom de britiske offiserer, politimester, havnefogd og et par tilstedeværende norske offiserer ble all telegraf-og telefonforbindelse og ferdsel ut av byen stengt. Den første britiske troppetransport (fra ?- utydelig) Namsos skulle finne sted allerede samme kveld.

Politikammerets styrke bestod på det tidspunkt av politimester, en kvinnelig kontorbetjent og 4-5  politibetjenter og konstabler. Etter anmodning fra politimesteren bistod jeg fra søndag kveld med arbeidet ved politikammeret og ble fra 16.s.m. konstituert av fylkesmannen som politifullmektig, en stilling jeg hadde til 30. sept. 1940.

For jeg går over til den viktige epoke som ble innledet med de franske troppers landgang i Namsos, vill det kanskje være hensiktsmessig å ta med en del detaljer fra de første bevegede dager av krigen.

Folks reaksjon overfor situasjonen var ytterst forskjellig og skiftet fra panikk til den mest åpenbare forakt for de foranstaltninger som ble truffet. Enkelte gikk fullt og helt inn for de oppgaver som situasjonen krevet med en interesse og offervilje som måtte glede enhver iakktager, mens andre heller ikke i en slik situasjon kunne la være å la personlige interesser og hensyn til egen sikkerhet og velbefinnende gå foran felles interessene. Det var også klart at de foranstaltninger som måtte treffes i høy grad krysset den enkeltes ønsker og særformål og der var ikke annet å vente enn at der måtte oppstå missforståelser og gjøre seg gjeldende missnøye på enkelte hold, men stort sett kan det sies at evakueringen og de arbeider som den nødvendiggjorde ble utført i det aller beste samarbeide og med interesse, hjelp og støtte fra alle hold. Det var ikke vanskelig å skaffe folk til det arbeide evakueringskontoret måtte utføre og kontorpersonale og rodemenn arbeidet natt og dag i de 4-5 dager som gikk for evakueringen var gjennomført. Kontoret holdt i de første dager til i Namsos Athenæum. 13. april lørdag kveld og natt til søndag ble der i Atheneets sal utarbeidet et evakueringskartotek med bistand av 22 kontordamer og kontorister og søndag morgen var kartoteket ferdig og kunne bringes i sikkerhet utenfor byens grenser. Etter at engelskmennene var rykket inn i Athenæets lokaler ble kontoret flyttet til Folkebadet hvor det var i virksomhet til fredag.

En av de største vanskeligheter man hadde å kjempe med under evakueringen var den elendige forfatning ditriktets veier var i. Etter den lange og usedvanlige hårde vinter var veiene i midten av april ennu snedekket og vårløsningen begynte sa smått under transporten av de evakuerte. Særlig gjaldt dette den nye vei til Vemundvik mellom Hals og Bækken som for første gang kunne tas i bruk denne vår. Det gikk imidlertid også her å få dit nødvendig frivillige mannskap og arbeidslag fra Namsos ble sendt utover for å gjøre veien i stand.

Ett kapitel for seg var bilmaterialet. Den alt overveiende del av evakueringen fant sted pr. bil, delvis ved hjelp av bileiere som frivillig hadde stillet bilene til disposisjon og dels ved hjelp av biler som man rekvirerte for øyemedet. "Rekvisisjonene" var jo også et kapitel for seg både under evakueringen og i tiden under de engelske og franske troppers opphold her. Der fantes lovhjemmel for rekvisisjon av hester og motorvogner, men med en elastisk analogisk lovfortolkning utvidet man hjemmelen til  å omfatte alt fra hus til husholdersker og fra "Akkevit" (til engelske offiserer) til kvinnelige tolker.

Til evakueringsdagene i den første uke av krigen hører også det sørgelige kapitel om mobiliseringen av norske tropper. Etter at en del uklarhet hadde gjort seg gjeldene krigens første dag, kom omsider mobiliseringsplakatene opp og onsdag morgen kunne man vente de første transporter av norske soldater sydover. Onsdag morgen ved 6 - 1/27 tiden husker jeg at jeg gjorde en runde gjennom byen og støtte overalt på unge gutter med ryggsekk og ski. De vandret rundt i gatene og samlet seg flokkevis på gatehjørner og var tydeligvis helt desorientert om hva de videre skulle foreta seg. Mobiliseringsplakatene hadde jo meddelelse om at der ville bli stillet opp ekstra tog og at lokalbåtene ville gå mobiliseringsruter.

På Namsos jernbanestasjon var imidlertid alt stille og dampskibsselskapene hadde ingen underretning fatt om å sette inn sine mobiliseringsruter. En telefonisk henvendelse fra politimesteren i Namdal til regimentskontoret i Steinkjer ga som resultat at guttene fikk beskjed (?) om å oppholde seg i Namsos og avvente nærmere ordre. Etter denne ordre vandret da onsdag og hele torsdag en rekke av dem rundt i byen og ventet på denne nærmere ordre. En del reiste til Steinkjer og andre reiste hjem. I dagene utover begynte det å komme soldater tilbake fra Steinkjer, de hadde meldt seg til tjeneste men hadde fått til svar at det ikke var bruk for dem. Som rimelig kan være måtte det gi grunnlag for å tro at det også innen 5.divisjon var folk som hadde parrert demobiliseringsordren fra Quisling. Det skulle heller ikke bidra til å hjelpe på humøret hos befolkningen at det første og eneste opprop som ble utsendt fra sjefen for 5. divisjon var en advarsel til sivilbefolkningen mot å gripe til våpen. Det var under disse forhold gledelig å se guttenes reaksjon over ikke å bli tatt inn i rekkene. Det var så vidt ikke noe som manglet på kamplyst og god soldatånd hos de menige. Det var fortvilte og fortørnede folk som vendte tilbake etter å ha fulgt mobiliseringsordren og det var ikke så få som på ny gjorde turen sydover for å komme med.

Fra søndag ettermiddag da det engelske fly var gått ned på Namsos havn og forbindelsen med utenverdenen fullstendig ble avskåret var det klart for oss at Namsos plutselig var blitt ett av de sentrale punkter i verdenskrigen. På vestfronten var det på dette tidspunkt, som helt fra krigens begynnelse, ganske stille. Krigen i Polen var avsluttet og det var de militære operasjoner i Norge verdens oppmerksomhet var rettet mot. Det skulle ha vært interessant å vite hvilke forberedelser der var truffet av norske og allierte militære myndigheter for landsetningen av tropper tok til i Namsos og Åndalsnes. Det er vel grunn til å tro at forberedelsene her var like mangelfulle som på andre militære områder. Forholdet var jo for Namsos' vedkommende at her, hvor den betydningsfulle hjelp fra vestmaktene til Norge skulle settes inn, her fantes det ikke en militær administrasjon som kunne stå i forbindelse med de fremmede tropper og veilede dem under landsetningen og den videre transport frem til fronten. Det man hadde var en marineoffiser (Schrøder-Nilsen (notat i margen) som helt tilfeldig var kommet til Namsos etter at hans fartøy var sperret inne av tyskerne i en av Trøndelags fjorder, og dessuten en løytnant som ikke var utstyrt med annen hjelp enn en telefonvakt og en sjåfør. Under disse forhold måtte en betydelig del av det arbeide som ellers klarligvis skulle ha ligget under den militære administrasjon falle på den sivile administrasjon og det ble da politikammeret som i vid utstrekning måtte bistå de fremmede tropper.

Det gjaldt først og fremst innkvarteringen av soldater og det gjaldt tilveiebringelse av det bilmateriellsom var nødvendig for transporten. I og med at byen ble avsperret ble det nødvendig å gjennomføre en sivil vaktordning. Der ble plassert vakter ved alle utfartsveier og ved bygrensene for øvrig. Søndag kveld kunne ingen komme ut av byen for etter kl. 19, og senere hen ble der etablert en passordning som skaffet politikammeret et betydelig arbeide. Samme kveld kom så den første engelske troppetransport.

Landsetningen ble etter sigende foretatt etter en plan som var lagt av kaptein Schrøder-Nilsen. Transportskipene skulle gå inn til Namsos etter mørkest frembrudd i 21-tiden om kvelden og lossingen skulle være avsluttett ved 3-tiden om morgenen slik at transportskipene kunne være utenfor kysten når det ble lyst. De besøk som byen hadde hatt av tyske observasjonsfly hadde regelmessig funnet sted først i 4-5 tiden om morgenen og dette fortsatte også i den uken engelskmennene hadde transport over Namsos. Hva tyskerne hadde kjennskap til kan man jo ikke vite, men den engelske stab var i hvertfall av den oppfatning så sent som fredag 19de at transportene var foregått uten at tyskerne hadde kjennskap til dem. Alt materielt var brakt inn i pakkhus og soldatene som var innkvartert i skolen og i forskjellige andre forsamlingshus rundt om i byen holdt seg hele dagen innendørs. Det var derfor neppe noen forandring i bybildet å se for de tyske observasjonsfly. Det eneste forandring måtte være den som flyalarmene førte med seg. Flyvarslingstjeneste hadde vært etablert fra krigens begynnelse. Fra varslingsposter ute ved kysten og i de indre bygder og fra Bjørumsklompen rapportertes de fly som viste seg rundt i distriktene. Meldetjenesten fungerte hele tiden upåklagelig. Fra Bjørumsklompen var det lagt direkte linje til politikammeret og fra politikammeret var det linje til den alarmvakt som bodde i bakgården til Marie Hansens gård, like ved kirken. Alarmen var ringing med kirkeklokkene, mens signalet "Faren over", ble gitt med kiming. Det viste seg at rapportene fungerte utmerket og det tok 40 sek. fra alarmsignalet ble gitt fra politikammeret til de første klokkeklemt hørtes. Flyalarm ble imidlertid ikke gitt den første uke av krigen. Så lenge det ikke var militære anlegg eller tropper i Namsos fant man det overflødig å gi flyalarm. I dette ble det imidlertid en forandring fra mandag morgen av og den 15. april kl. 4,50 gikk den første flyalarm i Namsos. Den ble etterfulgt av mange. De engelske tropper hadde i byens omegn ordnet seg med luftvern. Noe større omfang hadde dette luftvern ikke. Det innskrenket seg visstnok til et par luftvernskanoner og en del mitraljøser.

Det var opprinnelig anmeldt at de franske tropper skulle landsettes torsdag kveld. Av en eller annen grunn ble transporten utsatt til fredag og denne dag dro så den gjenværende del av de engelske soldater ut av Namsos, de fleste var reist i ukens løp og natt til den 20. april ble der i Namsos landsatt 3500 franske soldater og utlosset mengder av matvarer og ammunisjon. De biler som var disponible var satt inn for å bringe tropper og materiell sydover, men bilmateriellet var selvsagt utilstrekkelig og da morgenen den 20. april opprant og de første tyske observasjonsfly igjen kretset over Namsos fant de en by hvor mengder av franske soldater vandret omkring i gatene og i byens nærhet, hvor kaiene var fullstablet av materiell og hvor det lå ammunisjonskasser rundt omkring i parken og på åpneplasser.

 Det første fly som viste seg — litt tidligere enn vanlig — i 4- tiden ble møtt med mitraljøseild fra franske soldater oppe ved Namsbrua og i de timer som kom knitret det mot flyene fra kaiene og byens omegn. Dagen før hadde de engelske tropper demontert sitt luftvern og dratt sydover med det, og alt det franskmennene hadde å møte bombeflyene med var mitraljøsene. (I margen: Fredag meldtes over britisk kringkasting at britiske tropper var landsatt i Namsos).

Jeg hadde natt til lørdag sovet noen timer etter et  par våkenetter på politikammeret og ble vekket ved 7-tiden av en fransk offiser som ønsket innkvarteringsrom for 2000 soldater. Jeg hadde 2 dager før sammen med en engelsk offiser, tatt ut husrom for 2000 franske soldater som var anmeldt. De husrom som var tatt ut var ikke tilfredsstillende for franskmennene som helst ville innkvartere soldatene i noen avstand fra kaiene og jernbanestasjonen, hertil kom at der ble landsatt 1500soldater mer enn anmeldt og følgen av dette var da at dens største del av troppene måtte oppholde seg ute i det fri. Det var særlig låvene i byens nærhet franskmennene ville ha og vi gikk da rundt på Bjørums- og Høknesgårdene hvor vi fant plass for en betydelig del av styrken. Resten kunne så plasseres i enkelte lokaler i byen. Det var imidlertid tydelig allerede da at samarbeidet mellom de engelske og franske styrker måtte være meget slett. Enkelte av de lokaler som var tatt ut 2 dager før hadde franskmennene ikke kjennskap til og jeg fikk det inntrykk at det i hele tatt ikke hadde vært noen kontakt mellom de engelske stabsoffiserer, som skulle ordne innkvarteringen av franskmennene og de franske offiserer. Ved 9-tiden kom vi tilbake til byen og etter å ha skaffet husrom for en del franske sanitetsoffiserer gikk jeg hjem til meg selv i Kirkegaten for å spise frokost.

 Jeg blir fra vinduet oppmerksom på en tråler som ligger ved jernbanekaien og etter at flyalarmen var gått smeller det første kanonskudd fra tråleren. Så vidt jeg forstår var dette opptakten til bombardementet av Namsos. Et øyeblikk etter lyder det høye bombedrønn og det som vi senere har kalt det første bombeangrep var i full gang. Men før jeg går videre med å berette om det som jeg selv opplevde denne dag tar jeg med i ordrett avskrift politibetjent Fiskums journal, ført på Namdal politikammer hvor politibetjenten satt som telefonvakt.

Utdrag av politibetjent Fiskums journa120/4:

8,05: Sætervik: fly i lav høyde

8,30: Grong Rp. : ett fly syd middelshøyde 8,50 Salsnes melder ett fly

9,20: 1 fly over Kongsmo — syd.

9,22: Post 2: 1 fly — N.O. —V.

 

9,25: Kolvereid: 2 fly sydover - over sjøbygdene.

9,26: Skuddveksling fra mitraljøsene i fly mot batteriet på Klompen

Statland: 1 fly mot byen.

9,37:2 fly går ut.

9,43: Rørvik-Abelvær: 2 tyske fly gått til angrep på en båt ute i Namsenfjorden.

9,45: Schrøder-Nilsen underrettes om angrepet.

9,48: Nord-Statland: 1 fly mot nord.

10,00: Sætervik: 1 2 motorsfly mot nord.

10,03: Nord-Statland: Kamp i N.V. - høres, sees ikke.

10,11: Meosen jernbanebro -bombes - intet treff

10,12: Villa: I S.S.N. 2 smell i nord - kamp.

10,13; Rørvik: 2 tyske fly over Sundskopen - sydgående.

1 tysk fly over Gjæslingan - nordgående.

10,14: Livlig skuddveksling med maskingeværer.

10,15: Første bombe menes sluppet ca. 50 m fra politikammeret - ved Haklien.

Livlig skuddveksling fra flere steder.

10,25 Granatild fra kaien.

10,27: Første bombenedslag - hvor ?

10,30: Annet bombenedslag, like ved politikammeret ?

10,35 3. bombenedslag. Husene rystes kan neppe være langt unna ?

10,41: Fjerde nedlagt - noe lengre unna.

10,41 Femte nedslag - lengere unna.

10,42 Sjette nedslag – likeså. Livlig skuddveksling like ved oss.

10,44: Syvende nedslag - like ved.

10,45: 8.og 9. bombenedslag. Husene rystes. Svær maskingeværild.

 10,48: 10. nedslag. Husene rystes mer enn noensinde. Man hopper nesten paåstolene. Telefonen hopper på bordet.

10,51: 11. nedslag - også temmelig nært. Sværskuddveksling.

10,55: Skuddveksling fra skolegården.

 10,56: 12. nedslag. Hjulstad meddeler at der er falt bomber på Kirkebakken og Van Severen. 10,57: 13. nedslag.

10,58: Det varsles brand. Antagelig fra Van Severen.

10,59: 14. nedslag.

11,05: Granatild. - Skuddveksling fra skolegården.

11,08: Et svær smell -uvisst hva.

11,10: 15. bombenedslag -rystelser.

11,20: Kraftig smell.

 11,21: Fullmektigen melder at han har varslet brandvesenet om branden på Van Severen-bruket. 11,27: Nytt fjernet bombenedslag. 16.

11,30: 17. bombenedslag. Huset rystes på nytt.

11,33: 18. bombenedslag. Døren spretter opp.

 11,50: 19. bombenedslag - noe spretter inn gjennom ytere dør. - Strømmen meddeler: Stort hull i veien ved badet. Hull i jernbanestasjonen. Ruter slått inn.

11,56: 20.bombenedslag - Dørene spretter opp.

11,57: Iversen: angir at flere bomber er faldt uten å eksplodere - på flere steder.

 12,00: 21. bombenedslag. Rystelser.

12,08: Klompen: Stille intet             Rosignal.

12,10: Politimesteren beordrer flytting til Bjørum snarest.

13,08: Ny bombing. Da ingen forbindelse fåes noen steds søkes inn til fengselskjelleren.

Her blir jeg værende til 13,50 da der imens pågår stadig bombing. I kjelleren var fullt av sivile (og franske militære). Mens dette pågår oppstår brand på en rekke steder i byen og fengselet trues. Jeg løper derfor til politikammeret og river løs alle apparater og legger disse inn i så vidt huskes V 6203 — og fører denne til fengselet for å ta ut fangene. Mens alt dette pågår telles 33 bombenedslag" (slutt på Fiskums rapport)

Rett avskrift bekreftes

Namsos juni 2006

Dag Chr.

Kalender

Desember 2018
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31

facebook