Namsos bys Historielag

Folk og hverdag

Namsos i «gamle» dager. Raspet

Namsos i «gamle» dager.

«Raspet» med omliggende bebvggelse og aktiviteter.

Artikkel er skrevet av Nils L. Mentsen

 

Raspet var betegnelsen på områdene foran Domus, Hamstad bakeri og Jernvareforretningen. Bruker en Rollaugs gate som delelinje var byraspet på sydsia, og Vikaraspet eller Skeiraspet på nordsiden. Skeiraspet ble av oss unger også brukt på grunn av at vognmann Skei eide hjørnegarden Sverres gate - Wesselsgate og som var den eneste gården som la mot området uten gate mellom.

Namdalsutstillinga 1934

Opprinnelsen til disse områdene var Namsen Trelastforening. Et sagbruk og høvleri, som kom i drift i 1899 og hvor dampmaskinen og sagrammen med hus ble plassert på en holme som tidligere ble brukt som kai og med et lite sjøhus. Hvor fundamentet til svinghjulet på dampmaskinen fortsatt er synlig bak Domus.

Tilførselskaia til bruksområdet startet langt inne i Rollaugs gate, og lagertomt og lagerbygninger var for det meste plassert på påler og kaidekke, og hvor brukets avfallsprodukter som rasp, kutterspon og kantflis ble brukt som fyllmasser. Dermed kom områder som tidligere var fjære og oversvømmet på flo sjø, fram og ble fast grunn. I mange år ble massen utkjørt med store trillebårer av treverk og med balataremmer på hjulene.

Senere kom hest og vogn og jeg husker at Ludvik Andvik hadde denne jobben fram til 1932 da bruket ble nedlagt. Et gjerde ca. tre meter avgrenset bruksomradet mot «Raspet» og fjæra mot tømmerlagret. Bebyggelsen i store deler av de lavere partier av byen var uten kjellere på grunn av høydenivået til flo sjø. Av den grunn var det vanlig med uthus i hver gård. I disse var det utedoer, vedboder og også beboelse, og i tillegg hadde flere hovedgårder også bakgårder med husrom sammen med verksteder og forretninger. Slik var det i bakgårdsrekkene fra O.C.Dahl, Hovig, Buseth, Ch. Barstad, Østring og Skogstad, men ikke i Telefonforeningen hvor det var verksted og lager.

Huset (brygga) til Bildøe var fiskeforretning og lager samt bolig en stund. Av ornråder som ble regnet å ha tilhørighet til de forskjellige aktiviteter på ”Raspet”, gikk grensen mot Vika med Brinchmann og Kvatningengårdene. Videre Skolegata til Kirkegata i Thomebakken og ned til kirkehaugen. Videre ned til ”Dahlfjæra” og Vervenskaia og trelastforeningsbommen. Østenfor dette området var ”Lonet” med Meyersgata - ”Longata” - eller - ”Busseronkgata” - som den også ble kalt. Videre ”Bjervekanalen”, ”Loppmyra” og ”Gåshaugen”, men som unger holdt vi oss for det meste innenfor ”vårt område”. Bortsett fra kaiområdet, kinoen og Folkebadet.

Aktivitetene om våren startet så snart barflekkene kom frem. Det var hopping med tau, paradis, ballkasting på vegg, klikking og kast på strek eller pinne. Da med brus- eller ølkapsler. For penger var det lite av. Når penger ble brukt var det de eldre karene som brukte to- eller fem-øringer.

På strek og pinne ble innsatsen «skranglet» og ristet sammen mellom begge hender og kastet opp i luften. Gevinsten ble oppropt med mynt eller krone. Klikking var kasting av mynt på vegg. For å få den til å komme så nær tidligere kastet mynt, og avstand for å ”reppe” for å få gevinst, var avstand mellom tommeltott og lillefinger.

Etter hvert som snøen forsvant på ”Raspet”, kom fotballen fram for trening og kamper mot andre guttelag, som Lyn fra Prærien, Rapp og Boyse fra Vika, Fart fra Overhallsveien og vi Ørn fra Raspet. Fram mot 17. mai var det innledende kamper med finale og pokal for det seirende lag på nasjonaldagen.

17. mai ble også Raspet brukt til barneleker etter kinoen og barnetog. Da var det konkurranser i sekkeløp, egg i spiseskjeløping og potetplukking, men de verste oppgavene besto i å klatre i stanga og å trekke seg fram på et rør med ei tønne plassert på ryggen.

Vårt eneste problem med fotballsparkingen på Raspet, var når ballen var i bevegelse. Da kom Labben i full fart og beit i ballen, og i flere tilfeller beit hull i fotballblæra. Labben var en stor svart grønlandshund, som kemner Baratad eide. Det var ikke bare fotballen den så sitt snitt til å forsyne seg av, men også brød og kjøttvarer kjøpt hos Schjølberg og Åkervik og Baratad fikk av den grunn flere erstatningskrav.

Som unger hadde vi flere fotballidoler som vi forbeholdt oss å være under leken, og navn som ”Jeia” Gunders en ”Gubbe” Andersen, Taulov Goberg, Jørgen Juve var kjente navn for oss. Disse landslagsspillerne ble vi kjent med gjennom lytting når en del ungdommer pratet fotball på Buseth hjørnet, og her var det den gang etter var mening flere fagfolk. Av disse karene som møttes på hjørnet om kveldene kan jeg huske Bjarne Evensen, Fridtjof Bjørlykke, Torstein Mathisen, Tormod Nilsen, Åkervik-brødrene og flere. På mandagskveldene gikk diskusjonene livlig etter referater i storbyavisene og Sportsmannen.

En annen måte å skaffe idrettsopplysninger på var å samle sigarettmerker (et lite kort med bilde og litt beskrivelse av fotballag, idrettsfolk, hester, silkeflagg ). Disse kortene lå i forskjellige sigarettesker som Teddy, Golden Vest, Cromvel, Flagg og andre. Var en i besittelse av to eller flere av samme sort, byttet vi.

Fotballaget Ørns første drakter var sort badebukse og hvit trøye. Ideen til denne drakten kom fra Karl Vibstad som den gang kjente til Rosenborg. Badebuksene ble kjøpt på ”Strikkeforretningen” til den gang så høye pris som 90 øre pr. stk. Senere gikk vi bort fra disse draktene og hver av oss fikk sydd hvite bukser og røde trøyer med hvit krage. Juniorlaget hadde brune trøyer med hvit krage og mange av disse spillerne hørte til på N.I.L. s førstelag.

Av andre aktiviteter som en holdt på med på Raspet var å slå ball, skotthyll, vipp stikke og slå nix. Vikaraspet eller Skeiraspet ble brukt til husdyrutstillinger (fesjå) med bedømmelse av okser, kuer og sauer. Som dommer for sau husker jeg en eldre kar sørfra som var tilstede flere år på rad. Et år på utstillingen var en svær okse fra Havika med. Denne var så stor og kraftig at det var gravd ned en ekstra kraftig påle for å binde dyret til. Dette var ikke nok for den drog opp pålen og tok seg en tur på egen hand. Tilskuerne fikk det travelt med komme seg i sikkerhet. Oksen ble stoppet i sin frihet av Foss som jobbet i Havika og sammen med noen andre karer ble den forsvarlig bundet til flere påler.

Av andre ting Raspet ble brukt til var plass for sirkus og tivoli, og her var vi unger på plass for å følge med på det som foregikk. En og annen gang greide vi å krype under teltduken på sirkuset. Dette gav opptakten til vårt eget sirkus ”sirkus Bytomta”. Stedet Bytomta lå i Sverres gate mellom Jakob Kalkvik og Ingvald Iversens gårder og her lå en litt tilbaketrukket en etasjers  bygning som i sin tid ble brukt som bakeri av baker Bye. Bak denne bygningen var som i alle andre gårder et uthus i to etasjer. Bytomta var eid av baker Vibstad, og da sønnen Hans også hørte til ”raspetgjengen”, fikk vi bruke tomta til sirkus. 

Teltet ble sydd sammen av strisekker og her forsvant mange potetsekker fra eierne. Likeså høysekker fra melkekjørerne som kom til byen. Hyssing ble tigget på forretningene og for å sy,  fikk vi låne nåler av salmaker Olsen. Planker og bord kom fra saga og fjæra og da hele greia var ferdig var flateinnholdet ca. 25 -30 m2. Forestillinger hver ettermiddag med klovner, tryllekunstner, trapesutøvere og andre ting i «manesjen» og med inngangsbilletter på to øre for barn og ti øre for voksne. Sirkus Bytomta levde i mange somre inntil vi syntes vi ble for gamle. Et annet sted vi lekte var i ”Murgården” i Skolegata, hvor Hakli i dag har hus. På denne tomta hadde kommunen den gang lager av krus- og sementrør i forskjellige størrelser, og med disse lagde vi tunneller og hus til forargelse for kommunens folk. 

I bommen til sagbruket ble de første svømmetak tatt,  sammen med sprang på løstømmer, og staking på tømmerflåter . Dette skjedde på flo sjø.

Verftskaia eller Vervenskaia, som vi kalte den, gikk fra enden av Bråholmgata og ut til Namdalskes kullbrygge. Her lå vi unger på flo sjø med ti øres snøre og fisket flyndre, mort, fesemp ”ulke” og ål. Ålen som vi fikk, hadde vi i en bøtte med vann, og så var det å gå til Folkebadet til bademester Hall og selge den. Det vanket da fra 10 til 25 øre for fangsten, alt etter størrelse og mengde. Vi hadde ikke bare gode ord å si om bademesteren som spiste noe så ufyselig som ål, men han var jo danske han da.

Et annet sted vi fisket fra, var i kullpramma som brukte å ligge utenfor Arne Dahl-brygga. Likeså fra kaistumpen mellom Ranum- og Åkervikbrygga. Her var det som regel mye mort og småsei som var samlet på grunn av blod som ble spylt ned fra slakteriet til Åkervik. Her kunne vi få mye ”kattfisk” som ble omsatt til noen ører.

Vi hadde to parker i Namsos den gangen. Den ene var ”oppi”-parken og det var benevnelsen på Fredriksberg-parken. Så var det ”bort”- eller ”nerri”-parken som er dagens festplass.

”Oppi”-parken ble brukt til å slå ball om våren og utover mens skolen ennå var i gang. Her var det klassevis bruk av parken med læreren som ”lyreoppkaster”. Ellers ble parken og Møssmørklompen brukt til kriger mellom byen og Vika, med vekslende seierherrer. Ble man ikke enige om seierherren, ble det som regel krangel om dette, og en ”etterpåkrig” eller fortsettelse dagen etter.

Dyrkamarka oppi parken ble brukt til gresshøyproduksjon. Det var Johan Bjørum, som grundeier som slo og hersjet gress, og her var vi selvfølgelig med og hjalp til. Men vi var også delvis i veien.

Med sensommeren og høsten begynte skolen og da familien vår bodde i Rollaugs gate 12 ,hadde jeg kort skolevei. Første skoledag gikk jeg uten uten ledsager. Da gikk jeg likeså godt heim igjen, og ble under gråt geleidet tilbake med beskjed om at dette ikke måtte gjentas.

Som ”frøken” de første årene hadde vi Anna Vatn, senere ble det mannlige lærere som Kvåle, Strøm, Fjær, Vikholdt og Ottesen.

Folkeskolen, eller slaveriet som den også ble kalt, lå på Bakklandet. Området tok et helt kvartal og det var mellom Skolegata, Sverres gate, Havnegata og Kirkegata. Skolen bestod av to rødmalte to-etasjers bygninger og et mindre bygg mot Kirkegata som rommet utedoene. Bygningen med klasserom lå mot Skolegata, mens bygningen mot Sverres gate bestod av gymnastikksal i første etasje og med sløydrom over. I tillegg var det to klasserom i 2. etasje, hvor det ene ble brukt av jentene til håndarbeide. Ellers var 1. etasje vaktmesterbolig for Johnsen og senere Kaspersen. Ved forskjellige anledninger ble skolegården brukt ved sangerstevner og turnoppvisninger og annet.

Med høsten kom også begrensninger for unger å være ute om kveldene. For etter en bestemt dato, ble ringing med kirkeklokkene klokken 20 (8) et varsel om å komme seg i hus. Var en så uheldig etter dette tidspunkt å treffe politiet, som Nymo, Pedersen eller Ålberg, var ordren kort og godt å komme seg heim.

Vi var noen unger fra ”Raspet” som møtte opp ved kirken om kveldene og hjalp til å ringe. Bolkan var grei så vi fikk være der. Særlig var det moro når ringingen skulle opphøre. Da var det å holde seg fast i tauet, for da fikk en bli med opp mot taket noen ganger.

Høsten var vanligvis kort, for snøen kom tidlig og selv om vintrene den gang var kaldere og mere stabile, så vi unger fram til den. Bekledningen den gang var den vanlige skinnlua, strikket genser, jakke og labber med stikket sole. Labbene var varme og gode å ha på, og ble brukt av både ung og gammel.

Når snøen kom var det ikke hver dag gatene ble brøytet. Det måtte mange cm. til før  treplogen og trekkhestene til Rosset, Vindseth, Sig. Karlsen og Andvik trådte til. Da var vi unger selvfølgelig med som slep.

Av utstyr som ski, sparker og kjelker var ikke utvalget stort. De fleste av oss som hadde tresparker med tremeier og jerndrav under, var vi flinke til og komme oss fram i gatene med dem og i bakkene som vi lekte i. Den bratteste bakken var ”Thomebakken" i Kirkegata. Videre ”Vibstadbakken”, som var øvre del av Havnegata og den minste var Bildøebakken. Det var øvre del av Wessels gate. I dissek bakene ble det brukt kjelker og sparker under kraftige varselsrop. Vi var også i besittelse av noen reklameskilt som vi satt oppe i og akte med. Noen skilt var lange som Tidemanns tobakksfabrikk, og disse ble regnet som 6 eller 8 setere og hvor sistemann styrte med en stang.

Av skiutstyr var det ikke sa stort utvalg, og av fottøy var det strikkalabbene, pluggasko eller beksøm. De førrste korte granskiene hadde balatareim som binding. Senere ble skiene litt lengre med Widtfeltbindinger, og kom en så langt at langbukse ble brukt, hadde en flamraband rundt buksa nederst for å holde snøen borte. Stubba var også en skitype og disse var korte og var laget av framparten av avbrekte ski. Eller vi brukte tønnestaver som var spisset med øks og med balatarem for a putte foten i.

Skibakker hadde vi mange av «oppi» parken. Den største var Skråningen og hvor vi med stående hopp rente et langt stykke ned i Havnegata. Vi hadde også trill'n og mushullet og flere under fjellet. Dynamitten og Bakklandsbakken i Groftskaret, og så hadde vi en liten bakke med hopp i Rebekka Gjeset- tomta og her brukte vi stubber.

Så var det skøytebanen på Raspet som var i drift hele vinteren. Den ble handmåket for snø og påsprøytet vann fra nærmeste hydrant. Her var vi flittige brukere etter skoletid, med våre krokskøyter og med store problemer med lærremmene som skulle strammes rundt skoene med frosne hender. Kroken på skøytene var et annet problem da de under lek hektet seg sammen med andres skøyter, men Gustav Bråteng med slipeskive hjalp oss å få bort disse krokene. Senere kalte vi dem for halvpansere.

Utover kveldene var det de voksnes tur på banen med parløp rundt på ytre bane, med krysstak med hendene og takt i frasparket med føttene, Antrekket varierte fra dress og slips for karene og lange skjørt for damene, til lang og kort eplenikkers for begge parter. Musikken om kveldene ble beørget av en kar som stod ved Bildøveggen og sveivet på et positiv. Som oftest var det Halvdan Pettersen men også Hans Henriksen og Johan Jørgensen hadde denne jobben.

På indre bane holdt nybegynnerne til, og det var de som måtte ha støtte for å holde seg på beina. Men også de som var litt bedre, men ikke dristet seg ut på ytre bane. Indre bane ble også brukt av de som kunne litt om kunstløp. Av de som kunne litt mer enn andre var Frank Tangen. Ellers var det flere som kunne litt mere en Charles-svingen.

En vinter husker jeg at en Haugan, bror av fru Færø, var heime fra Amerika. Han lå langt over de stedlige utøverne i sprang og svinger. Om kveldene inntil vi måtte heim, satt eller stod vi på de høye snøkantene rundt banen sammen med mange voksne og så på de som var på isen. Mange voksne brukte dette til å komme seg ut en tur. I tillegg benyttet noen par anledningen til ”å gå på kake” etterpå.

Kravet til hjelpemidler, underholdning var ikke så stort den gang og det lille som kunne skape litt forandring i hverdagen, tok folk godt vare på. Av de ting som det moderne samfunn har tapt mest på, er den nære kontakt mellom mennesker i tale og fellesskap som var den gang.

 

 

Kalender

Juni 2021
M T O T F L S
1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30

facebook