Namsos bys Historielag

1940 - 1945

Et krigsminne fra 1943

Dette er historien om et krigsminne fra 1943. Historien er skrevet av Namsos-mannen Dag Christiansen, og handler om hans far Finn Christiansens opplevelser under krigen i Namsos. I tillegg er det tilføyd 2 artikler skrevet av journalist Bjørn Sigurd Larsen (2 av flere artikler skrevet om Rinnanbanden).

"I februar 1943 fikk motstandsbevegelsen i Namdalen og ellers i Trøndelag seg en ettertrykkelig trøkk fra okkupantens side. Og da ikke minst med god bistand fra angiveren Henry Rinnan, som på behendig vis klarte å infiltrere en rekke grupperinger i motstandsbevegelsen under påtatt navn "Olav Wisth", og som overfor godtroende norske motstandsfolk oppgav å være en sann patriot og selv motstandsmann. I det hele virket han den gang svært troverdig! 

Leder for en motstandsgruppering XU i februar 43 var Finn Christiansen (FC), Namsos og en dag i denne måned fikk han besøk på sitt kontor av en av Rinnans nærmeste medarbeidere Ivar Grrande. Grande opptrådte under falsk navn og foregivende, sa han var lærer og interessert i motstandsarbeide og ga inntrykk av at han visste en del om dette. Etter FC's syn opptrådet han ikke slik fremmede av forsiktighet burde ha gjort. Det gjorde at FC fikk det for seg for seg at denne karen burde han skaffe seg nærmere opplysninger om. Han dro til Trondheim og oppnådde der kontakt med en fremtredende motstandsmann, nemlig Kjell Sørli, og hans undersøkelser førte til at Grandes riktige identitet og aktivitet ble avslørt.

Nu var gode råd dyre og umiddelbart etter hjemkomst fra Trondheim dro FC og hans fetter Tormod Christiansen (TC), den gang skipper på Namdalskes d/s Herlaug, samt hans svoger student (Ole) Andreas Løfsnæs (AL) fra Namsos 20. februar med tog kl. 1110 til Grong og derfra videre nordover hvor de gikk av på Namsskogan st. Ferden videre gikk via Gjersvik over grensen til Sverige hvor de kom frem to dager senere.

Heldigvis ringte varselklokkene tidlig og hurtig slik at  flere av de involverte, som ble varslet av FC og andre, også kom seg over til Sverige, dog for mange under svært strabasiøse forhold. Det var skikkelige vinterforhold og dårlig vær sist i februar og begynnelsen av mars 43 da dette skjedde.

Beklageligvis ble ikke advarslene tatt like alvorlig overalt i Ytre Namdal, hvilket som kjent fikk svært tragiske følger for mange av involverte. Stikkord her er sak Torvald Moe.

Som begrunnelse for avreisen oppga de tre at de via Mosjøen skulle reise til Sandnessjøen for å delta ved en sjøforklaring. Skippperen på Herlaug skulle opptre som sakkyndig vitne og studenten AL som sekretær. De mente å skulle være tilbake fra denne turen ca. l. mars.

 Som skipsfører i Namdalske hadde TC svært gode kontakter og fulgte godt  med i tyskernes aktiviteter.

I Namsos gikk det snart rykte om denne forsvinning, men først etter en 14 dagers tid begynte politiet å etterforske forholdet siden det var straffbart uten samtykke å  forlate landet.

Så fra  tyskernes som fra nazistens side ble det etter en tid klarlagt hva som hadde skjedd med de tre personene og av etterforskningsdokumentene går det fram at flere personer ble avhørt i saken.

Bl.a gjaldt det telegrafisten ved Jernbanestasjonen i Namsos og han kunne huske at FC og AL hadde løst billett og gått på toget den 20. febr. kl. 1110. TC kjente han ikke. Andre kunne fortelle at de tre hadde tatt toget til Grong denne dag og sannsynlig gått på Nordlandstoget derfra.

Rapportskriveren, som ledet etterforskningen og avhørene, kunne opplyse at han og en annen konstabel fra politiet i Namsos denne dag var pa vei til Trondheim, og hadde reist med samme tog til Grong og observert de tre i vognen og kunne opplyse at i Overhalla kom tidl. lensmann Anders Flaagan pa toget og satte seg sammen med de ettersøkte.

 Også de nærmeste i  familienetil de tre ble inngående avhørt, unntatt far til AL, som pussig nok da avhørene skjedde var blitt innlagt på sykehuset og var av den grunn ikke tilgjengelig! Noen fysiske represalier overfor de nærstående skjedde imidlertid ikke.

Siden det som nevnt var straffbart å motarbeide okkupasjonsmakten samt å flykte fra landet rettet imidlertid tyskeme økonomiske sanksjoner mot de tre og deres familier og da med hjemmel i vedtak av 28.11.42 fra Statspolitisjefen.

Dette ga seg utslag i at det overfor FC ble tatt beslag i hans bolig i Fredriksbergsgt. 9 i Namsos samt i annen formue aksjer etc. TC's seksjon/leilighet i "blokkbygget"i Abel Meyersgt.* ble det ogsa tatt beslag i og i annen formue. Overfor student AL, som i likhet med studenter flest var uformuende, ble det tatt beslag i etterlatte klær, så som sokker, undertøy, sko, frakk etc. samt div. bøker. Ortskomandantur Namsos sikret seg bl.a. en skrivemaskin fra FC's kontor med begrunnelse at det skulle tas skriftsprøver av den. Da kst. politimester Randmæl p.v.a Ida Christiansen ba denne tilbakelevert ble anmodningen neglisjert. Beslag i eiendeler ga egentlig ikke anledning til fysisk overtagelse av gjenstandene hva tyskeme nok ikke tok helt alvorlig.

Med beslaget i Fredriksbergsgt. 9 ble FC's kontor (2 rom + inngang) i underetasjen i bygget overtatt av tyskeme, som plasserte tre av sine norske venninner der. Senere overtok de hele hovedetasjen ― familiens leilighet ― og overlot denne til Organisasjon Todt, som bl.a. hadde kontor i stuen og spisestuen og eget sentralbord og overlot resten av etasjen til de tre venninner, som da flyttet opp. Gjenværende familie ble sendt ned på de to kontorer og der ble de boende til freden kom i mai 45.

Det er skrevet meget om dette "arbeidstykke" fra Rinnan og hans medsammensvomes side, og det er på det rene at motstandsarbeidet i Namdalen for en tid fikk seg et banesår. Men etter hvert tok det seg opp og ble da ledet av daværende dommerfullmektig Håvard Nesheim, som ogsa en periode hadde leid seg husvære i Fredriksbergsgt. 9."

Kilder:

private notater og dok.

Ola Hjulstad: Krigens dagbok 1940-1945 utg. 1985 Ragnar Ulstein: Svensketrafikken : 3 utg. 1977 begge bøker anbefales.

Dag Christiansen

*) Torkel Christiansen, sønn av Tonnod Chr, har etter at denne artikkel var trykt, gjort meg oppmerksom på at familien hans den gang bodde i Svenskbyen og ikke i "Blokkbygget". dchr.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Relatert informasjon skrevet av journalist Bjørn Sigurd Larsen (serie av flere artikler om Rinnanbanden)

Provokasjonen mot Namsosgruppa:

En bekymret mann reiser til Trondheim

Mandag kveld 12. februar 1943, banket advokat Finn Christiansen fra Namsos på døra til Kjell Sørli og hans familien i Strindveien 70 i Trondheim. Christiansen var blek og dypt bekymret. Han hadde mottatt signaler som kunne tyde på at gruppa han ledet i Namsos var infiltrert av Rinnan-agenter.

Christiansen visste naturligvis ikke at loftet til familien Sørli på denne tiden var et av de viktigste skjulestedene i Midt-Norge for Milorg-folk og Linge-karer. Begge brødrene til Kjell Sørli hadde nylig vært nødt til å rømme landet. Selv hadde Kjell fått beskjed av broren Odd om at han måtte være uhyre forsiktig med fremmedfolk som ikke kunne identifisere seg med rette stikkord.

Derfor var jeg med en gang svært avvisende da jeg så denne fremmedkaren uanmeldt sto utenfor døra. Jeg sa til han at han hadde fått feil navn. Men advokat Christiansen ba innstendig om å få en samtale med meg. Han forklarte så hva saken gjaldt. Samtidig nevnte han at det var en av våre folk som het Olav Reiersen som hadde sendt han til meg, fortalte Kjell Sørli til undertegnede i 1990. Sørli døde for noen år siden, men undertegnede har han på bånd.

Christiansen ble lamslått
Sørli fortalte at anbefalingen fra Reiersen, samt det faktum at mange motstandsfolks liv kunne stå på spill, gjorde at han bestemte seg for å ta med advokat Christiansen på loftet. Sørli spurte Christiansen særlig inngående ut om denne «lærer Haugan». Dagen etter skaffet Kjell Sørli til veie et fotografi som lamslo Namsos-advokaten. Fotografiet avslørte at «motstandsmannen lærer «Haugan» var ingen ringere enn Rinnans nestkommanderende Ivar Grande. Christiansen dro sporenstreks til Telegrafen i Trondheim for å varsle sine nærmeste folk i Namdalen. Kjell Sørli fortalte at da Christiansen kom tilbake var han fortvilet. Årsaken var ifølge Sørli, at det hadde vært strevsomt å overbevise de andre om at «Lærer Haugan» var Rinnan-agent.

- Slik jeg forstod Christiansen var det mange som ikke ville stikke av før saken var grundig undersøkt, sa Sørli. Ifølge Kjell Sørli var det først etter at han hadde sendt av gårde et telegram til London, og mottatt svar der Namsos-gruppa ble beordret til å flykte, at advokat Christiansen klarte å overbevise folk i gruppa om at det ikke var annen utvei enn flukt.

Men hva var forhistorien til advokat Christiansens besøk i Trondheim denne februarkvelden?

Provokasjonen mot Namsosgruppa:

Hanen galer tre ganger

Først ba Rinnans negative kontakter advokat Christiansen om hjelp til å frakte et kart til norske myndigheter i Sverige. Christiansen sa ja. Deretter ble han bedt om å hjelpe til med å etablere våpentransport. Men da Rinnans kontakter ved tredje kontakt foreslo at gruppen skulle slutte seg til "Whist-organisasjonen", sa Christiansen nei.
... så fikk han besøk
.

I Namsos var advokat Finn Christiansen leder av en militær etterretningsgruppe som blant annet samlet inn militære opplysninger og sendte disse videre via en egen kurerrute over Nordli til Sverige. På svensk side satt doktor David Hummel og sørget for videre frakt til de norske og britiske myndighetene i Stockholm. Namsos-gruppa hadde også kontaktpunkter til Milorg-grupper i Ytre Namdal.

Første provokasjon
. Omtrent slik var situasjonen for Finn Christiansen da saker og ting begynte å skje høsten 1942. I slutten av oktober skjedde den første «tilnærmelsen». Rinnan-bandens negative kontakter i Grong, som også spilte en så tragisk, men viktig rolle i Thingstadsaken, tok kontakt med Christansen med tanke på samarbeid. Rinnan hadde opprettet en «Milorg-gruppe» med seg selv som den store motstandslederen «Olav Wist» i Trondheim. Igjen må det understrekes at de negative kontaktene trodde de arbeidet for en ekte motstandsgruppe. De ante ingenting om at det var Rinnan-banden som sto bak.

Oppdraget var altså samarbeid. Rinnans egentlige hensikt var å få kontroll over gruppen, og bruke gruppen til å gjennomføre nye "overslag" til andre grupper, osv. "Roar", som også omtales i Thingstadsaken, oppsøkte advokat Christiansen på hans kontor og ble spurt om han kunne sørge for å frakte et kart over befestningene omkring Rørvik til de norske myndighetene i Sverige. Finn Christiansen sa ja på betingelse av at vedkommende ikke måtte nevne til noen av de andre impliserte at han skulle ta seg av frakten.

 På dette tidspunkt hadde ikke Christiansen noe mistanker om infiltrasjon. Det var forsiktighetshensyn som lå bak. I sin rapport som Christiansen skrev i Sverige etter flukten, forteller han at forbauselsen derfor ble stor da en totalt fremmed kar dukket opp på hans kontor og overleverte kartet han skulle frakte til Sverige.

Her er vi ved et typisk trekk i «Spillet på den negative sektor». Det Christiansen ikke visste var at hele saken med dette kartet hadde vært et agn fra Rinnans side. Nå visste Rinnan at advokat Christiansen var involvert i illegal etterretning. Men før Rinnan og Ivar Grande foretok det neste anslaget mot Christiansen brukte Rinnan sine negative kontakter i Indre Namdal til å forsøke å overtale folk tilknyttet Christiansens nett i Lierne til å slutte seg til Wist-organisasjonen. Dette visste ikke Christiansen. Men folkene i Lierne avviste heldigvis henvendelsene og advarte samtidig de negative kontaktene mot å samarbeide med folk de ikke kjente.

Andre provokasjon
Nærmere jul skjedde det neste anslaget mot Christiansen. Denne gangen var det ikke "Roar" som dukket opp, men en motstandsmann fra Indre Namdal som Christiansen kjente godt fra før, og som han stolte på. Det Christiansen ikke visste var at vedkommende ganske nylig var blitt viklet inn i Rinnans negative nett gjennom "Roar". Besøket gjaldt en forespørsel om ikke Christiansen kunne hjelpe til med å planlegge en rute for en våpentransport som skulle foregå med utgangspunkt fra Vikna ved kysten. Ingen av de to visste at de satt og dikuterte et opplegg som helt og holdent var styrt av Rinnan og hans nestkommanderende Ivar Grande. Senere reiste denne gode nordmannen videre til Vikna i samme ærend, hvor han kom i kontakt med pastor Thorvald Moe. Noe som var innledningen til den tragiske Viknasaken.

Tredje provokasjon
Tredje provokasjon Christiansen svarte verken ja eller nei, men ga sin gode bekjent et par råd. Noe senere dukket nok en av Rinnans negative kontakter opp på Christiansens kontor. Også han vil ha råd om våpenlagersaken. Under dette besøket fremsatte vedkommende et direkte tilbud fra «Olav Wist» om Christiansen og hans organisasjon ville slutte seg til Wist-organisasjonen i Trondheim. Christiansen sa nei fordi han foretrakk å arbeide for de norske og allierte myndighetene. Christiansen hadde han mistanker om at Wist-organisasjonen var kommunistsinspirert.

I sin rapport skriver Christiansen at han fremdeles ikke hadde mistanker om innfiltrasjon. Likevel vurderte han å skrive til Sverige for å få nærmere rede på denne Wist-organisasjonen. På et senere tidspunkt gjorde han dette, men da hadde situasjonen allerede tatt en dramatisk vending.

 

Kalender

Januar 2022
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31

facebook