Namsos bys Historielag

1940 - 1945

Krig og gjenoppbygging

Forretningsbankens bygg i Havnegata i ruiner etter det tyske bombeangrepet 20. april 1940. Fotograf var Harald Hagen.

Namsos var før krigen en vakker småby med mange små leiligheter i sentrum av byen. Namsos hadde rundt 3700 innbyggere og folket bodde på Prærien, i Vika, i sentrum, langs Havikveien og oppover langs Overhallsveien og Solvanggata.

I Gullvikmoen, på Bjørum, i Kleppen, Fossbrenna, Rønningsåsen og i Høknesåsen var det bare jorder og gårdsdrift. Når vi som aldri fikk oppleve Namsos før den 20. april 1940, ser på bildene, virker det som en idyllisk by. Vakre trehus med enkelte støre mur- og betongbygg innimellom. Litt som Levanger sentrum i dag. Begge byene ble jo bygd opp nesten samtidig etter bybranner i 1897.

To rom og kjøkken

Det vanlige var to rom og kjøkken. Men når jeg spør eldre namsosinger er det ikke alltid de er like nostalgiske og ønsker seg tilbake til små, trekkfulle leiligheter bygd tidlig på 1900-tallet. Nei, de er som regel stolte av den byen de selv var med på å bygge opp utover 1950-tallet. Stolte over utviklingen av boligfeltene rundet den gamle bykjerne. Stolte av eneboliger og leilighetskomplekser med skikkelig isolasjon, wc, dusj, bad og selvfølgelig innlagt vann. For dette var ikke akkurat selvfølgeligheter i førkrigsårene. Og så bodde de trangt. Ungene hadde ikke akkurat hvert sitt soverom. Nei, mange sov sammen i de samme rommene de oppholdt seg i på dagtid. Og det var trangt og kaldt. Sikkert ok om sommeren, men desto verre om vinteren.

                                 Havnegata ca. 1920. Bildet ble utgitt som postkort av O. C. Dahl.

Da Namsos ble bombet i 1940 ble rundt regnet 1350 mennesker husløse. Noen dro til slektninger på landet, mens andre fikk rom hos slekt og venner i byen. Men trangt ble det uansett. Selv om det ble bygd noen nye hus på Svenskbyen, i Abel Meyers gate, i Bakkan, Overhallsveien, Havikveien, Fredriksbergparken, Tiendeholmen og Solvanggata. For de tyske okkupantene hadde førsteretten på byggematerialene. De bygde brakker både på Prærien, i Daltrøa, på Bjørum og i Kleppen.

Stuet seg sammen

Men ellers stuet familiene seg samme i de leilighetene som var brukbare. Noen bodde i elendige kjellere, bakgårder og uthus. Ofte i bare ett eneste rom. Ja, i de verste tilfellene var det opptil seks personer på ett enkelt rom på bare sju kvadratmeter golvflate! Og for mange varte bolignøden i ti til tolv år.

Det ble ikke særlig fart i boligbyggingen før de tyske okkupantene reiste fra byen i 1945. Da startet arbeidet med å bygge ut nye boligområder rundet det gamle bysenteret. Men ting tok sin tid kan man trygt si. Folk ville bygge på sin måte, men yndighetene ville regulere og bestemme. I Overhallsveien ble det på 1950-tallet for eksempel planlagt åtte store boligblokker med plass til 440 mennesker. Nå ble det bare med to.

På 100-årsdagen for Namsos, 7. juni i 1945, holdt kjøpmann og tidligere ordfører Johannes Dahl hovedtalen, og han sa som sant var: "Når dere forlater denne festplassen her i dag, og går tilbake til de forskjellige boplasser, er det ikke flere mennesker tilbake som bor i hus her på Bråholmen, enn de 23 som bodde her ved grunnleggelsen i 1845."

Og etter frigjøringen ble pågangen etter husrom enda større. For når byen skulle gjenreises, trengtes det arbeidskraft, men hvor skulle arbeidsfolkene bo? Gjennom slekt og bekjentskaper forsøkte hver enkelt så godt som mulig å skaffe seg et rom den første tida etter den glade fredsvåren og sommeren.

Opprettet bolignemnd

Kommunen opprettet ei bolignemnd som forsøkte å styre boligutviklingen på en rettferdig måte. Og nåde den som ikke fulgte bolignemndas bestemmelser - ja, de ble truet med både lensmann og prest, og folk kunne rett og slett bli kastet på gata!

Ja, til sammen var 440 mennesker så å si husløse i Namsos på seinsommeren i 1945. 22. oktober samme år ba bolignemnda om å få overta de mange tyskerbrakkene i Fischerlager på Bjørum, Todt-leiren på Prærien, offisersbrakka i Kjærlighetsstien, og de andre brakkene i Kleppen, Gullvika og Åkervika. I Fischerlager kunne for eksempel sykestua bli noe så lukseriøst som en enmannsbolig! Og totalt ble det 25 leiligheter i brakkeleiren på Bjørumsjordet. Og tyskernes møbler ble også tatt i bruk av desperate og husløse namsosinger. Brakkene ble stående til eierne ville bygge permanente boliger etter hvert. Da ble brakkene revet og brukt som materialer til nyhusene.

Men gjenreisinga tok altså sin tid, og først sommeren 1946 ble det skikkelig fart i arbeidet. Da ble det også bedre tilgang på byggematerialer. Men innenfor de gamle bygrensene hadde man ikke mer enn ca 50 byggetomter ledig. Da kongen, kronprinsen og statsminister Einar Gerhardsen besøkte Namsos sommeren 1946 understreket statsministeren at "det er en grense for hvor lenge mennesker kan bo slik. Derfor er det veldig stimulerende å se hvordan her bygges i dag".

I 1947 ble Namsos boligbyggelag satt i sving, og det ble bygd leiligheter på Østbyen, på Bjørum, på Prærien og etter hvert også i Overhallsveien.

Men først tre og et halvt år etter at gjenreisinga var begynt, hadde Namsos samme antall bygg og kvadratmeter golvflate som før 20. april 1940. I 1953 jobbet 293 mann innenfor bygg- og anleggssektoren, og det var rekord i Nord-Trøndelag.

Avisene skrev mye

Lokalavisene skrev mye om det som skjedde i byen etter bombinga, og allerede på seinsommeren 1940 skrev avisa Nordtrønderen: "Etter hva vi får opplyst skal okkupasjonsmakta bygge ytterligere 20 brakker rundt Namsos og Spillum. Det blir naturligvis vanskelig å skaffe både materialer og folk til dette arbeid. Men i krig er alle forhold som viskelær; det strekker seg ut og bøyer seg til omtrent som en vil. Alt på forhånd er jo de fleste snekkere og tømmermenn i distriktet i arbeid, men en hel del som aldri hadde tenkt å bli snekkere er også nå blitt det. Med Svenskebyen er arbeidet alt i gang, og Solvanggata forlenges oppover jordet. Det er omlag 60 mann i arbeid med dette. Dessverre er regnværet svært sjenerende slik at grøftene ofte ryr igjen. Brakkebygginga på Bjørumsjordet, i Daltrøa, ved gamleheimen, ved vannbassenget og offisersmessa ved prestegården er langt på vei ferdige. Det er et yrende liv i og omkring byen, over alt kryr det av folk og i åsene smeller det av steinsprengninger til alle byggverkene. Det er "den nye tid" som gjør sitt inntok for fullt i Namsos".

Utpå høsten 1940 kom avisa med en oppsummerende artikkel spesielt rette mot utflytta namsosinger over alt som hadde i skjedd i byen etter brannene i april. "Hele midtbyen er brent. I området ved korsen Overhallsveien/Havikveien står Konrad Knudsens, maskinist Knudsens, enkefru Johnsens, og O. S. Aavatsmarks hus. Videre distriktslægeboligen og Halvdan Andresens hus. I Skolegata og på hjørnet av Havnegata står Haklis, Hans Tørrings, Sverre Kaspersens og Tinglums hus igjen.

I bydelen mellom Skolegata, Havikveien, og bygrensa er følgende hus brent: Jordals, Skomsvolds, Godtemplarlokalet, Kristine Hanssens, Einar Henriksens, Folkets Hus, Hansine Myrvolds, Sjåmos, fru Nilsens og Alf Vibstads. Flyums hus er omtrent nedramlet. I Havikveien er Tranas hus brent. På østsida av Havikveien ble flere gårder ødelagt av bomber; nemlig Okstads, Ranums og Vilhelm Jakobsens. I Overhallsveien er følgende hus brent: Marie Kristiansens på Snippen, Deviks, Hojems, Lindseths og Bjerkans. Den 10. mai brente også Wullums og Selottens hus. Ellers står resten av den østre bydel.

I Vika er følgende 20 hus gått: Edvard Østrems, Rørstrands, Nordalgården, Ola Olsens, Severinsens, Prestviks, Aakervik-gården, Ole Tranas, Anker Olsens, Andreas Samuelsens, Gartlands, Kalviks, Amundsens, Beier Bedsvaags, Agnar Ledsåks, Arne Olsens, Bernhard Haviks, Olaf Sjølstads, Jon Tinglums, Karl Johansens samt ullvarefabrikkens lager og farveri. Hele Prærien er uskadd."

De allierte soldatene satte fra seg både biler og annet utstyr som ble ødelagt under bombingen i 1940. Dette bildet ble tatt av Harald Hagen, og området ble kalt for Raspet ved Namsen Trælastforening. I dag går Verftsgata her, like ved Namsos Storsenter.

Også i sentrum ble det et yrende liv utover høsten 1940.

"Hele stasjonsområdet er dekket av alskens brakkematerialer som kommer fra både inn- og utland. Daglig kommer det lange tog med lemmer, papp og andre byggematerialer. Og soldatene kjører hele dagen dit brakkene settes opp. Gåshaugen blir jevnet ut og steinen brukes til brakkebygging. Det smeller forresten rundt hele byen hele dagen, og mange tonn sprengstoff er brukt i sommer- og høstmånedene. De utflyttede namsosinger vil kanskje finne både Bjørumsklompen, Hønhaugen og alle de andre haugene jevnet med jorda når de neste gang kommer på besøk. Ja, Svartfjellet har de endog tatt til å forgripe seg på disse steinsprengerne.

"Nazi Street"

Bryggene tjener nå som forretningslokaler. Jernvareforretningens brygge er flikket på etter skaden. Ranums brygge er svært rødmalt. Bøndernes Salgslags og Osvald Aakerviks brygge er uskadd. Felleskjøpets brygge er også reparert igjen, og Arne Dahls brygge var heil og sæl - det skulle da også bare mangle... Ved Trelastforeningen handler mange, fiskehandler Løvold, møbelhandler Adde, Hustads varelager, Nilsens restaurant, Wærum, Hovig, Marius Aakervik, Øyvind Johansen, Alstad, Sund, Strømhylden og Nilsen, og Olsens møbelforretning. Dette strøket går forøvrig under navnet "Nazi street" - trolig fordi sympatiene er forskjellige. I de nye brakkene blant alle bilvrakene på Raspet finner vi blikkenslagerne Storø og Davidsen, Harald Nilsen, Harald Lænd og urmaker Renbjør".

I en artikkelserie høsten 1940 beskrev avisa både folk og brakkeliv i byen - fra Prærien og opp til Kleppen. "Her i Namsos er det virkelig liv og virksomhet. Det er omtrent her nå som i de mest trafikerte gatene i London, skjønt der har vi aldri vært. Derimot har vi vært i Berlin, og der var det i alle fall ikke slik trafikk som det nå er mellom ruinhaugene i Namsos. I Skolegata har lærer Skomsvold tatt til med grunnmuren til nytt hus på de gamle tuftene. I Wergelands gate er Sigurd Røthe i ferd med å bygge. Enkefru Vibstads hus er gjort i stand, og de er langt på vei med Flyums hus også. Lengst oppe i Welhavens gate har Magne Henriksen satt opp et lite uthus hvor det også bor folk. I Holbergs gate har det hele tida bodd mange militære, men de er nå flyttet ut og inn i brakker. I Havikveien har en av sønnene til politi Pedersen kjøpt et hus og han holder på å sette det i stand. Her holder også Vilhelm Jakobsen på å bygge på sin gamle tomt. I Overhallsveien har Bjerkan begynt å grave og rydde tomta og spekulerer sikkert på å bygge nytt. I bakgården bygger Lindseth en stall. På Høttstutomta har tyskerne satt opp ei brakke. Ellers går det rykter om at det offentlige vil ekspropiere Wullums og Selottens tomter i Overhallsveien. Wullum og Selotten er naturlig nok ikke blide for det. Wullum har alt satt opp ei brakke og tatt til å handle på gamle tufter. Han lar seg nok ikke fjerne derfra med det gode, etter det vi skjønner. Det er naturligvis mye å kives om her i byen, mens stort sett innretter vi oss gemyttelig og praktisk. Mismot og bitterhet har vi for lengst jaget på dør", heter det i avisartikkelen.

Byggingen av svenskehusene på Bjørum var svært viktig for husløse namsosinger etter bombingen.

"Oppe på Hønhaugen bygger sakfører Aursnes et hus som han har kjøpt på Namsskogan og flyttet nedover. I Svenskebyen er kjellere og grunnmurer til alle de nye husene snart ferdige. Hele jordet mellom oppkjøringen til Havig-Bjørum og Helseheimen er blitt militær brakkeby med 10 til 15 brakker. En offisersbrakke er bygget ved Prestegården. Daltrøa er også full av brakker, og likeså er man snart ferdig med reisingen av 20 brakker i Hestmarka. Veien fra Overhallsveien til Kleppen er nå noe av en autostrada. At tyskerne regner med å være her lenge vises på det forseggjorte arbeide som er nedlagt i brakkebyen. Det er oppsatt pene gjerder, og det er plantet gran og lerketrær langs brakkene".

Familien Bolkan

Nede i sentrum traff skribenten på familien Bolkan: "Fru Bolkan har funnet igjen tuftene til sin gamle heim midt i ruinhaugen og bygget opp igjen et lite hus av steinrester og nytt materiale slik at hun har fått seg tre små rom. Og sønnen Håkon med familie - kjøkken og stue. Fru Bolkan forteller oss at hun verken har lys eller vatn, men mye rotter. Det kryr av dem. Når en står her kan en nesten forestille seg å stå i ei steinrøys langt ute på den ville Prærien et sted, uten samband med andre mennesker." Skribenten oppsummerer atmosfæren i Namsos på følgende måte høsten 1940: "Her er ikke mismot og pessimisme, men vilje og evne til å reise oss oppat på egen hånd".

I en senere artikkel har han igjen beveget seg oppover Overhallsveien, og forholdet til de tyske okkupantene var høsten 1940 ennå på nysgjerrighetsstadiet for mange namsosinger: " Så får vi ta til med Overhallsveien. Det blir et langt lerret å bleke så innholdsrik som den nå er blitt, og seint som det er å komme fram på grunn av all trafikken. Vi foretrekker å gå om kveldene. Har vi sjøl lyst på et lite eventyr, velger vi en kveld det er overskya og gjerne litt tåke så det er riktig mørkt. Da er en sikker på å få flaks og forsåvidt suksess. Og det beste av det hele er at byen ikke har sett noe som gir den noe å snakke om dagen etter. Under dette livlige gatelivet om kveldene hører en hvor lett språkvanskene overvinnes. Ungdommene forstår hverandre så godt. Og hva gjør det om de i tilfelle ikke begriper et ord "for jag vill och hon vill - i Sevilja" - som det visstnok står i sjømannsvisa. Utflyttede namsosinger har ofte spurt om hvordan samarbeidet er mellom de sivile og de fremmede her i byen, og som man hører av foranstående, er det det aller beste. De eneste som av og til lar fiendtligheter komme til uttrykk er damer i alderen 35 til 40 og oppover. Disse var også meget forhåpningsfulle da det lakket og led mot mørkleggingstida i høst, men dessverre mørklegginga har ikke gjort dem mer forsonlig".

Optimistisk ordfører

I 1941 hadde avisa Namdalen et intervju med en optimistisk ordfører, Arne Dahl. "Det foreligger et kjempearbeide av dimensjoner før vår by blir helt oppbygd. Ett er sikkert - at arbeider vi sammen med de mål for øye - å gjenoppbygge byen snarest mulig, og tilføre byen alle de muligheter byen har krav på - ja, så skal det lykkes. Og snart kan alle sammen gå i gang med bygging, for jeg tror sikkert det skal bli materialer å få. Og jeg tror oppriktig talt det er klokt å bygge nå. Jeg tror ikke en skal gjøre regning med at det blir billigere å bygge i den første tid etter fredsslutningen". Og den optimistiske ordføreren avsluttet intervjuet på denne måten: "Og jeg skal garantere at i de første ti år vil det heller ikke bli spørsmål om arbeidsledighet i Namsos" - og der fikk nok ordføreren rett.

Høsten 1941 var 16 boligbygg påbegynt, og under arbeid siden samme vår. Dette var Margit Sitters i Bakken, Sjåmos hus i Bakken, vognmann Lindseths hus i Overhallsveien, Hansine Myrvolds hus i Bakken, Andreassen og Gundersens hus i bakken, Oddmund Havik og Kristine Hansens hus i Skolegata. Disponent Astrups hus i Fredriksbergparken, statsingeniørs Nedrum hus i Fredriksbergparken, kjøpmann Kåre Ranum i Havikveien, kjøpmann Busch på høgda ved Tiendeholmen, pakkmester Olav Færø og megler Hermann Bildøe i Wessels gate, kjøpmann O. Kjærstad i Havikveien, og på haugen like ved bestyrer Stendal. Skolebygget i Vika er også nesten ferdig", het det i en avisartikkel.

I 1943 laget professor Sverre Pedersen en rapport om den planlagte gjenoppbyggingen av Namsos. I rapporten kommer det fram at 189 bolighus brant. Pedersen regnet med at byens utvikling ville føre til at Namsos i år 2000 ville ha mellom 8000 og 10.000 innbyggere. Men som han skriver "den kan også være større". Ikke så verst tippet, for i dag ligger folketallet i hele kommunen nær 13.000. I 1943 ble det bygd opp igjen 31 privathus i og rundt bykjernen. Sverre Pedersen la opp til en blokkbebyggelse i sentrum. "I Namsos er det god anledning til å se byen ovenfra fra Bjørumsklompen. Det spiller da en viss rolle at blokkene blir klare og greie og at takmassene får en enkel og regelmessig utforming ----- De mange små hus som byen tidligere bestod av, er slått sammen til større blokker.---- Kvartalene er for det meste orientert nord-sør og skulle få godt med sol og lys, da tverrendene av fløyen er holdt i en etasje. Bysenterets østre del vil inntil videre i overveiende grad bli boligstrøk. Her blir oppført to-etasjers blokker av tre med branngavl mellom. Den vestre del som, blir forretningsstrøket med mindre håndverksbedrifter, er lagt ut til massiv murbebyggelse. Industriområdene blir vesentlig i vest og nord for Lavika - og delvis øst for sentrum hvor Van Severen allerede ligger". Den kjente arkitekten så også for seg flere offentlige bygg i sentrum, med blant annet post- og telegrafbygget i Havnegata, og tinghuset skulle bygges på den gamle skoletomta. Skolen skulle bygges på Bjørumsjordet med tilliggende idretts- og leikeplass og boliger for bestyrer og lærere. Kirka skulle få sin gamle plass på Kirkehaugen. Fengselet skulle bygges på Prærien.

Ingen begeistring

Men Pedersens planer om blokkbebyggelse i sentrum fikk ingen begeistret mottakelse i Namsos. For både kommunale myndigheter og folk flest syntes planen var for lite smidig, og den brøt med byens gamle byggemønster.

Etter frigjøringen kom det også klart fram at ingen ønsket å beholde blokkhustypen etter mønster av den ene blokka i Abel Meyers gate. Myndighetene ville ha et mer fritt og individuelt valg av hustyper.

Namsos sentrum den første krigsvinteren 1940-41. Vi ser at kinobrakka midt på bildet har kommet opp. Den stod ferdig seinhøsten 1940. Fortsatt står ruinene etter Folkebadet og kirka.

Så gikk jo krigens sin gang, men byggingen i Namsos stoppet mer eller mindre opp de siste krigsårene. Den optimismen som ordføreren la for dagen de første årene, ble nok svekket i takt med at den tyske krigslykken snudde. Så ble det da endelig fred i 1945, og samme sommer startet kommunens bolignemnd arbeidet sitt. Men i et intervju med Namdal Arbeiderblad høsten samme år, var ikke formannen, Arvid Evensen, særlig optimistisk med tanke på å skaffe husrom til alle som trengte det: "Allerede nå kan man si at dersom det ikke lykkes å skaffe hus til de mange husløse, vil man til vinteren oppleve en katastrofe. Ikke mindre enn 140 familier må skaffes leiligheter. Til dette kommer enkeltpersoner, så i alt er det ca 440 personer det må sørges for husvære til. Mange mennesker lever i dag nærmest under kriminelle forhold. Ja, det er de som bor i hønsehus, grisehus og størhus. Til vinteren vil selvsagt slike boligforhold gå på helsa løs", slo Evensen fast overfor avisa.

Brakkene ble frigitt

Men ikke lenge etter ble tyskerbrakkene i byen frigitt av de militære myndigheter. Brakkene i Fischerlager, på Breidablikk, på Høknes, Stahnlager i Kleppen, Todt-brakkene på Prærien, luftvåpenets lager på Prærien, offisersbrakkene på kringkastingstomta, brakkene i Åkervika, Gullvika med flere. Og alle brakkene måtte selvfølgelig desinfiseres før de ble tatt i bruk.

I januar 1947 skrev avisa Nordtrønderen og Namdalen: "Rom ble ikke bygd på en dag, men det er heller ikke liketil å gå gjennom nybyggene i Namsos sentrum i løpet av en dag. Det bygges og bygges - snekkere og malere ferdes rundt omkring i byen, travelt opptatt med å trylle fram en vakker by av Namsos' ruiner. Hadde det vært like lett å få "rette vedkommende" til å forsyne byen med materialer som å få bygingsarbeidere til å sette opp tempoet, ville gjenreisinga gått dobbelt som fort som den gjør".

Men hvor skoen trykket mest var kanskje ikke så enkelt å slå så bombastisk fast. For byggmester Harald Havik sa det slik i et avisintervju i 1947: "Det er ikke riktig som det har vært sagt at det er materialer det står mest på. Hadde vi hatt tilstrekkelig arbeidskraft, ville mange flere av nybyggene som ble påbegynt etter freden, vært ferdig", mente Havik.

Avisa hadde denne vinteren en gjennomgang av nybygginga i Namsos, og de skrev: "Får byen gjennomført det boligprogram som er prosjektert for 1947 - 110 nye leiligheter, kan en til høsten begynne å skimte konturene av det nye Namsos som reiser seg av ruinene".

Men boligene var ikke all verden de første etterkrigsårene, og brakkelivet kunne tære på både helse og humør - slik det går fram av dette leserinnlegget fra 1949: "Det er gjentatte ganger gitt uttrykk til byens administrasjon om at enkelte av kommunens brakker ved Bjørums alle er ubeboelige. Det er lekkasjer gjennom takene når det regner. Og videre kan en tenke seg hvordan situasjonen blir når den elektriske strøm er borte så ofte som nå. Og hvordan vil det bli til vinteren når det er varslet strømrasjonering? Det er ikke vedovner i Namsos kommunes tre brakker. Det er stadig blitt lovet at taket skulle bli satt i stand, men som sagt uten reultat". 

Utålmodige namsosinger

Mange ble utålmodige. Folk kunne vente i årevis før de fikk ei leilighet eller ei boligtomt. For enkelte tok sinnet overhånd, som for denne mannen som i et leserinnlegg fra 1951 mener at han hadde førsteretten til å få kjøpt ei brakke i Kleppen. Isteden ble brakka solgt til en annen mann, og ordføreren ble beskyldt for løgn: "Hvorfor ville ikke ordføreren si meg sannheten? Min førsterett til kjøp av denne brakken i Kleppen var soleklar. Handlemåten i denne saka er et nytt minus for byens myndigheter, og ikke minst for ordføreren. Uten bygsel tramper de sine egne bysbarn ned i støvet, skitten og søla. Det er rent skremmende hva de kan få seg til å gjøre eller ikke gjøre mot innfødte namsosinger. Men det er snart kommunevalg igjen. Forhåpentligvis har de fleste funnet uønskede personer også innenfor kommuneledelsen. La oss ta knekken på disse når vi møtes ved valgurnene til høsten. Og skulle det finnes tvil, så anbefaler jeg en søndagstur til Kleppen hvor bysbarn er trengt sammen i brakkerønner. Her har vi bodd i en årrekke, og her blir vi vel boende så lenge udugeligheten får rå innen kommuneledelsen i Namsos. Hvis ikke brakka blir revet over hodet på oss, og at vi så må ta campingteltet i bruk".

Men denne sinte brakkeboeren i Kleppen klarte ikke få til noen politisk revolusjon i Namsos. Til tross for mange misfornøyde bysbarn; Arbeiderpartiet beholdt makta gjennom alle år etter krigen, selv om boligbygginga altså tok sin tid, og folk var utålmodige. I 1954 trykket Nordtrønderen og Namdalen denne artikkelen: "Det kan ikke gjentas for ofte at Bråholmen som danner det egentlige bysentrum i Namsos ennå i dag - 14 år etter krigsødeleggelsene - står så alt for uferdig. Det fremste ønsket må nå være å få gjenreist midtbyen hurtigst mulig. Vi håper at de kommunale myndigheter innstiller seg på dette, og at vi innen en rimelig tid kan by fram et bybilde uten alt for mange skrammer og sår som skjemmer". 

I dag ser vi en by som har forandret seg svært mye siden den gang. Namsos har utvidet sentrum i alle retninger. Sentrumsgatene er ikke så livlige som de en gang var, og kjøpesentrene dominerer på hver sin side av det gamle bysentrumet. Det velregulerte gatemønsteret fra førkrigstida klarte man ikke å føre videre, og nå er både Rollaugs gate, Gulbrandsons gate, Herlaugs gate og Namsegata avbrutt av bebyggelse. Ja, til og med et gatekjøkken ble plassert midt i et vegkryss!

 

Kalender

Januar 2022
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31

facebook