Namsos bys Historielag

Folk og hverdag

Bebyggelse, boligforhold og levekår i Namsos rundt 1920 - 1930 åra.

Dette materiellet er skrevet av Nils L. Mentsen og gjort tilgjengelig av familien.

 

Etter byutvidelsen først i 1920-årene ble områdene Prærien og deler av ”Vika” og Havikveien en del av Namsos kommune. Grensemerkene - ”bysteinene ” - som ble satt opp, var av støpt sementmateriale i avkuttet pyramideform, med en liten jernbit på toppen. Disse ”bysteinene” ble senere brukt av Fjellanger ca. 1923 - 24 som fastpunkter for oppmåling og utarbeidelse av det kartverk som fortsatt benyttes i dag.

De nye grenser hadde sitt omfang fra Smevika - ”Verdens ende” - gjennom skogbandet fram til Guldvikveien, opp under fjellet til Brennhammeren, videre opp under fjellet til Vikabrekka, videre over Møssmørklompen til ”rødgrinna” i Havikveien, videre nedenfor Bjørumsgårdene til Bjørurnsbrekka ”Gressbenkan”, videre over Verket til Angelskjæret.

Og med de nye grensene økte innbyggertallet i Namsos til ca, 2000 mennesker.

Bebyggelsen den gang med få unntak var som støpte/murte bygg, ellers var det trebebyggelse i 1 ½ og 2 etasjer. Byggemåten for trehusene var for de fleste laftede plankebygg, men også reisverk med stående plank i veggene, og som kledning ute og inne ble brukt høvlede materialer. På grunn av høydenivået mellom flo og sjø, var kjellere sløyfet i lavere deler av byen. Her var husene plassert på gråsteinsmurer.

Til hver gård var en liten eller større gårdsplass med uthus som besto av vedboder og utedoer som ble opplyst med en lyspære plassert i et hull i veggen mellom to avtreder. I enkelte av utedoene var hengt opp skinnsaker som labber og andre ting sammen med bilder fra ukeblader.

Beboelseshuset hadde som regel bare en røykpipe og den var plassert midt i huset. Sotluka var for kjellerløse bygg, plassert på kjøkkenet i 1. etasje og var plagsom ved feing med sotvann som kunne renne ut. På grunn av at ovnene var plassert på rommene, gikk avtrekksrør fra disse over nærliggende rom og inn i pipa. Var disse litt lange var de opphengt med streng fra taket. Det verste var å feie disse rør og ovner, som for det meste besto av etasjeovner som ble plukket fra hverandre.  Disse ble delvis feid inne, men mest ute før julevask og høytid.

Kjøkkenovn var som regel et kapitel for seg selv med vedfyring og flere kokehull med ringer, stekeovn med vedfyring under, og vannkjel på siden til oppvarning av vann. Var det to familier som delte kjøkken, var ovnen tilsvarende større. Over kjøkkenovnen var som regel montert røykhette - «govhatt» - med avtrekk til ventil på røykløpet.

I mange hus var det heller ikke innlagt vann og dette måtte da bæres inn fra tappepost i gården eller fra felles vannpost for flere hus i nærheten. Utslagsvann gikk samme vei tilbake til avløpskum, og for de familier som hadde innlagt vann i huset var dette et gode.

I vanlige arbeiderboliger var rommene små med høvlet trepanel i v-staff det vanlige for vegger og tak. Linoljemaling var det vanlige på treverket, ja også på gulvene, som var malt i grå eller brun farge. Var det et rom som var kledd med tapeter, var dette som regel i mørke farger med roser i forskjellige varianter. På gulvene var det vanlig med vevde gulvmatter ellers kunne det for enkelte rom ligge mønstret stragulabelegg (et billigere erstatningsbelegg for linoleum).

Vinduene var delte med tresprosser i 4 eller 6 glassruter med enkelt glass. Mot vinteren ble løse ”dobbelvinduer” innsatt på innsiden og da disse ikke tettet helt mellom karm og vindu, ble klisterbånd av papir påsatt over sprekkene. Om morgenen vinterstid var vinduene  overiset og etter hvert som ovnsvarmen fikk tak i rommene, begynte isen på vinduene å smelte. Da måtte det legges kluter utover i vindusposten for å tørke  opp og for å fange opp vannet før det rant på gulvet. Disse overfrosne glassrutene var også en lekesak for ungene, som enten med varmen fra fingertuppene eller med varm ande fra munnen, fikk til kikkehull i islaget og var det flere med på dette var størrelsen på hullet seiersbeviset.

En leilighet for en vanlig familie bestod for det meste av stue, "kammers" soverom og kjøkken. Husleien for disse rom varierte etter kvalitet og størrelse fra kr. 10 til ca. 25 ,- pr. måned. Møblering av rommene varierte alt etter utkomme og familiens størrelse, Kjøkken besto foruten benk og overskap av et klaffbord og trekrakker som var det vanligste. Dette klaffbordet ble brukt til mange ting, som matlaging, spising, lapping og stryking av klær, lapping og halvsåling av skotøy, labbeproduksjon, skolelekser for ungene og ellers mange andre ting.

Ved siden av ovnen sto vedkassen, som også fungerte som sitteplass. Den var også god å finne for en liten kar som hadde vært ute i kulden og hadde neglebitt og kalde føtter. Likeså som sitteplass for kjente som slengte seg nedpå for en kort stund og en prat.

For de som ikke hadde vann innlagt, var vannbøtta med øse plassert på benken eller en krakk. Det var også vanlig med en klesnor i nærheten av ovnen. Her ble det tørket litt barneklær og andre klesplagg som måtte tørkes fort, for snarlig bruk.

Helgavasken av unger, og senere på kvelden av de eldre, foregikk på kjøkkenet. Enten i en sinkbalje eller en trestamp. Den gang ble det brukt mye heimkokt såpe, som var sterk på grunn av mye tilsetting av soda. Den vanligste brukssåpen var den gode Sunlight.

De fleste hus den gang hadde (bislag) tilbygg med inngang fra gårdsplassen mot kjøkkenet, og var huset i 2. etasje med trapp opp i etasjen over. Under og ved siden av trappen var det plassert skap til oppebevaring av rengjøringsutstyr m.m. For bygg uten kjeller var det skap for matvarer, sukker, salt og syltetøy.

For de familier som hadde god plass, ble vanlig klesvask utført på kjøkkenet. For de som ikke hadde kjeller eller uthus med ”størhus”, foregikk klesvasken om sommeren ute i gården. For de med tappepost i gården foregikk vasken om vinteren ute, hvor husmora med oppbrettede kjoleermer og med strisekkforkle sto over stamper og vasket.

Soverommet eller kammers som det hette, var både dag og nattrom. For de som hadde flere soverom var trangboheten ikke så håpløs, ellers var det vanlig å bruke loftsrom som sovested. På grunn av takhøyden var flatseng vanlig i bruk med mange liggeplasser. En enkel lyspære under taket gjorde rommet triveligere, ellers kom litt lys gjennom et lite loft eller takvindu.

Oppvarming fantes ikke på loftet, så utetemperaturen fulgte årstidene. Så på vinterstid var av- og påkledning hurtigarbeide, og sengetøyet den gang bestod av ”stikkede” tepper, og om vinteren også delvis av sauskinnfeller.

Kammerset var ikke stort i arbeiderheimene, og for den husmor med mange unger var soveplassene i senger og sammenleggbare feltsenger et problem. Flere unger, både gutter og jenter, delte samme seng,  og på dagtid var tepper og puter stuet sammen i stående senger med heklet teppe over.

Stua var det rom som man forsøkte å verne om, og den ble mest brukt om kveldene og delvis som sengeplass om natten. Møbelutvalget kunne variere fra det enkleste til litt mere innbo. Her kom inntekter fra arbeidsplass eller arbeidsløshet inn i bildet . Et sekskantet spisebord med dreid treføtter i forskjellige varianter sammen med pinnestoler med og uten trekk og stopp, arbeidet av lokale håndverkere var det vanligste. Disse treartiklene var beiset og lakkert, og ofte ble det brukt en malemetode som kaltes eikmaling med kunstige åringer og var slitesterk. En gyngestol fra den enkleste med meier og svartmalt, til den mere verdige amerikanske med stopp og trekk i sete og rygg fantes i mange stuer. Likeså en sofa eller divan med heimlagde puter, og en kommode med duker og litt dekketøy, og selvfølgelig blomster av forskjellige slag, og på veggene familiebilder og annet.

En annen ting som var å finne i heimene var et musikkinstrument, og det vanligste var gitaren som sammen med sang skapte trivsel. Utover på 1930-tallet forsvant denne gode kontakten, da radioen gjorde sitt inntog og en ny tid kom inn i heimene.

De første utgaver av radio var ikke rare greiene, og ikke allemannseie heller, men noen få hadde de første krystallmottakerne med dårlig lyttemulighet. For det meste besto disse av øreklokker men det fantes også høytalere av stort format som ble opphengt på veggen. Nå var det ikke alle kvelder at vidundret greide å fange opp tale eller musikk, og da gikk det ut på uling og spraking. Da var det været eller antenna som fikk skylda. For den som hadde radio, han manglet ikke på gjester som kom for å høre. Utover mot 1940-åra kom forbedrede utgaver av radioer med blant annet ”Folkemottakeren” og andre fabrikkmerker som etter hvert også kom inn i arbeiderheimene, selv om levekårene ikke var gode for mange.

Arbeid og arbeidsplasser

For de som hadde arbeide å gå til, var muligheten til å forsørge familien bra, men her var avlønning for de forskjellige arbeidsplasser forskjellige. For de som ikke hadde den muligheten, var det skammens vei å gå på forsorgskontoret for å få utlevert ”matlappen” til dekning av utgifter til lys og et lite krypinn. Disse familiene var taperne i samfunnet og bo- og leveforholdene var betydelig dårligere enn for de som hadde arbeid., Det fantes ikke som i dag ordninger med trygd og andre sosiale ordninger. Den gang måtte en stå med lua i handa for å ta i mot almisser, men det verste var å få "merkelappen" som å komme på fattigkassa. Dette gjaldt også ungene på skole og ellers.

For å hjelpe noen av disse arbeidsledige, ble det om somrene igangsatt ”nødsarbeid” fra kommunens side. Dette kunde strekke seg over noen uker med fjellsprengninger og grøftearbeide i samband med vann- og kloakklegging og annet forefallende arbeide. Det hendte også at arbeidet ble delt på flere lag for at flest mulig fikk tjene noen kroner, ellers kunde det vanke litt arbeide i snørike vintre med snømåking. Ellers var det lite tilfeldige jobber.

For ungdommen var dette en vanskelig tid uten arbeid, og dertil å bo heime i en trang leilighet sammen med den øvrige del av familien. Dette resulterte i at de søkte ut sammen med andre som delvis hadde gatehjørner som samlingssted til prat og en sigarettsneip.

Av arbeidsplasser var det i første rekke sagbrukene som gav arbeid til de fleste, og til sammen ga disse bedriftene arbeid til ca. 200 - 250 personer. Ved to trevarefabrikker, Namdal Ullvarefabrikk og Namdal sykehus og for de to siste var det mange kvinnelige arbeidsplasser og sammen med håndverkere av forskjellige slag, butikkpersonale og andre smågrupper ble det arbeide for en del. Men den gruppen som fikk arbeide mest og tjente minst var tjenestejentene som arbeidet for familier og hadde en lang arbeidsdag med rengjøring av hus, vask av klær, tøy, kjøkkenarbeid, pass av barn og annet hadde en månedslønn på kr. 20 - 30, ‑.

Tar en sagbrukene var arbeidsmåtene den gang en belastning for rygg og armer gjennom løfting og bæring av planker og bord og som transportmiddel innen brukene var vogner «bjønner» som måtte skyves på skinner med last fram til bestemmelses stedet. Arbeidsdagen den gang startet kl. 6.30 om morgenen og til kl. 17.- om ettermiddagen med tre matpauser. Likeså var lørdager med som arbeidsuke til middag, og ferie eller fri om sommeren var to til tre dager.

Det som særlig rammet arbeidslivet først i 1920-åra var krakket etter krigen og ”jobbetia”, og som førte til økonomiske problemer for banker og bedrifter. Mange gikk konkurs og sammen med nedgang i etterspørsel på forbruksvarer rammet det arbeidslivet og dermed lønnsnivået. Disse problemer skapte brudd i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet og streiker og lockout stoppet bedriftene i lange perioder. 

Spesielt hard ble sagbruksindustrien i Namsos rammet hvor arbeiderne gikk ledig i lange perioder. Gjennom disse streikene kom arbeidsfolk i konflikt med hverandre gjennom streikebryteri og her skapte uvennskap og i enkelte tilfeller håndgemeng mellom partene. Dette ble også en hard tid for familiene som var kommet opp i denne situasjonen. For de fagorganiserte ble tilskudd fra forbundene ytt som streikebidrag, og selv om dette var lite å leve av, oppstod et samhold og hjelpsomhet for de som hadde det vanskeligst med store familier.

Mat og kosthold

Mat og kosthold i dette tidsrommet var enkelt og spartansk, og var alltid avpasset innholdet i pengepungen. I trange perioder var en nødt til å ”borge” som det ble kaldt inntil et beløp som kjøpmannen strakte seg til. Heimbakt brød med rårand mot bunnen på grunn av ovnsteikingen med margarin og litt ost, men for det meste med sirup, var mat for voksne og unger. Hvis mange skulle mettes var det nødvendig enkelte ganger å rasjonere med brødskivene..

Til kveldsmat i vinterhalvåret ble brukt mye grøt, som havregrøt og byggmelsgrøt - ”svartgrøt” - og ble noe igjen ble dette oppstekt til frokost eller kald grøt med varm melk over.

Middagsmaten på denne tiden besto for det meste av fisk, og med kjøttkaker om søndagene. For å skaffe fisk behøvde en ikke å dra så langt, bare en hadde en skarve robåt og fiskesnøre. De nærmeste fiskeplassene var ved fortøyningsbøya mot Vika eller Bjørumsøra og ved Kvaholmen. 

Med småfiske utenfor kaiene var guttungene med å bidra til kostholdet og som takk for jobben vanket en varm fiskekake fra steikepanna. Var enkelte voksne i besittelse av en linestump eller garn ble fangsten større. Om høsten når silda kom inn fjorden og sildefiskere med bruk og sildesteng lå opp mot kaiene, var det gulltid for voksne og unger. En bøtte med sild kostet ikke mange ørene og mye ble gitt bort. For unger i en pram eller annen båt, var det å ligge oppe mot sildestenget for å få mest mulig. Det som ikke ble brukt til koking eller steking med det samme, ble enten saltet ned til spekesild eller flekt og tredd på kjepper til tørking - ”boknasild”.

Sykdom og lege

Opp i trangbohet, kosthold og vanskeligheter med hygiene og boforhold kom forskjellige plager og sykdommer inn i flere heimer. Den verste på denne tiden var tubekulosen eller tæring som ble brukt i daglig tale, og hjelpemidler mot denne sykdommen var beskjedent og smittefaren var stor samtidig som angsten lå over familiene.

Namdal Helseheim var ferdigbygget i 1926 og tok da imot pasienter, og under behandling og kurer ble enkelte friske, men mange bukket under og delvis også i ung alder.

En annen sykdom som herjet i 1920-åra var Spanskesyken som tok mange, og særlig unge menneskers liv. Operasjoner, benbrudd og andre større sykdommer var sykehusets arbeidsfelt, ellers var en henvist til distriktslegen som i mange år var dr. Holst som drog rundt på sykebesøk og hadde kontor og bolig i nå (Fogedgården ).

Ellers prøvde en så langt råd var å kurere enkle sykdommer og plager selv, og de vanligste hjelpemidler i heimene var Globoid tabletter for feber, influensa m.m. For øresting var et vanlig middel en bomulsdott med matolje i øret, terpentin og kamferolje på ullklut plassert på brystet og sengeligging ved hoste og forkjøelse. Ellers fantes kamferdråper, jodd og heimlaget hostesaft med i utvalget. I den tiden var det ikke bare å gå til legen med alt, det kostet litt, og innstillingen til folk flest var at de skulle greie seg selv mest mulig.

Namsos sanitetsforening og med fru Karoline Amdal som var utdannet sykepleier, og hennes besøk i heimer hvor hun var til hjelp og støtte i trange tider.

Kulturliv

Av kulturaktiviteter var det idretten som samlet flest deltagere og tilskuere. Her kan en begynne med fotballen som fra starten hadde fotballbane i Daltrøa, senere ble Høknesøra og brukt i mange år inntil i midten av 1930-åra da banen ble opparbeidet på Tiendeholmen. En fotballkamp på Høknesøra var for deltagere og publikum en fottur eller en sykkeltur fram og tilbake. En og annen bil fantes med det var ikke mange, så for å komme fram måtte en bruke beina.

La meg to et eksempel på pengemangel og innsatsvilje og det var i midten av 1930-åra at fotballaget fikk besøk av fotballklubben fra Sarpsborg, som var på nordlandstur, og kom innom Namsos for  å spille en kamp. I den anledning hadde klubben bevilget seg et fat med kalk for merking av banen og for å spare penger til transport trillet en gjeng ungdommer fatet fra en brygge i byen og til Høknesøra.

Turn var en annen idrettsgren som lag langt framme på krets og landsplan for herrer, men også kvinnene var også med, og fra det små startet turn som ”vikaidrett” med ungdommer fra denne del av byen som var med.

Boksing var en annen gren som fikk mange aktive utover og som seiret over motstandere i norgestoppen og innen A.I.F. deltok noen også på landslaget.

Det samme var tilfelle med friidrett, vektløfting og vinteridrett med skirenn og hopprenn i bakkene Granåsen, Grånhatten, og Guldvikbråten.

Det var ikke bare idretten som fanget folks interesse, også innen foreningslivet var det aktiviteter på mange ulike felt, og den gang gikk foreningslivet godt med mange medlemmer og godt oppmøte på fester og møter.

Sang og musikklag og dels var de utspring fra andre lag og foreninger, men også som uavhengige kor og musikkforeninger. Av de organisasjoner som samlet mange medlemmer var avholdsbevegelsen med sine ungdomslag, men også de religiøse bevegelsene som Frelsesarmeen og bedehuset.

Folkets hus med arbeiderbevegelsen var også samlingssted for politisk interesserte mennesker. Kino og film var for de som hadde penger til inngangsbilletten.

Det stedet som var mest etterspurt var Idrettens hus i Overhallsveien hvor lag og foreninger arrangerte revyer og annen underholdning med dertil dans, og her var det mange gode amatører som opptråtte.

Av ting som var utenom det vanlige i disse årene var blant annet den sommeren da det tyske lasteskipet ”Main” lå ved Van Severens kai og lastet trematerialer. Inntil da var det det største skipet som var innom byen. En annen trofast sommergjest var det finske seil/motorskipet ”Isolda” en pen hvit seilbåttype som var her og lastet trelast og hvor mannskapet var en familie. Den kom igjen flere somre.

Eneste flytrafikken i de åra var de gangene Gisken Jakobsen fra Narvik kom med flyet sitt og landet på fjorden. Hun var trelastforhandler og det var gjennom forretninger hun var her.

I 1934 gikk Namdalsutstillingen av stabelen i lokalene til tidligere Namsen Trelastforening med oppmøte av folk fra hele Namdalen, og ellers var vanlig med besøk av sirkus og tivoli om somrene.

Tar en et tilbakeblikk over bo og leveforhold gjennom disse årene med trange kår og mye fattigdom, må en beundre foreldre til oss 70 - 80 åringene som fikk ungeflokken fram til samfunnsnyttige borgere.

    

Kalender

Juni 2021
M T O T F L S
1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30

facebook