Namsos bys Historielag

1940 - 1945

Rømte fra Granheim da krigen kom

Granheim Kafè i Havikvegen en gang på 1920-tallet. Huset ble revet etter krigen.

Dette brevet ble skrevet av Anna Margrethe Øien (1864-1954) som eide og drev Granheim Kafe i Havikvegen sommeren 1940. Brevet ble skrevet til en slektning Lilly Marie Olsen for å beskrive forholdene i Namsos etter den tyske bombingen av byen. Namsos bys historielag har fått brevet av Anna Mathilde Øien. Brevet er noe redigert da teksten enkelte steder er ganske uleselig.

«Mine kjære og du da som sendte oss en telegrafisk beskjed! Ja, kjære takk for din omtanke og at du sendte det. Det var en overraskelse da det kom, men det tok tid. Jeg fikk det 5. juli! Ja, det ligger så meget i mellem siden jeg sidst sendte dig et brev. Jeg ønsker dig til lykke med det nye aar. Det er da første gang siden du saa dagens lys at du ikke har faat en lykkeønskning fra mig paa 11. juni. Men saa har vi heller ikke hatt krig i landet før.

Det har vært saa trist ikke at kunne faat sendt en hilsen, hverken telegrafisk eller brev. Der gikk 6 uker som søster (i Oslo) og jeg intet visste om hinandens befindelse.

Den 10. april kom onkel Engesvik til oss paa eftermiddagskaffe. Men idet han skulde gaa hjem, blev pludselig huset fuldt. Krigsskibene kom ind om Grautvikodden, og alle kvinder, barn og gamle som ikke  var evakuert maatte ut av byen. Der blev en ustanselig bruk av telefon som vi – dagen til ende – hadde til raadighed. Og alle steds var det jo overfyldt, eller rettere – blev. Onkel, som kom hit i fred og ro, saa ikke byen mere.

De 10 dage fra da, vi fikk være i ro her, var vi mellem 30 a 40 hver natt, og en hel del om dagene. Møbelhandler Østring og kemner Barstad, leiet skistuen for sine familier, og flyttet hit senger, sengetøi, elektrisk komfyr, en masse mat m.m. Paa et værelse ovenpaa hadde vi raadmann Selvik, banksjef Barstad med familie, fru Aavatsmark med flere døtre. Paa de andre rum var det fuldt – i stuen onkel, fru Selvik, fru Lie, frk Schjølberg. I soveværelset – vi, telefondamene, Olufine Nilsen. Paa kvisten fru Andvik, frk Fosmo – andre rummet – Frits og en til. Saa ble det brakt opp til oss flere arkiver, penger og paa lemmen noe av urmaker Renbjørs varebeholdning. I kjelleren en masse saft og syltetøi, ved siden av vort eget. Paa tredje rum paa kvisten en masse klær og alt onkels tøi brakte fru Andvik opp, og Frits en hel del av deres klær og noen ulltepper. Alle følte sig trygge paa Granheim. Jeg for min del var saa uanfektet og rolig saa alle var lykkelig over at være her. Onkel leste et gudsord hver kveld og alle kom inn. Jeg kokte kaffe og ga dem naar signalerne fra kirketaarnet var over. Vi forsøkte at vere for dem alle, som maatte utav sine hjem. Det lille vi kunne. Men det var slitsomt. Kl 2 om natten kom Brørs, Hustad og Stendal som gikk politivakt. De laa i soveposer paa glasverandaen og skulle ha mat før de la sig.

Men saa – natt til 20. april - Hitlers bursdag – kom i 2-tiden 2 til 300 soldater til Granheim. De fyldte plassen og veien med alle sine oppakninger, gjorde opp flere baal paa tunet og tok sig fram som bedst de kunne. Alle husenes bebeoere på benene og dermed var freden endt. Ganske tidlig begyndte den mest intense virksomhet av bombefly, mitraljøser at virke rundt stedet. De sidst ankomne sprang først til skogene her omkring, men sneen laa mange steder over en meter dyp. Men de første laget saa pass vei og redslerne øket saa alle maatte vi av sted for at berge – om mulig livet. Jeg stod i stuen ved vinduet da bombingen begyndte nede ved jernbanestasjonen. Men blomsterpottene hoppet høit og huset rystet veldig! Vi var hjemme en liten pust iblandt for at varme oss, men maatte straks av sted. Vi stod i 3 timer i sne optil knærne da byen brendte. Under et tre stod Olufine, Frits, Margrete Bjørngaard og jeg. Litt lengre bort onkel, Anna Selvik, Dagmar Hustad og en dame til, og saa fuldt under hver en gran.

Der stod vi i røkfoss og saa paa hvor hjemmene brendte for alle disse vore kjære. Kulene hvinte i tretoppene, det frøset og braket. Der blev mange bønner i disse timer, ogsaa fra dem som ellers ikke pleiet at be til Gud. Anna Selvik sa til onkel; «Aa, syng en sang, far», saa sang han «Klippe, du som brast for mig lad mig skjule mig i dig». Dagmar som aldrig har villet gaa paa et møte ropte ned til mig «Aa Anna du maa be».

Da det blev en pause sprang vi ind og prøvet at faa lidt varme, men idet vi kom ind kom der offiserer med tolk og sa at de fandt stedet meget bekvemt og maatte ha husene. Saa tok bombingen atter til. De andre sprang til skogen, men jeg blev igjen. Saa tømte jeg kleskottet, lintøiskapet, sølvtøi og fra disken chokolade, sigaretter, gafler m.m. Saa kom Selvik ogsaa og alt der hadde, samt onkels og en masse andres, derilant 4 radio og alt Olufines og Frits tøi og jeg vet ikke alt. Vi lesset soveværelset fuldt og forseglet den dør og mente oss trygge og skulde ha dette ene rum i behold.

Saa var det at pakke hver sitt uldteppe og pute, 1 kaffekjel og mat. Frits fikk fatt paa kjelken vor og saa var det at lesse på det vi, onkel, Selvik, Olufine og banksjef Barstad hadde. Det var svert snefokk og fele veie. Vi visste ikke hvor vi skulle. Saa gikk vi ut fra Granheim, hver dør paa vid vegg og huset fuldt! Hvert bord og alle stoler fra altanen var kastet ut i sneen for at gi plass for alt det nye som skulle ind. Saa drog vi til Havika. Der var overfyldt hus, men vi blev buden ind hos Benum paa nysiltmelk og kaffe. Vi var jo 22 fra Granheim i følget, de 10 andre som hadde bodd hos oss hadde tatt flukten før. Det var ingen plass for oss i Havika. Saa drog vi til Hals, men dit kom en masse soldater og der blev livlig skytning, saa dem hos Rian turde heller ikke bli. Saa maatte vi avsted igjen. Det snedde felt og veiene var usigelige. Onkel (80 aar) og Olufine (70 aar) og flere begyndte at bli temmelig utslitt. I ett tiden kom vi saa fram til Ramsvika. Vi fikk en liten stue hos Ambrosa.

Bløt og frossen som vi var, var det godt at de hadde fyrt i ovnen. Der stod en liten divan, der fikk onkel legge sig. Olufine og jeg satt paa hver sin stol. Resten la sig ned paa gulvet paa mattene. Saa mye vi hadde "boklet" oss til, banket det paa døren. Tandlege Sten kommer og spør om her er noen menn som vil hjelpe til at faa opp bilen deres som de hadde kjørt ned, og der var blant andet et spedbarn i bilen. Saa maatte de klatre over oss, Selvik, Frits og banksjef Barstad, og de slet en hel time i snesørpe og søle før de fikk den opp. Saa kom de ind enda mer skitten end før, krøp over bena paa de mange og la sig. Noen minutter efter banker det atter paa, og ind kommer lærer Rønning, Terese, Tørris, Aase og Inger. De hade flyktet fra Selviks hytte paa Hals og ville være der far var. Saa krøp de ned paa de tommer av gulvet som var igjen. Nu var vi 27, men atter banket det paa, og atter maatte de stakkars menn ut og hale paa en stor lastebil som var havarert. Men den med 3 andre blev staaende i flere dage, og de som var i dem maate slepe sig avsted med tøi og barn. Saa ble det ro resten av tiden, men lite søvn. Terese og jeg lavet istand kaffe og vi – Margrethe og jeg – hadde noget brød saa vi fikk da kvikke oss til litt. Solen skinte og smeltet sneen og vandet randt fint fra takrenden saa vi som var mest praktisk anlagt, vasket oss der.

Saa kom Johs. Dahl som var i evakueringsmenden og sa at der fra Otterøia og flere steder var gitt ordre om at der kom baater for at hente kjendte. Fra Øien hadde Peters "Sonja" gaat kl 11. Men den kom ikke frem til Ramsvika før kl 7. Saa reiste vi – onkel, Olufine, Frits, Margrethe og jeg til Øien, til Petra og Kristines pene hjem, Strandheim, hvor vi fikk mat og deilig seng – og det smakte. Vi holdt oss i ro i en uke. Jeg fikk ørebetendelse, og saa fikk vi høre at vi kunne dra ind til byen fra 11-tiden aften naar man saa var ute ved daggry. Saa fikk jeg motorbaaten «Sonja» og 4 menn med og drog ivei for at prøve å redde utover noe. I Granheimbakken møtte vi hindringer. Men Kurt Aune som er sprokmann, førte saken og vi fikk komme ind. Vi fikk med sekker av klær og diverse. Mørkt var det og hvordan det saa ut, orker jeg ikke skrive. Efter 8 dage reiste Frits og jeg en tur. Da som alltid, stod alle døre, skap og skuffer paa vid vegg. Da var radioen, sengetøi, 40 liter deilig syltetøi, 80 saftflasker, brus, øl m.m, hver en smule mat, all ved, ledninger, kontakter, telefonbatteri – ja orker ikke nevne mer – borte.

Nå har vi, Olufine og Frits soverum på kvisten. Og jeg vil prøve at vere lidt til nytte for de som har mistet sine hjem. Det var tungt for Olufine at komme til byen, og se bare muren igjen, likeledes onkel. Han har leiet sig ind for vinteren i Guldvika. Olufine og Frits skal være sammen med oss. Det var en skjønn avveksling at faa søster paa besøk.

Vi er alle friske og bra igjen. Gud er god mot oss. Ja, det kunne være tusind ting at fortelle, men nu maa jeg sende dette som jeg holdt paa med i 3 uker. Du maa lese dette for de andre – haaper du forstaar det. Gud signe dere alle mine kjære.  Hjerteligste hilsen, tante Anna».

Kalender

Juni 2021
M T O T F L S
1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30

facebook